musikk – Side 35 – Metallurgi

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ex Hydra – Awakening the Ancients

Ex Hydra er en ny, Trondheims-basert kvintett som har kommet luskende ut av skyggene uten forvarsel, for så å klaske denne ferdige debut-plata ned i bordplaten rett foran nesa på anmelder. Fra coveret å lese trodde jeg kanskje vi hadde å gjøre med en sykelig og forvridd versjon av svensk svartmetall ala Dissection, eller muligens et norsk take på gresk svartmetall med sterke undertoner av kosmisk terror. I stedet for å svare på forventningene mine har Ex Hydra snekret sammen en egenartet kombinasjon av både melodisk og riffdrevet svartmetall, en form for halvdissonant, moderne dødsmetall hvis nærmeste analog kan sies å være Slugdges ‘Esoteric Malacology’, og mørk ambient som synes å generere fra et ormehull bak universets horisont. Dette er en miks av uttrykk som meg kjent har blitt særdeles lite utforsket til nå, så til et debuterende prosjekt å være har Ex Hydra allerede vekket betydelig interesse hos undertegnede.

Debutplata ‘Awakening of the Ancients’ er med sine tretti minutter en kort affære. Tiden blir til gjengjeld brukt effektivt, ettersom bandet pakker et bredt utvalg av uttrykk inn i platas åtte låter. Låtene som henter mest inspirasjon fra moderne dødsmetall finner vi helt i begynnelsen, hvor «Where the Truth Lies» og «Cosmic Self Murder» vekker oppsikt med sine uvanlige kombinasjoner av svartmetall, innslag av tohånds-tapping og brutale rytmer. Mellomspillet «Abducted» fremkaller interne bilder av en mørk sfære som vibrerer av onde krefter, deretter finner vi «I, the Universe», en låt som kombinerer et storslått, melodisk hovedriff med post-rock seksjoner og sterke borg-vibber. Limet som holder alle disse ulike elementene sammen er vokalen, som er den mest konstante allusjonen til svartmetall på plata.

Etter «Eyes Closed Into Infinity» har presentert sin sammensmelting av Agallochs paganistiske svartmetall med de lysergiske leadsene fra Blut aus Nords ‘Hallucinogen’, avsluttes plata med et akustisk mellomspill og ti hele minutter med atmosfærisk lyd-maling. Med sine knokkelrangling, mørke rumling og rituelle tromming oppleves «Human Sacrifice» som lydsporet til et ukjent spillprosjekt; det samme gjør avslutningssporet «Dreams of Despair». De bidrar dessverre også til å gi plata en noe u-seremoniell avslutning (ironisk nok), samt å komplisere albumets identitet. Det blir med disse avslutningsnumrene nemlig tydelig for meg at det er litt for mange ideer som kjemper om plass på denne plata, og litt for få bindende elementer til å samle det hele til et enhetlig uttrykk.

Men det er tross alt en debut-utgivelse det er snakk om her, og når det kommer til debuter er jeg mye større tilhenger av bred-vinget eksperimentering enn trygg tilbakeholdenhet. Med sin interessante kombinasjon av tradisjoner er ‘Awakening of the Ancients’ som en uslepen, mangefarget diamant, og jeg er virkelig nysgjerrig på hva Ex Hydra kan få til når de har kommet i gang med slipeprosessen – Det er nemlig flust med partier på plata som vitner om potensiell storhet dersom de kan få storformene på plass. ‘Awakening of the Ancients’ er et cinematisk og mangefasettert påkallelses-ritual, og en lovende introduksjon til en ny aktør i Trondheims undergrunn.

Ajera – In Momentum

Etter å ha sjonglert proposisjoner fra et knippe plateselskaper har Argon Mox bestemt seg for å gi ut debutplata til enmanns-prosjektet sitt Ajera via tyske Wolfmond Production. Dette virker som en passende match for Mox, som i likhet med mange av de andre aktørene hos selskapet produserer undergrunns-rettet svartmetall med depressive undertoner.

Etter at jeg anmeldte omtalte «Alpha Death Commandor» for en uke siden har jeg vært spent på hvordan den særegne og fengende «Deathcrush»-arvtakeren kom til å hevde seg på en lengre låtliste. Det viser seg at den er et mindre avvik fra grunnuttrykket på ‘In Momentum’, som er en meget tradisjonell kombinasjon av suggererende tremolo-gitarer og blast beats. Gammel Mayhem og Burzum er hovedstikkordene her, og kun på platas intro og outro setter Mox de bitende riffene til side for å produsere noen industrielle electronica-stykker.

Selv om andrebølges-svartmetall er det mest fundamentale uttrykket innenfor norsk svartmetall er det fortsatt et sound som kan være vanskelig å gjøre riktig. Risikoen er at endeløse rekker med snerrende riff og blast beats kan føre til at musikken oppleves som ubevegelig, og det er partiene på ‘In Momentum’ som viderefører denne tradisjonen som gjør minst uttrykk. Mangelen på dynamikk forsterkes ytterligere av de tilsynelatende elektroniske trommene, som oppleves som statiske når plata har fått spille en stund. De mest lovende øyeblikkene oppstår når Mox går vekk fra den tradisjonelle filinga for å utforske andre teksturer, som det meditative tomrommet og de grå forhengene av gitar mot slutten av «Abominable Funeral», og de ondskapsfulle Mayhem-linjene som åpner «Humanity Downfall».

Mox har en raspete og ekspressivt hvesende stemme som passer utmerket til denne typen musikk, så jeg har veldig lyst til at han skal få til å produsere musikk som støtter opp rundt dette esset med tilsvarende egenverdi. Jeg tror at med et større fokus på variasjon i det store bildet, så kommer mye til å skje av seg selv. Den innbitte og nedtrykte atmosfæren er jo allerede på plass, og Mox sin entusiasme for sjangerens auditive signatur er vanskelig å betvile. Til album-debut å være er dette en god start, med plenty av rom for utvikling og videre eksperimentering. Anbefales for fans av tidlige norske svartmetall-utgivelser, samt den moderne, primitive formen som florerer hos Wolfmond Production.

Ute nå via The Bearded Dragon/ Annihilated Pentagram Productions

Desmodus Rotundus – Ravening Wolves

Annihilated Pentagram Productions kom nylig med en gjenutgivelse av Desmodus Rotundus sin hyperaktive, industrielle svartmetall-aneurisme ‘Ravening Wolves’ fra desember 2019. Ta en lytt om du har nerver av stål eller sans for selv-pryl.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Gaia Epicus – Invisible Enemy

«Invisible Enemy» er singel nummer to fra den kommende plata til det norske powermetal-bandet Gaia Epicus som bærer tittelen ‘Seventh Rising’. Det er snakk om umodifisert, klassisk powermetal, med Judas Priest-riffing, duellerende shredding og fengende refrenger. Med seg på singelen har han fått Mike Terrana, en legende innenfor power/tradmetall-sirklene som har spilt med bl.a. Gamma Ray og Axel Rudi Pell.

Med en tekst som tatt bokstavelig beskriver et snikangrep, men også kan tolkes som en metafor for koronaens flyktige offensiv har Gaia Epicus blandet fantasi og virkelighet på fint vis, noe som gir låta et ekstra tematisk lag å spille på. Hovedriffet er en slagkraftig tradmetall-hammer, og sammen med Terranas presise og kreative stikkeføring bak trommesettet koagulerer de ulike elementene til en ukomplisert dose moro. Refrenget setter seg fort i hjernebarken, og selv om koringa ligger noe høyt i miksen tilfredsstiller låta alle de viktigste kravene til en vellykket powermetal-singel.

«Invisible Enemy» vil selvfølgelig ikke gjøre det døyt for folk som ikke vet å sette pris på den corny fargeeksplosjonen sjangeren powermetal er, men det er et faktum fans av uttrykket har forsonet seg med for lenge siden. For de innviede vil singelen være en gledes-fremkallende liten jam å spinne i påvente av den kommende fullengderen.

Tottal Tømming – Svett Knark

Det høyst elskverdige grindcore-bandet Tottal Tømming har sett ‘The Social Dilemma’ på Netflix, og dokumentaren har rystet grunnvollene deres. Nå ønsker de å melde sin avgang som passasjerer på teknologi-toget, og deres avsluttende twitter-melding har tatt form av en to-minutters kraftsalve av en grindcore-låt.

«Svett Knark» kan best oppsummeres som en facebook-feed som løper løpsk, eller kanskje som en viral video av et brennende trappetroll som tumler nedover en mine-belagt skråning i ti-dobbel hastighet. Fort og gæli går det i alle fall, og for å kompensere for manglende forståelighet av vokalen har bandet i all sin nådighet publisert en tekst-video på deres sosiale medier(!). Videoen er høy-budsjett, kunstnerisk og smakfullt nyansert, og presenterer bandets argumenter på høyst veltalende vis.

Nei, dette er selvfølgelig nok en frenetisk men fengende grindcore-fest fra de evig-skøyende duracell-kaninene i Tottal Tømming, så nyanse og smakfullhet skal du lete lenge etter. Bandet er som vanlig kun opptatt av å skape et stykke auditiv hærverk som vil få blodet til å bruse hos de moshende masser, og – til ingens overraskelse – de får det til. Tottal Tømming setter motorsagen til egen skjermtid på «Svett knark».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Insidious Disease – After Death

Med veletablerte musikere som Silenoz (Dimmu Borgir), Cyrus (Susperia, ex-Sarke), Shane Embury (Napalm Death), Marc Grewe (ex-Morgoth) og Tony Laureano (ex-Nile og utallige andre band) i besetningen må det være lov å si at Insidious Disease er en slags supergruppe. Men der den stereotypiske supergruppen er et konglomerat av karakteristikkene til hvert enkelt medlem er Insidious Disease et utløp for en impuls som ingen av medlemmene er spesielt kjent for å ha utforsket per dags dato. Både ‘Shadowcast’ fra 2010 og sisteskiva ‘After Death’ pusher en type dødsmetall der klassiske elementer møter groover fra nyere former, det hele kledt i en moderne produksjon. Det er hardcore-influens å spore i musikken, men ikke i tradisjonell betydning. Det kan sammenliknes med en alternativ tidslinje der Bolt Thrower oppdaget Agnostic Front under innspillingen av ‘For Victory’.

De fleste aspektene av Insidious Disease‘s virksomhet har blitt oppgradert siden 2010. Produksjonen er nå ikke bare kraftig og ren, men varmere i kantene og bedre balansert instrumentalt. Gutta har også brukt studio på en mer helhetlig måte, om det så er snakk om tilleggseffekter som de jamrende, fortapte sjelene som åpner plata, eller den enorme, tornete buketten av gitarlyder som blir anvendt over platas 43 minutter. Så må det selvfølgelig nevnes at Dan Seagrave’s legendariske illustrasjoner kler denne uttrykksformen eksepsjonelt bra, og det elegante coveret han har laget til ‘After Death’ spiller godt på platas tematikk med sin Tartarus-aktige underverden.

Låtskrivingen har også forbedret seg siden den solide debuten. Insidious Disease leverer ti låter av middels lengde som sjonglerer med en mengde nyanserte undergrunnsuttrykk, uten å noensinne forlate røttene i engelsk (typ Bolt Thrower) og svensk (typ Entombed) dødsmetall. Numrene som tidvis svinger innom mørkt melodiske doom-seksjoner («Betrayer», «Unguided Immortality») gjør seg bemerket over flere lyttinger, og spesielt det Hooded Menace-liknende versriffet i førstnevnte er en ypperlig addisjon til sjangeren. Andre låter anvender himmelstreifende leads og bredere lyd-panoramaer som ville gjort seg godt på en større utendørsscene, spesielt åpningen av «Born into Bondage». De fleste sporene har én eller to deler som utvider territoriet til Insidious Disease på en betydningsfull måte.

Bandet har sagt at de ikke er ute etter å innovere, men at de er på leting etter en «god groove de føler seg komfortable i» (per det nederlandske magasinet FrontView). Dette er mer eller mindre min opplevelse etter å ha hørt på denne plata også; en solid og tidvis engasjerende plate som hadde trengt en x-faktor for virkelig å gripe tak i meg. Det er definitivt et par øyeblikk på plata som utmerker seg, som for eksempel avslutningslåta «Secret Sorcery» med sin teutoniske gjeng-vokal og storslåtte, melankolske avslutning. Denne låta alene er nok til å gi meg troa på at Insidious Disease er i stand til å høyne innsatsen ytterligere på en eventuell tredjeskive. Dette er uansett en plate som er lett tilgjengelig for fans av høy-oppløst og velspilt dødsmetall, og burde finne mange åpne ører i det internasjonale metallmiljøet.

Funeral Harvest – Funeral Harvest 10″

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband fra Trondheim som ble opprettet i 2017. Den dystre gjengen består av nåværende og tidligere medlemmer fra band som Keiser og Rogue Planet, samt en vokalist/ gitarist som har sin bakgrunn fra et knippe italienske svartmetall-prosjekter. Den nye, selvtitulerte ti-tommeren deres inneholder to nye spor, samt nyinnspillinger av et par låter fra deres mer under-produserte demo ‘Bunker Ritual Rehearsal’. Til tross for sterke trekk fra klassisk norsk svartmetall er dette en utgivelse som over gjentatte lyttinger gradvis avslører et originalt perspektiv på velkjente ritualer.

Etter en obligatorisk intro bestående av mørk droning, liturgisk messing og et ensomt bjelleslag inviterer bandet oss med på et rituale i sin beryktede bunker. Trege, dissonante gitarer klinger over tilbakeholdende trommer før et brøl åpner flomlukene, og en stri strøm av andrebølges-svartmetall river gjennom lydfeltet. Produksjonen er klarere enn mange av de gamle, legendariske innspillingene, men la det ikke være noen tvil; dette biter godt fra seg. De tre streng-instrumentene opererer mer eller mindre som en homofon klangmasse gjennom nummeret, og fungerer ofte som et bakteppe for vokalist «Lord Nathas», som hoster frem en særdeles karismatisk opptreden som oser av fandenivoldskhet og avsky.

Av de fire sporene er det særlig nummer to, «Sacred Dagger», og nummer tre, «O.S.n.D.S.P.T.» som imponerer. Versene på «Sacred Dagger» kommer brølende ut av skauen i første halvdel med noen flerrende gitarstrofer, før de tar en overraskende melodisk vending over bassistens robuste grunnvoll. Tredjelåta bruker lengre tid på belønne lytteren ettersom komposisjonen er bygget på en hovedfigur i gitarene som varieres i tempo og modalitet over spilletiden. «Omega» er den eneste låta som ikke helt lander for anmelder, ettersom de unisone, utstrakte linjene utgjør en litt snever og monoton tekstur i lengden.

De fire låtene på ‘Funeral Harvest’ har hver sin individuelle karakter som gjør at det er enkelt å skille mellom dem, noe som gjør at utgivelsen flyter bra i sin helhet. Lydbildet til bandet er meget uttenkt og profesjonelt -det samme er innpakningen fra View From the Coffin-, noe som gjør meg meget solgt på tanken på en full-lengder. ‘Funeral Harvest’ har skreppen full av slu ideer og et velfungerende kunstnerisk øye, og er derfor et av årets bedre norske svartmetall-utgivelser.

Andri from Pagefire – Horror Punk EP

Til slutt har vi en vel-timet EP med horror punk fra den interne musikeren til Youtube-kanalen Pagefire, Andri from Pagefire. Horror punk er som kjent en punk-nisje inspirert av skrekkfilmer og serier som ble popularisert av Misfits på 80-tallet, og som i 2020 ikke har noen nevneverdig påvirkning på populærkulturen utenom et par uautoriserte t-skjorter med logoen til bandet på. Selv om videoen som denne EP-en har sine røtter i klart og tydelig kommuniserer bandets rolle som blåkopi for undersjangeren låter ikke de fem låtene noe særlig som punk-legendene. For meg er Turbonegro et bedre sammenlikning, ettersom de endeløse rekkene med velproduserte power chords og fengende vokallinjer er hentet rett ut fra det norske bandets portefølje.

Youtube-kanalen er preget av en type humor som jeg ikke har sett så mye av på nettstedet siden midten/ slutten av 2000-tallet. Videoene deres tar meg tilbake til en tid da alle kompisene mine så på Ray William Johnson og hørte på All Time Low, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å vende tilbake dit, om så bare i tankene. Selv om humoren ikke er noe for meg, så er musikken på ‘Horror Punk’ sterkere enn dets forbindelse til en Youtube-kanal måtte tilsi. «Motherfuckers from Outer Space» er en frisk, synth-drevet jam med sterke Andrew W.K.-vibber, og «The Green Slime» er som det best mulige sluttresultatet dersom Fairly Odd Parents-skaperne hadde bestemt seg for å lage en punk-tematisert halloween-spesial for Nickelodeon. Dessuten har vi «Where Bullets Fly», som låter så mye som Kvelertak at det MÅ være med vilje: Bare hør på tamburinen og de snertne leadsene på refrenget, eller den akustiske bridgen som er som hentet ut av «Blodtørst».

Selv om de to siste låtene ikke gjør like mye for meg som de tre nevnt over, så fikk jeg mye glede ut av prosjektet som helhet. Denne typen sjangerøvelser har som regel røtter i en sterk hengivenhet for den respektive sjangeren, og på ‘Horror Punk’ så kan man omtrent høre hvor moro Andri hadde det under innspillingene. Om referansene jeg slapp lenger oppe i posten vekker mer nostalgi hos deg enn mild engstelse, eller om du bare liker velprodusert, melodisk punk med høy underholdningsfaktor og lav selvhøytidelighet, så bør du definitivt ta en lytt på ‘Horror Punk’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

The Rottentotts – ‘Rotten’

The Rottentotts er en duo fra Tangen som spiller en form for crossover thrash/ groove metal med en entusiastisk glød kun unge band er i stand til mane frem. Ut ifra de utallige live-klippene postet på Youtube-kanalen deres er det tydelig at gutta ikke ennå har tenårene i bakspeilet, og at de har fått utrettet imponerende mye på lite tid. Debut EP-en ‘Rotten’ inneholder seks låter der side A er viet til original-spor og B-siden til covre av band som Ministry, Motörhead og Cavalera Conspiracy. Har man disse tre bandene i tankene kommer man et stykke på vei med å beskrive hvordan The Rottentotts låter, men slenger man med band som Pantera, Sepultura og Power Trip begynner man virkelig å nærme seg.

På ‘Rotten’ er forholdet mellom thrash og groove delt omtrent på midten. Åpningslåta «Insecure» kommer spurtende ut av en brun lokalpub med maskingevær-gitarer i front og en ride-cymbal som revet ut av Slayer‘s «Angel of Death» diltende etter. Selvtilliten er til å ta og føle på, og når låtas tempo gradvis senkes mot slutten og bandet avdekker en metallisk disko-groove gjenkjenner jeg en form for humor og dristighet som virkelig kaller tilbake til øvingsrommet i min egen tenårings-tid. «Addiction» ledes inn av en perle av et crossover-riff, før tau-kampen mellom fart og groove virkelig trappes opp. Det ender uavgjort, og bandet feirer resultatet med blod-pumpende gjengvokal og vokalistens Phil Anselmo-aktige utrop. Deretter avsluttes side A med «Fake», hvor spretne Sepultura-riff støttes oppunder av en uhyre skitten bass-lyd.

De tre covrene som til sammen danner side B er relativt streite versjoner av original-innspillingene: Ingen synther, samples eller studio-trikserier å spore her. De funker fint som en showcase for hva The Rottentotts er i stand til å gjøre som en duo, og vitner om et band som mest sannsynlig fungerer som en real kraftpakke live. Det er i det hele tatt denne energien og entusiasmen som ender opp med å definere ‘Rotten’ for meg; denne formen for metall er mer avhengig av umiddelbar kraft enn originalitet og kompleksitet for å lykkes, og med den beskjedne alderen til gutta i bandet i bakhodet føles dette prosjektet særdeles lovende. Her er det bare å nyte det forlokkende potensialet og vente på mer, for dette er nok bare starten på noe større.

Conceited – Glimmer of Hope

Det eneste som gjorde meg klar over eksistensen til denne plata var et søk etter norske utgivelser fra oktober på Metal-Archives’ søkefunksjon. På Bandcampen til Conceited finner man hverken navn på medlemmer, kontaktinfo eller linker til sosiale medier. Det eneste vi med (noe) sikkerhet kan si om bandet er at de ser ut til å være norske.

Og så har vi selvfølgelig musikken, og etter et par lytt er det mulig å foreta noen ytterligere gjetninger rundt prosjektets natur. ‘Glimmer of Hope’ er en gjennomført og karakterfull svartmetall-plate med hyppige innslag av dissonans, som et intenst møte mellom ‘De Mysteriis Dom Sathanas’, og Deathspell Omega. Både gitar- og trommespillet er teknisk utført, noe som får meg til å tro at vi i det minste har å gjøre med to medlemmer, ettersom ekspertise på disse to instrumentene ikke er vanlig å finne i en og samme musiker. Detaljnivået på harmonikken og storstrukturen forteller meg også at dette umulig kan være første prosjektet til medlemmene i Conceited; om det viser seg å ikke stemme er det i alle fall imponerende.

Oppført som full-lengder i arkivene til tross for en halvtimes spilletid; ‘Glimmer of Hope’ presterer å kommunisere mye i løpet av den korte tiden den spiller fra anlegget. De første tre minuttene av «Death Territory» luller lytteren inn i en komfortabel transe via velkjente toner fra norsk svartmetall, før den skjener over i mild dissonans i andre halvdel. Fra dette punktet bikker balansen oftere mot fransk enn norsk uttrykk, og på avslutningssporet «Eternal Fear» har intensiteten nådd nivåer som minner om Deathspell Omega‘s ‘Paracletus’ fra 2010. Plata legger aldri helt bak seg de episke, harmonisk velklingende progresjonene, noe som danner en dialog mellom musikalske uttrykk som Conceited benytter seg av på en god måte.

Til tross for at ‘Glimmer of Hope’ er en bunnsolid utgivelse, oppleves den også som en testkjøring i forkant av en større utgivelse. Denne omstreifende og søkende formen for svartmetall gjør seg godt over lengre strekk, om det så er snakk om låt- eller platelengde, og en halvtime blir rett og slett ikke langt nok for meg. Så bør det nevnes skarptrommen som en boks med frossen sodd, og at vokalisten høres ut som om han fikk dobbel dose lokalbedøvelse hos tannlegen før han gikk i båsen for å spille inn; men ikke la disse særegenhetene tilsmusse en ellers verdig debut LP. Med et litt større lerret å male på kan Conceited utvilsomt sette spor på norsk svartmetall, ettersom denne dissonante franske åren ikke har blitt utnyttet i betydelig grad her nord. For tilhengere av svartmetall som balanserer råskap og ambisjon er ‘Glimmer of Hope’ høyst anbefalt, og jeg håper inderlig at dette ikke forblir prosjektets eneste utgivelse.

Desmodus Rotundus – Eternal Power and Godhead

Selvsagt var jeg forberedt på utfordringer da jeg bestemte meg for å forsøke å dekke norsk metal i sin helhet en måneds tid tilbake. Metallscenen er jo vertskap for mang en flittig eremitt som gjennom tjue ulike aliaser kverner ut utilgjengelige støy-cocktailer til fortvilelse for aspirerende anmeldere og arkivarer. Til tross for at jeg allerede var godt klar over eksistensen til denne typen arbeidsmaur var jeg rett og slett ikke forberedt på mitt første møte med Kenneth Nattesorg, aka Auralian Disharmony, Desrotarth, Himmelriket, Leave the Past Behind, Naglet, Nattesorg, Trinityria Hvitetrone, Zombie Mortician, Dvale, En Kriger, End of a Dream, Frostnoise, Frostundus Rononoiseus, On the Throne, ThunderTrance, Turned to Blood…

Det jeg prøver å si er at denne karen er aktiv. Aktiv som Bach i Barokken-perioden, da han fullførte 1128 verker, en produksjon som fikk historikerne til å komme med teorier om at han ikke var én mann, men heller en hel fabrikk av likeutdannede komponister som masseproduserte musikk under hans navn og kommando. Nattesorg har intet mindre enn 18 solo-prosjekter, og har sluppet 16 full-lengdere i 2020, i tillegg til singler og EP-er. Hvordan skal man forholde seg til en slik profil som en anmelder? Er det etisk holdbart å vie det som på sikt blir månedlig spalteplass til én enkelt musiker når målet mitt er å gi samme mulighet til alle norske metall-artister, på tvers av bakgrunn, om de er store eller små? Dette er ikke en problemstilling jeg umiddelbart kan svare på, men jeg blir nødt til å tenke lenge og hardt over det, for godeste Kenneth har sikkert et par album liggende klare på Bandcamp i det øyeblikket jeg skriver dette, med pekefingeren hengende truende over send-knappen.

For øyeblikket skal jeg forsøke å ta for meg årets syvende plate fra Desmodus Rotundus (latin for vampyrflaggermus). Det industrielle grindcore-prosjektet skiller seg ut fra resten av Nattesorgs produksjon, hvor mesteparten betegnes som «Unblack Metal». «Unblack Metal» er navnet på en bølge med kristendoms-positiv musikk innenfor svartmetall, en finurlig vri på en ellers så religions-kritisk sjanger. ‘Eternal Power and Godhead’ er en hyperaktiv grind-plate der gitar og bass spiller unisone tremolo-linjer over programmerte blast beats, og vokalen er en sammenhengende mørk growl med lettere påsmurt distortion. Dette er bokstavelig talt det eneste som skjer på plata, gjennom 40 minutter er det aldri et sekund avvik i denne endeløse stormen av blasts og vreng. Dette er ikke noe uvanlig fenomen i den mest bortgjemte undergrunnen, der enmanns-band skyver grensen for hemningsløs ekstremitet lenger og lenger for hvert år som går. Plata minner meg faktisk om artister som norske Psudoku og amerikanske Jute Gyte, artister som tar undergrunnsuttrykk og intensitet til nye høyder.

Desmodus Rotundus er dog mye mer ensrettet og repetitivt enn disse to prosjektene, og det krever et masokistisk hjerte for å komme seg gjennom ‘Eternal Power and Godhead’. Jeg vil faktisk ikke anbefale noen å lytte på denne plata på sedvanlig vis, som for meg betyr fokusert og uten distraksjoner. For meg fungerte musikken best når jeg satte den på i bakgrunnen, som en slags hektisk antitese til ambient- og dronemusikk. Plata oppleves under slike forhold som hypnotisk og meditativ, der fokusert lytting slet meg ut på kort tid. Det er noe mekanisk og matematisk over plata, som om Nattesorg har foret musikalsk materiale gjennom en logaritmisk organiseringsprosess, en digital skapelsesprosess om du vil. Jeg velger å stelle meg bak denne tolkningen av platas konsept, ettersom coveret gir assosiasjoner til både kosmiske stjernetåker og mandelbrot-fraktalen, samt at det meste Nattesorg har gitt ut har formidlet eksplisitt religiøs tematikk.

Dette ble en lang post, men så er dette også noe av det mest vriene jeg har diskutert i tekstformat som jeg kan huske. Om du ønsker å høre en fullstendig skruppelløs tilnærming til visjonær ekstremmusikk, så er ‘Eternal Power and Godhead’ et av de klareste eksemplene på dette jeg har funnet i norsk undergrunn. For meg blir arbeidet til Kenneth Nattesorg litt for mye å ta innover, og jeg er slettes ikke sikker på at jeg kan dekke hele produksjonen hans. Det er uansett rått å se en artist følge skapertrangen så til de grader som Nattesorg gjør, og jeg ønsker ham alt godt i sin kommende produksjon.

Fredrik Schjerve

Hvorfor Metallurgi?

Etter at bandet mitt slapp debut EP-en vår i 2015 ble jeg klar over en av musikk-kritikkens roller jeg ikke hadde vært så oppmerksom på tidligere. Vi var et fullstendig ukjent band uten rotfeste i noe miljø eller ressurser til å promotere oss selv, men til tross for dette tikket det en ettermiddag inn en kommentar fra en bruker med navn Prog J på Bandcamp-profilen vår. Det forble den eneste kommentaren vi fikk i forbindelse med utgivelsen, men selv om dette kanskje ikke helt matchet drømmene våre om hemningsløs skryt fra et samlet musikk-journalistisk landskap, satt vi utelukkende igjen med en følelse av oppstemthet. «Noen liker musikken vår! Noen liker musikken vår og har tatt seg tid til å forklare hvorfor de gjør det!» Til da hadde jeg kun verdsatt musikk-kritikkens rolle som kurator, som en tur-guide for den nysgjerrige lytter gjennom et kaotisk og uoversiktlig terreng. At kritikk for unge band også kunne være kilde til økt selvrespekt, til følelsen av at arbeidet deres betyr noe, den tanken hadde gått meg hus forbi.

Etter litt spaning av norske musikk-blogger og nettsteder ble jeg klar over at ingen av dem holder på med nøyaktig det jeg ønsker å bruke Metallurgi til: komplett omtale av nye norske metall-utgivelser fra minste grasrot og knoll til bautaene og selve røttene i sjangerens norske slektstre. Gjennom Metallurgi ønsker jeg å rette haukeblikk mot en så stor del av norsk rock- og metalliv det overhodet er mulig for én enkel mann å gjøre, med verdsatt hjelp fra kompis og band-kamerat Alexander Lange. Om dere er et ukjent band som aldri har fått ordentlig tilbakemelding på utgivelsen deres; her har dere muligheten. Vi dekker alt vi har kapasitet til. Vær obs på at vi foretrekker å jobbe uke til uke: Hver uke går med til å diskutere musikk utgitt uken i forveien, så si ifra på forhånd så jeg kan få dere inn i planen.

Og hvorfor Metallurgi? Metallurgi er læren om metallers egenskaper og produksjon, og ble valgt som bloggtittel for å skildre hvor stor, mangfoldig og inkluderende denne smeltedigelen av en sjanger er. Velkommen skal dere være!

Fredrik Schjerve og Alexander Lange