napalm records – Side 2

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sirenia – «We Come to Ruins»

Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins».

Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Wardruna – Skugge

Wardruna.com - Official Wardruna Website — Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.

Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.

Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Jorn – «Faith Bloody Faith»

Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.

«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av Trollfest, Chrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.

Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Endezzma – «Wild Glorior Death»

En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt.

Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.

Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.

Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Rosedansen»

Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.

Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards.

For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Sirenia – «Addiction No. 1»

Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde.

På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Einherjer – «Stars»

Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp.

Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.

«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«

Heave Blood & Die - Metropolitan Jam - Boomkat — Ute nå via Fysisk Format.

Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.

Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.

Skrevet av Alexander Lange

Dalit – «Starlight«

Starlight | DALIT — Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.

«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.

Skrevet av Alexander Lange

Inflabitan – «Mental Radiation Fix»

Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.

Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten.

Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende – spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Trollfest – «Der Jegermeister»

Norges mest seriøst useriøse band er tilbake med årets eneste (om man ser bort ifra en afterski-remix av «Kjetteren») utgivelse fra deres hold, en nyinnspilling av ‘Villanden’s «Der Jegermeister» for å feire deres signering med Napalm Records. Tatt i betraktning at Trollfest‘s plater kun spikres sammen så bandet kan komme seg ut av hiet og inn i turnébussen er det kanskje ikke så rart at nytt materiale uteblir under koronaens herredømme. Nyinnspillingen er uansett en trøst etter beskjeden om innstrammede smitteverns-regler, ettersom øl og folk metal kan nytes solo.

Der original-innspillingen gikk rett løs på Finntroll-apende riffing har vi nå blitt servert en Klezmer-aktig versjon av refrenget som introduksjon. Deretter er vi tilbake i samme velkjente arrangement, dog med mye fyldigere produksjon og ymse tilleggs-instrumenter. Dette er jo en låt som får det til å dirre godt i moromusklene, og utenom et litt repetitivt refreng holder det meste vann (øl?). Til slutt er det jo verdt å nevne teksten, som er en slags maltraktert bastard av norsk og tysk som helder ikke lar moromusklene hvile. Trollfest er ikke det mest sofistikerte bandet den Norske smeltedigelen har å by på, men i bandets valgte profesjon kan «raffinert» ofte bety kjedelig, og DET kan de i alle fall smykke seg med at de ikke er.

Mørk Materie – The Holy Land

Tilsynelatende et soveroms-prosjekt fra de mystiske figurene Aidan Glass og 7yyy7yyy, Mørk Materie leverer en melange av undergrunns-former på sin nye singel «The Holy Land». De to grotte-boerne pendler mellom drivende, mid-tempo svartmetall og en atmosfærisk, nesten gotisk vibbe gjennom låtas ni minutter, det hele dynket i en knirkete, mørk growling som får det til å knake i stalagmittene. Det hele oppleves som en slags vanhellig kollisjon mellom Type O Negative og Satyricon‘s «Fuel for Hatred». Et annet band det virker ytterst passende å inkludere i samtalen er MOONKNIGHT, som også har publisert mengder med lo-fi svartmetall med astrale tendenser det siste tiåret.

«The Holy Land» er utelukkende reservert for fans av ekstreme undergrunns-uttrykk, men om du har toleranse for slikt kan jeg anbefale en tur gjennom den disige atmosfæren låta er badet i. Strukturelt sett er aggresjonen fint balansert med de langsomme, akvatiske, funeral doom-aktige clean-gitarene, og de ulike motivene knyttes tett sammen via repetisjoner og tilbakeblikk. Dette låter mer målrettet enn mye av de andre låtene bandet har liggende ute, så om dette indikerer den videre utviklingen tar jeg gjerne en titt på en eventuell full-lengder når den måtte komme ut.

Keiser – Far From Human

Keiser er en kvartett fra Levanger som har brukt de siste fire åra på å jobbe seg gjennom de sedvanlige identitets-relaterte utviklingsfasene alle unge band må hanskes med. Etter den diffuse og lav-oppløste debut EP-en ‘Ascension of Ghouls’ vendte de ryggen til mer konvensjonell svartmetall og stupte blodtørst inn i en moderne reformatering av norsk blackthrash på debut LP-en ‘The Succubus’. Resultatet var et svellende riff-kalas uten like; et uhyre tett og teknisk knippe komposisjoner som kun manglet den siste lille finpussen for å hevde seg blant den piggete og lærkledte eliten av norsk blackthrash.

Med Septembers «Scourge of the Wicked» og nylig utgitte «Far From Human» fyller Keiser større sko enn noen gang tidligere. «Scourge…» rir en hektisk malstrøm av riff som ville gjort Nidingr stolt, kun avbrutt av tremolo-plukking hentet rett ut av dødsmetallens vepsebol. «Far From Human» oppskalerer disse elementene til arena-størrelse, en slagkraftig miks av Absu‘s plekter-akrobatikk og In Flames’ melodikk (vokalisten høres forresten ut som jeg forestiller meg Anders Fridén hadde gjort i en svartmetall-setting). Dette er mildt sagt lovende greier, spesielt gitaristen i meg hviner av vellyst hver gang strenge-duoen til Keiser smeller sammen korder så gnistene flyr. Sinte som lemen og farlige som et sankthansbål i stua, Trønderne i Keiser truer med Home Run i forkant av andreplata ‘Our Wretched Demise’ i November.

Cadaver – Reborn

Lytt øre alle OSDM-fans i det langstrakte land, jeg har gledelig nytt til dere! Oppmerksomme (skal man si besatte?) som dere er har dere nok allerede fått med dere at legendene fra den tidlige norske dødsmetall-scenen, Cadaver, har våknet til liv igjen, men om dette kom overraskende på dere var det nok neppe negativt betont. Friske og uthvilte etter 14 års dvale signerte bandet med Nuclear Blast, hvor de slapp en EP med forrykende, Carcass-inspirert materiale som het ‘D.G.A.F.’ (Jeff Walker, bassist og vokalist i bandet gjestet for øvrig på førstelåta). I September annonserte de så en ytterligere full-lengder, ‘Edder & Bile’, som slippes i slutten av November. Grunnet Cadaver sin historie, som strekker seg helt tilbake til de første strømningene innenfor dødsmetallen, er dette et veritabelt event.

Singel nummer to siden annonseringen heter passende nok «Reborn», og riktig nok er det en gjenfødelse i mer enn bare navn. Der plater som ‘Hallucinating Anxiety’ bygget på grunnlaget til band som Amerikanske Autopsy og britene i tidligere nevnte Carcass, bærer den nye singelen preg av inspirasjonskilder som ligger mye nærmere hjemtraktene. Halv-melodisk tremolo viser til klassisk, svensk dødsmetall som Grave og Dismember, og golde akkorder og en raspete vokal gir assosiasjoner til norsk svartmetall. I tillegg bryter det ut et heidundrende thrash metall riff to tre-deler ut i låta, noe som tilfører ytterligere personlighet til lydbildet. Med et albumcover som presterer å være både tullete teatralsk og ekstremt elegant i fargebruken på en og samme tid er det tydelig at Cadaver har entret en ny fase som band. Tilfreds med å være et undergrunns-kort for Nuclear Blast virker som at de likevel har forberedt seg på en oppskalering. Det har de all grunn til å gjøre, ettersom singlene «Morgue Ritual» og «Reborn» er fengende death metal med presisjon og tæl i mengder.

Enrapture – Badlands

(Full disclosure, dette er singelen til bandet jeg og medskribent Alexander spiller i. Nevner den kun for å danne et komplett bilde av ukas utgivelser.)

Fredrik Schjerve