progressiv dødsmetall

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In Vain – «Shadows Flap Their Black Wings»

In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.

Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – Embolism

«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.

Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.

Skrevet av Alexander Lange

Deception – «Be Headed On Your Way»

Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.

«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.

Skrevet av Alexander Lange

Udåd – «Avgudsdyrker»

Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.

Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kråbøl – «Perish»

Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.

Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Borknagar – «Nordic Anthem»

«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».

For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«

Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records

Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.

Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.

Skrevet av Alexander Lange

Bokassa – «The Ending Starts Today«

Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.

Skrevet av Alexander Lange

In Vain – «At the Going of the Sun»

Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.

Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»

Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deception – «Iblis’ Mistress»

Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.

Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.

Skrevet av Alexander Lange

GOATMILKER – «Mission Log 1601»

Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.

Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Deception – The Mire

Einar Petersen, Sindre Wathne Johnsen og Hans Jakob Bjørnheims første full-lengder under navnet Deception er et eksempel på noe av det mest tilfredsstillende man kan oppleve som både musiker og lytter. Etter å ha jobbet under banneret Art of Deception siden 2012 – en periode som førte til utgivelsen av to albumer og en EP – byttet bandet navn til Deception i 2019 og ga ut EP-en ‘Epidemic’. EP-en var et solid steg opp fra bandets produksjon under sin tidligere tittel, en oppgradering i både produksjonsmessig profesjonalitet og låtskriver-presisjon. Til tross for denne utviklingen satt jeg igjen med en følelse av at bandet fortsatt hadde uforløst potensiale, et potensiale som nå endelig gir full avkastning på den mesterlige ‘The Mire’.

‘The Mire’ er en sammensatt plate hvor symfoniske, tekniske, melodiske og brutale retninger innenfor dødsmetall møtes og danner en tårnende helhet. Plata formelig svømmer over av skarpe riff, rike harmonier, klinikk-verdig trommespill og grunnvolls-ristende growling, samtidig som bandet er bevisste nok til å redusere tempo og massetettheten når intensiteten truer med å fullstendig overbemanne lytteren. Kunsten å balansere den sensoriske overbelastning med sårt tiltrengte pusterom er kanskje den viktigste faktoren som avgjør om et stykke ekstrem-metall vil være i stand til å grave seg opp fra undergrunnen til større scener, og på ‘The Mire’ har Deception såpass god kontroll på denne balansen at jeg forventer å se navnet deres på store line-ups dersom live-markedet makter å stable seg på bena igjen.

«Remission» kaster ikke bort tiden med unødvendigheter, men introduserer lytteren for Deceptions basale sound i løpet av tre korte minutter. Gorods tekniske finurligheter møter den majestetiske tyngden til band som Behemoth og Proscription, det hele ikledt en mer subtil variant av Lamentaris orkestrale pomp. Bandet er ikke redd for å gi seg i kast med mer direkte angrepsmetoder, og både byksende thrashmetall-riffing og hardcore-påvirkede, groove-baserte rytmer finner sinn plass i mylderet av ekstreme stiler som tilsammen utgjør ‘The Mire’s mektige reisverk. Innen vi når platas midtpunkt på «Internal Breeding» har selv den progressive dødsmetallen vist sin flerhodige form, og man blir nesten nødt til lure på om ikke Deception har fortjent en slags dødsmetall-bingo for sin uredde blanding av uttrykk.

Deception snubler heller ikke over egne ben når de sjonglerer disse utallige elementene; det er vanskelig å finne et øyeblikk på plata hvor en ide ikke oppnår sympatisk resonans med omgivelsene. «Institution Ablaze» åpner med en storm av teatralsk svartmetall før jagende leads og flerrende akkorder leder inn i et neoklassisk vev av arpeggioer. «Acid Reflux» åpner med en mammut av et pitch-shiftet, Gojira-aktig riff, før vi får en av de tidligere nevnte hardcore-påvirkede beatdownsene. Det ser jo selvsagt mye ut på papiret, men under lyttinga oppleves helheten rimelig sømløs; litt som å observere de svimlende men enhetlige detaljene på en katedralfasade.

Eksperimentene blir bare dristigere jo lenger ut i skiva man kommer, og til slutt sitter vi igjen med det 10 minutter lange avslutningssporet «Asphyxia». Låta er som et mikrokosmos av platas helhet, hvor ulike ideer kolliderer og danner nye forbindelser som grunnstoffer i en nøytron-stjerne, og det hele ender i en finale der blytung chugging, skjærende akkorder og vandrende bassganger pusher maskineriet fullstendig til bristepunktet. På dette tidspunktet sitter jeg som regel lettere fortumlet igjen i og lurer på hva i all verden jeg har blitt utsatt for de siste 47 minuttene. Svaret er selvfølgelig at jeg har blitt utsatt for en utrolig sterk plate fra et band som etter ti år med arbeid endelig har oppnådd fullstendig kontroll over sine mange styrker. ‘The Mire’ er rett og slett en skikkelig glede å sitte gjennom – en hardtslående og ambisiøs plate som jeg håper finner veien til et større, internasjonalt publikum. Anbefales på det høyeste.

Skrevet av Fredrik Schjerve