dissonant black metal

Metallurgiske funn: Månedens favoritter

Favoritt uke 27: Tsjuder – Helvegr

Om man ser bort fra en pause mellom 2006 og 2010, har svartmetallbandet Tsjuder holdt det gående i hele 30 år når det nå er aktuelt med sin sjette plate ‘Helvegr’. Gjennombruddet kom i 2004 med klassikeren ‘Desert Northern Hell’, og generelt har bandet utmerket seg gjennom en ekstra hektisk og fartsfylt form for svartmetall som gjør at det fort havner i samme kategori som for eksempel 1349.

Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken.

Det er også det som umiddelbart møter lytteren når «Iron Beast» sparker i gang ballet på ‘Helvegr’. Denne låta er en utmerket lakmustest for hva som er i vente, og Tsjuder kommer videre svært godt ut av å strø tilsvarende korte raseriutbrudd utover skiva. Særlig godt liker jeg de sinnssyke gitarriffene som driver «Gamle-Erik» fremover og den hemningsløse, hese vokalen som får bre seg over hektikken i «Faenskap og Død».

Tsjuder har dessuten en sans for litt lengre komposisjoner på ‘Helvegr’, og de lykkes særdeles godt med disse. På «Surtr» og «Gods of Black Blood» kombineres hurtigheten med enkelte mer melodiske partier, noe som for øvrig fremhever den høye kvaliteten det er på gitarsoundet på ‘Helvegr’. I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.

Det virker som at Tsjuder forsøker å gi plata en rød tråd gjennom et melodisk tema som gjentar seg i ulike former, blant annet på tittellåta og «Surtr». Dette ender opp som en halvhjerta affære, særlig når den får runde av skiva på «Hvit Død». Dette sporet er en underlig og kjedelig avslutning, og plata hadde rett og slett vært bedre uten dette. Det er synd, for ‘Helvegr’ er ellers et uhyre sterkt stykke arbeid som i seg selv vitner om tre tiår med erfaring. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 28: Sworn – A Journey Told through Fire

Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. Fra det knitrende bålet på introen til «A Godless Domain», til det endeløse flammehavet som råder ved tittelsporets slutt; Sworns fjerdeskive er en storslått, malerisk avbildning av en verden oppslukt av flammer. I hendene til de fire Bergenserne fremstilles ikke denne ødeleggelsen dog som et utelukkende negativt fenomen, men som en nødvendig rydding av syk utmark for å gjøre rom for frisk nyvekst.

Denne makrokosmiske bråtebrannen blir selvfølgelig skildret via tilsvarende storslått og rensende ekstremmetall. Sworn sin episke tagning på melodisk svartmetall har over årenes løp vokst i både størrelse og omfang, og på ‘A Journey Told through Fire’ kan uttrykket deres best beskrives som en ruvende sonisk katedral bygd reist på et fundament bestående av Vestlandske svartmetalltradisjoner. I tillegg til dette sper Bergens-kvartetten inn en betydelig mengde melodisk dødsmetall, og da kanskje helst av den himmelspjærende sorten som produseres av band som Insomnium, samt Be’lakor på ‘Of Breath and Bone’.

I tråd med den bombastiske tematikken, heves sceneteppet med en utpreget dramatisk gest på åpningssporet «A Godless Domain». Dunkle fangehullsgitarer og dyster narrasjon legger i utgangspunktet et kvelende mørke over terrenget, før kraftige trommeslag og ulmende gitarer bader natten i hvitglødende gnister. Fra øyeblikket den fulle besetningen entrer scenen står musikken mer eller mindre i lys lue ut skiva – med unntak av noen korte, meditative luftlommer som dukker opp med jevne mellomrom.

Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.

Når det kommer til kritiske bemerkninger har jeg egentlig bare én. Jeg kan nemlig ikke unngå å legge merke til at samtlige av låtene på ‘A Journey Told through Fire’ er bygd opp temmelig likt, hvor to ruvende bølgetopper er adskilt på midten av en roligere bølgedal. Dette gir skiva en viss forutsigbarhet, hvilket selvfølgelig går hardest utover de avsluttende låtene. Det er likevel ingen tvil om at Sworn har produsert et fremragende stykke episk, melodisk svartmetall på ‘A Journey Told through Fire’, en skive som står som nok et imponerende monument til den Vestlandske svartmetallscenens rikholdige tradisjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Favoritt uke 29: Eternity – Mundicide

Oslo-bandet Eternity har holdt på i tjue år, men har vært inaktive på utgivelsesfronten i hele 13 av dem. Dette var mellom 2006 og 2019, da de slapp andreskiva ‘To Become the Great Beast’. Heldigvis har det ikke gått like lang tid før neste plate ‘Mundicide’ nå er på trappene, muligens bandets sterkeste prestasjon til nå.

Mye av Eternitys materiale, også på ‘Mundicide’, vitner om tette stilistiske bånd til den klassiske svartmetallskolen. Men på tross av å levere besk skrikevokal, blast-beats og fartsfylte gitarpartier fremstår ikke uttrykket like aggressivt som mye av vår kjære 90-tallsbølge. Dette er noe Eternity lykkes godt med, og gjennom store deler av plata imponerer bandet med en type svartmetall som utmerker seg både ved å være ganske melodisk og ved å inneha noen stilige, subtile likhetstrekk med tradisjonell tungmetall.

Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.

Eternity skal også ha kred for å ha satt sammen en forholdsvis variert utgivelse. «Gunmetal Sky» og «O Discordia» er to kortere og mer direkte låter, der særlig førstnevnte peker seg ut gjennom sitt klare speed metal-preg. Kult er det, men det blir også en noe mindre imponerende affære som følge av det kleine og usjarmerende rimet «It’s time to die! Gunmetal sky!» i refrenget. Presentasjonen er i det hele tatt ikke alltid helt på topp på ‘Mundicide’, der jeg også må trekke fram at jeg synes albumcoveret er temmelig stygt og mye mindre innbydende enn det som faktisk skjer av musikk på skiva.

For når det gjelder det musikalske, stemmer det aller meste på ‘Mundicide’ – særlig i midtstrekket. Eternity imponerer også med den ti minutter lange avslutningslåta «The Seventh Seal», som på tross av å ikke treffe meg like sterkt som visse andre høydepunkter er en habil og profesjonelt konstruert låt, særlig ved hjelp av noen intense oppbygninger og melodier i andre halvdel.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 30: Nemesis – Nemesis

Nemesis er et temmelig nytt soloprosjekt stiftet av Sondre Berge Engedal, bedre kjent som bassisten til proto-doom-bandet Dunbarrow fra Haugesund. Engedals debututgivelse under aliaset, ‘Demo .:.’, åpenbarte musikerens særegne tagning på svartmetall, som kombinerer både tradisjonelle elementer med moderne nyvinninger. Dette var nok til å imponere det undervurderte norske plateselskapet Duplicate Records, som utga nevnte demo i 2019, i tillegg til bandets fullverdige platedebut nå i år.

I motsetning til hos karens hovedprosjekt, er det åpenbart ikke svansende grooves og klassiske riff som står øverst på agendaen på Nemesis‘ selvtitulerte debutskive. Derimot får vi servert en obskur, dissonant form for svartmetall som befinner seg i skjæringspunktet mellom amatørmessig og avantgardistisk som følge av en lav-oppløst men høyst atmosfærisk produksjonsjobb. Prosjektets uttrykk kan sies å hente inspirasjon fra franske Deathspell Omega i mer enn én forstand, ettersom både kaotiske, svermende lydbilder og forvridde groover i middeltempoet setter sitt preg på plateopplevelsen. Dette utgangspunktet kombineres dog med en utpreget ritualistisk og okkult tilnærming til black/death; en type auditiv jævelskap som mest av alt minner om Verbums fantastiske ‘Exhortation to the Impure’ fra i fjor.

«A Bleeding World» kaster oss rett inn i det dissosiative, ulmende og kakofoniske lydbildet som kjennetegner plata som helhet. Den ugjennomtrengelige miksen kombinert med de labyrintiske låtformene gjør ‘Nemesis’ til en utfordrende skive å gi seg i kast med til å begynne med, men låtenes støvete katakomber skjuler skatter og rikdom som gradvis gjør seg til kjenne over flere lytt. Andrelåta og tidlige høydepunkt «Rite of Fire» byr på en enklere inngang sånn sett, ettersom åpningstemaets svingende Deathspell-møter-Mastodons-‘Leviathan’-groove er en av skivas tydeligst formulerte ideer.

Videreføringen av den knusende black/doomen fra «Rite of Fire»s sluttstrekk til åpningen av «In Total Torment» utgjør en av skivas mange gode makrostrukturelle trekk, før skivas andre halvdel åpnes av nok et høydepunkt med «Death’s Lullaby». Nok en gang samler de diffuse skyene av dissonerende svartmetall seg til en lettere anskuelig form, før broens skåldende hetebølger av kaotiske blastbeats og skingrende gitarer kaster oss ut i villrede – denne gangen for godt. Skivas to avsluttende spor bygger stor spenning ved å fortette og fortynne det musikalske kaoset, «Casting A Shadow»s tålmodige introduksjon utløser denne spenningen via maniske gitarlinjer og noen fabelaktige, gyselige hyl.

Å høre på debutskiva til Nemesis er litt som å traske gjennom en serie nedstøvede steinpassasjer i en glemt katakombe, bare for å så vidt klare å karre seg til utgangen innen hele sulamitten kollapser. Plateopplevelsen er preget av både ubehag, frykt og dødelig nysgjerrighet, en potent cocktail av følelser som kanskje i størst grad fremkalles av den distinkte, lav-oppløste produksjonsjobben. Det er ingen tvil om at Nemesis fremdeles har flust av takhøyde å vokse inn i som prosjekt, men som debutskive er ‘Nemesis’ å regne som en distinkt triumf. ‘Nemesis’ kan nok ikke skilte med noen enorm breddeappell, men fans av tussmørk, atmosfærisk svartmetall med substansen i behold vil trolig se tilbake på debutskiva til Nemesis som en av årets sterkere bidrag innenfor nisjen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Nagirčalmmiid – Down to the Bone

Nagirčalmmiid er et av bandene som ble skapt som følge av kjedsomheten vi alle led under mens Covid 19-pandemien herjet. Det er også et band som på relativt få år har skapt et aldri så lite navn for seg selv, sannsynligvis mye på det høye potensialet duoen utviser tross sin unge alder, så vel som et uttrykk som bryter med konvensjoner og også tar direkte inspirasjon fra det jeg antar er bandmedlemmenes samiske opphav. ‘Down to the Bone’ er imidlertid den første skiva bandet har sluppet, og på relativt kort tid bretter Nagirčalmmiid her ut potensialet og uttrykket sitt ytterligere.

Den siste singelen som ble sluppet herfra, som også er tittellåta på denne skiva, imponerte meg enormt da den ble sluppet tidligere i år. Her får lytteren slengt en slags cocktail av stoner-riff og grindcore-aggresjon a la Napalm Death i fleisen, og klimakset er blant de aller mest knusende jeg har hørt fra noe norsk band i år.

Dette var imidlertid en singel-edit, og den egentlige låta er mer en dobbelt så lang. Om det er en tilvenningssak eller ikke vet jeg ikke, men den direkte og utålmodige tilnærmingen som prega singelen synes jeg kler låta bedre, og låta blir her en smule langtekkelig etter min smak. Og det er nok symptomatisk på det som kanskje er det største problemet ved ‘Down to the Bone’ – nemlig at plata stilistisk sett og låtskrivermessig mangler litt disiplin og tydelig retning.

Men selv om jeg synes det er litt surt at tittellåta ikke er noe kortere, er egentlig dette noe jeg ikke plages så mye av – særlig når bandmedlemmenes unge alder tas i betraktning. ‘Down to the Bone’ er utrolig interessant, og peker stilistisk sett i en uvanlig kombinasjon av spennende retninger.

Og misforstå meg rett: Ofte fungerer komposisjonene og flyten på ‘Down to the Bone’ svært godt, og inntrykket mitt bærer preg av å være ambivalent. Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på.

Andre halvdel av plata er noe mer fokusert. Høydepunktet her er sannsynligvis «Arba», som blant annet livnærer seg gjennom noen vanvittig feite og rare gitarakkorder i det blytunge hovedtemaet. Avslutningen «Holes» innehar ikke like sterke høydepunkter, men gjør en solid jobb med å runde av med noen sterke riff og en særlig god growleprestasjon – som i det hele tatt er usedvanlig god også på resten av plata og fungerer godt ved siden av den spinklere og mer sårbare clean-vokalen.

De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band, som blant annet også befolkes av stoner-duoen Golden Core. Vi gleder oss til fortsettelsen, og anbefaler denne skiva på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Ene – Et Alter av Forakt

Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ fra 2021 var en av de uheldige utgivelsene som falt utenfor vår sagnomsuste topp 50-liste med kun en hårsbredd. Solomusikerens andrebølge-inspirerte og meditative – om enn lav-oppløste og sviende! – svartmetall forundret i kraft av sin evne til å sette den indre lysbildefremviseren i gang, og var generelt sett en omhyllende og engasjerende plateopplevelse. Nå er den mystiske natur-guiden tilbake med nok en full-lengder, og med det en skive som dykker enda dypere ned i sinnelaget til den ensomme skogsvandrer.

Enes stilistiske sammensetning er langt på nær den samme på ‘Et Alter av Forakt’ som på debuten fra 2021. Dette vil si at vi får servert svartmetall med røtter i den norske andrebølgen, men som har blitt utvidet av moderne, melodiske signaturer av en bredere Skandinavisk sort. Produksjonen har også fått seg et stort løft, hvor debutens spinkle og frynsete lav-oppløsthet har blitt erstattet av en romsligere og mer storslått miks. Dette står i god stil med skivas melodiske tinder, som ruver langt høyere enn de stolte åsene på ‘Lang Kald Natt’.

Introduksjonssporet «Alvelys» leder oss atter en gang ut i Enes musikalske villmark; denne gangen ved hjelp av skjær av både Windirsk og middelaldersk, Eternality-aktig tonalitet. På det tidlige høydepunktet «Sangen var Mørket» er vi dog tilbake i velkjente trakter, hvor låtas mektige og melankolske melodikk fremstår som en videreutvikling av «Satans Sorte Spor», det sterkeste sporet fra debuten. Platas A-side rundes av med en introspektiv og langstrakt marsj mellom «De Sorte Kolonner», og det brusende, melodiske elveløpet mot sluttende av «Som Røtter ut av Jordens Dyp».

A-siden er definitivt sterk, men det er skivas andre halvdel som presenterer dypet av artistens eksistensielle funderinger. Den dramatiske åpningen på «Evighetens Nådeløse Eksistens» er et skjellsettende øyeblikk i platas reise, og utgjør på mange måter startskuddet for en «sjelens mørke natt» som setter sitt preg på resten av låtene. Det hele når sitt naturlige klimaks på tittelsporet, som ender med at protagonisten tilsynelatende slår seg til ro med nihilismens løfte om intethetens tragiske uunngåelighet. Dette er dog ingen enkel pille å svelge, og stemningen er definitivt trykket idet «Stillheten» avslutter skiva med en betenkt fotnote.

Der ‘Lang Kald Natt’ ivaretok den tidlige svartmetallens tendens til romantisering av natur, fremstår ‘Et Alter av Forakt’ mer som en dragkamp mellom romantiske og nihilistiske ideer. Vandreren fra ‘Lang Kald Natt’ er fremdeles omkranset av storslått og vakker natur, men virker distrahert fra sin naturmeditasjon av stadige tanker rundt meningsløshet og eksistens. Det kan hende dette er feiltolkning fra min side, men den opplevde tematikken har i alle fall gitt meg nye lag å beundre ved den mektige, melankolske musikken som fyller ‘Et Alter av Forakt’ fra ende til annen. Enes andreskive er unektelig et steg frem for det unge enmanns-bandet, og en opplevelse som burde gi mersmak for fans av andrebølgens mer eventyriske og Kittelsen-tilbedende kretser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Proselytism – Strange God Rising (EP 2023)

Årets kanskje skitneste og mest fandenivoldske thrash-plate kom da Proselytism lanserte ‘The Desecration Of Sacred Bones’ i slutten av mars. Som om det ikke var nok, har bandet sluppet nok en utgivelse denne sommeren ved navn ‘Strange God Rising’, som pøser ut tolv minutter til med voldsom og svartmetallsk thrashmetall av den fartsfylte sorten.

Om dette er en slags rest fra låtskrivingsprosessen før plata vet jeg ikke, men jeg tror det kan argumenteres for at dette er låter som bandet har tenkt at ikke passet like godt på plata stilistisk sett som resten. Uansett, så er ‘Strange God Rising’ en mer utpreget blackthrash-utgivelse enn skiva, som først og fremst inviterte et svartmetallpreg i noe av den visuelle estetikken.

Det er riktignok mye rendyrka thrash på ‘Strange God Horizon’. Siste halvdel av andrelåta «Gaping Death Head Awaits» og noen av riffene på tittellåta gir tilsvarende Nekromantheon-assossiasjoner som ‘The Desecration of Ancient Bones’. Skrikevokalen er imidlertid noe tydeligere her, og særlig åpningslåta gir noen skikkelige svartmetallvibber med riffarbeid som gir assossiasjoner til et slags hyperaktivt Darkthrone.

Men først og fremst leverer Proselytism nok en bunnsolid utgivelse med ‘Strange God Horizon’, og en fet bonus for de av oss som har hatt mye glede av skiva. Det må også sies at produksjonen her er bedre, der den leverer mer klarhet uten å gi slipp på den flotte råskapen bandet rendyrket sist. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sombre Seigneur du Pandemonium – Le Temple du Chaos de la Vierge

Sombre Seigneur du Pandemonium er et nytt, anonymt Bandcamp-prosjekt som angivelig er basert i Oslo. Bruken av fransk i både bandnavn, demo-tittel og låttitler gjør det nærliggende å tro at det er snakk om en innflytter fra Frankrike, Canada eller andre nasjoner med fransktalende innbyggere, men det er ikke uvanlig at anonyme prosjekter fra utlandet påstår å være fra Norge for å sanke litt gratis oppmerksomhet eller kredibilitet. For øyeblikket får vi anta at det førstnevnte som er tilfelle, og dermed vie litt spalteplass til prosjektets første utgivelse, demoen ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’.

Blant tagsene på prosjektets Bandcamp-side finner vi referanser som «DSBM», «Trve Black Metal» og «Raw Black Metal», men ingen av disse gir egentlig et heldekkende inntrykk av musikken vi finner på ‘Le Temple du Chaos…’. Ja, musikken er gjennomsyret av den rå svartmetallens kornete og lav-oppløste estetikk, og vokalen er akkurat passe frynsete og desperat nok til at tag-en «DSBM» blir et naturlig tillegg. Likevel er debut-demoen til Sombre Seigneur… såpass sprikende i sitt stilistiske innhold at selv dets status som rendyrket svartmetall-prosjekt må utfordres av undertegnede.

Det starter for så vidt bra med «La fin des temps», hvis åpning mimrer tilbake til fangehulls-gitarene som introduserte Misotheists formidable ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021. Demoens første overraskelse kommer allerede ved resten av instrumentenes inntog, da de harmoniserende gitarene mest av alt minner om en tapt Dissection-demo fra det tidlige 90-tallet. På dette tidspunktet fremsto demoen som en lovende utgivelse, om noe lite substansiell, gitt sin seks minutters spilletid. Den industrielle tromme-grooven som deretter introduseres oppløser dog illusjonen om at ‘Le Temple…’ kommer til å være en klassisistisk svartmetall-utgivelse; en tvilsom manøver som eskaleres til et digitalt tromme-helvete på den påfølgende «Le rituel de la lune».

Fra dette tidspunktet er det nær sagt umulig å ignorere at ‘Le Temple…’ er en uferdig utgivelse selv til demo å være. Låtstrukturene er sporadiske, gitar- og bass-stemmene kommer stadig i clinch med hverandre, og den annonserte «trve svartmetallen» er i all realitet kraftig korrumpert av trommeteknikker fra fjerne sjangerlandskaper som metalcore og industriell metall. Når prosjektets bakmann i tillegg krever 115 kroner for en uferdig demo på seks minutter – og det som digital nedlasting! – ja da er det god grunn til å være skeptisk. Det finnes definitivt sider ved musikken til Sombre Seigneur du Pandemonium som er verdt å utforske videre, men som utgivelse er ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’ en svært mangelfull affære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden det ikke kom favorittpost sist uke kombinerer vi forrige og denne ukas favoritt i én post.

Askeregn – Brennende Åkres Grøde

Da bloggen Metallurgi var nyopprettet, brukte jeg til stadighet hele avsnitt på å sutre over fraværet av en rød tråd i den norske metallscenen. I sine glansdager på 90-tallet var den norske scenen åpenbart samlet bak flaggskipet som var svartmetallen, og senest for ti år siden virket en ny, distinkt bølge av ekstremmetall å skylle over det norske landskap i form av band som Execration, Obliteration, Nekromantheon og Diskord. Det jeg ikke var klar over da vi startet bloggen i 2020, er at Norge slettes ikke er foruten bemerkelsesverdige regionale scener i skrivende stund. Plateselskapet Terratur Possessions har nemlig over årenes løp klart å samle noen av de dyktigste proponentene av okkult svartmetall vi har til lands, og har generelt sett vært en sentral kraft i videreformidlingen av lokalfenomenet «Nidarosisk» svartmetall.

Askeregn er slettes ikke fra Nidaros, men det er ingen tvil om at det er hos Terratur Possessions de hører hjemme. Med sitt tidvis dissonante tonespråk har bandet nemlig mye til felles med band som Issolei og Misotheist, men distanserer seg på samme tid fra disse ved å ha en mye større påvirkning fra punk-preget svartmetall på lydbildet sitt. Felles for så og si samtlige av bandene hos Terratur er et tekstlig fokus på okkultisme og satanisme, og der stiller ikke Askeregn svakere enn øvrigheten. Andreskiva ‘Brennende Åkres Grøde’ presenterer nemlig en dramatisk og profetisk dommedagsvisjon, og det fortalt via et symbolsk språk ladet med referanser til bibelens falne engel.

Åpningssporet «Under Dødens Måne, Under Djevelens Sol» kaster oss rett inn i Askeregns støyende og dissonante virvelvind av svertet punk og sydende svartmetall. Produksjonen har fått en kraftig oppgradering siden sist, men uten å legge bak seg den konfronterende og øredøvende kvaliteten som gjennomsyret debutskiva ‘Monumenter’. Bandets auditive ødeleggelse beveger seg i bølger gjennom låtas spilletid, og får sitt klimaks i sluttstrekkets ledegitarer, som ligger og ulmer som glødende askeflak i lufta.

Platas midtparti består av en rekke korte, skarpe stikk som alle bidrar til å bygge momentum i retning platas avsluttende låtkolosser. Spesielt verdt å nevne er kvasi-tittelsporet «I Røyken fra Brennende Åkre», som via skingrende interferens mellom orgel og gitar oppnår en langt mer illevarslende effekt enn foregående låter. «Inn mot Natten» skaper et aldri så lite oppbrudd i form av hedenske, svermende gitarer i åpningsstrekket, før bandet atter en gang gir rovdyrinstinktene fritt spillerom på broens destruktive vignetter.

Hovedattraksjonen på ‘Brennende Åkres Grøde’ er likevel de to avsluttende låtmammutene «Mitt Hjerte er en Navnløs Grav» og «Når Ilden har Sluknet». På førstnevnte vektlegger Askeregn sine ‘Paracletus’-aktige, dissonante tendenser, og strekker seg paradoksalt nok i retning et eget, særegent tonespråk i samme slengen. «Når Ilden har Sluknet» fullbyrder omsider dommedagsscenarioet som bandet har brukt den siste halvtimen på å bygge opp, og gjør dette via syklisk, transe-induserende repetisjon av enkle motiver. Det er viktig for meg å understreke hvor organisk svartmetallen til Askeregn fortoner og utvikler seg, og å høre på dette avslutningssporet er som å bevitne et flammehav som fraktes med vinden og fortærer hele hektar med dyrkbar mark.

Til slutt må jeg nesten fremheve vokalprestasjonen til E. Rustad, som er lidenskapelig, glefsende og omskiftelig på en måte som minner om Kampfars «Dolk». Pussig nok stopper ikke forbindelsen der for min del, ettersom jeg av en eller annen grunn føler at ‘Brennende Åkres Grøde’ utgjør et motstykke til Fredrikstad-bandets ‘Til Klovers Takt’ fra i år. For der ‘Til Klovers Takt’ var en vill og florerende ode til norsk natur, så virker ‘Brennende Åkres Grøde’ å skildre det samme landskapet etter at et katastrofalt og altomfattende inferno har slukt alt som lever og gror. Askeregn har med sin andreskive levert en av årets mer evokative og uttrykksfulle svartmetallutgivelser, og gjør med enkelhet krav på tittelen Ukas Favoritt hos Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ritual Death – Ritual Death

Passende nok er det trondheimsbandet Ritual Death som endte opp med å dele årets siste, doble favorittspalte her på Metallurgi sammen med Askeregn. I likhet med bandet over, passer det nok ikke helt å plassere Ritual Death i båsen nidarosisk svartmetall, både fordi det er snakk om tyngre og mer death metal-aktig svartmetall og denne selvtitulerte debutskiva er gitt ut på svenske Shadow Records. Men med medlemmer som blant annet er å finne i Beyond Man og en fortid på det sagnomsuste Terratur Possessions, er det nok likevel riktig å løfte fram Ritual Death som en av mange størrelser som på en eller annen måte, og fra landets midtre trakter sprøyter nytt, spennende liv inn i norsk svartmetall.

Da jeg først leste om Ritual Death i forbindelse med singelslippene til denne plata, kom det på som en liten overraskelse at dette bandet, som før nå altså ikke en gang har sluppet en fullengder, blant annet kan vise til en split-utgivelse med de franske undergrunnslegendene i Aosoth. Akkurat hvordan dette samarbeidet kom i stand vet jeg lite om, men én ting er klart for meg, og det er at Ritual Death nok har mer til felles med dette bandet stilistisk sett enn noen andre norske band jeg har vært borti. Misforstå meg rett: Ritual Death skiller seg delvis også markant fra dette bandet blant annet med sine vesentlig kortere låter. Men mange likheter ligger i musikkens klare slektskap til death metal og til og med sludge metal, der dyp growlevokal og skitne, feite gitarriff får prege uttrykket sammen med okkulte vibber og jevnlige innslag av svartmetallelementer.

Likheter med industriell metall finnes også på ‘Ritual Death’, noe som særlig aksentueres av det nærmest mekaniske preget trommene får i produksjonen. Det minner vel så mye om Godfleshs trommemaskinmetall som Blut Aus Nords syntetiske take på moderne svartmetall, og er noe av det som gir Ritual Death mest egenart. Ikke minst går det i forening med det jeg oppfatter som en slags minimalisme på denne plata. Både komposisjonene og produksjonen fremstår ukomplisert og enkelt skrudd sammen, noe som tilføyer en forfriskende skitten brutalitet til uttrykket.

Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er de febrilske slagene med bare hi-hat og skarptromme som sammen med ukompliserte riff og brutal growling særlig setter preg på den første delen av plata. Her får vi blant annet servert et sterkt høydepunkt i det knusende refrenget på slutten av «Vermin», der Ritual Death viser hvor hardtslående de har evne til å være. Slike tendenser følges passende nok opp av «Black Metal Terror», som også innleder en mer groovy fase av plata som høydepunktet «Morbid veils of Kharon» tar videre på strålende vis videre.

Et annet høydepunkt finnes i den litt lengre «The pale king», som livnærer seg av en hypnotisk, suggererende og sakte blast beat før et av platas mer vellykkede orgel-innslag smyger seg inn mot slutten. Deretter avslutter Ritual Death det hele på utsøkt vis med et av de mer utpregede svartmetallåtene på plata, «Nothingness without emptiness within», som i og for seg samler elementene fra plata på vellykket vis der både illsinte blastbeats, primale riff og trommerytmer og atmosfærisk orgel får runde av dansen.

I all sin merkelighet og enkelhet er det for så vidt mye som ikke fungerer så bra på ‘Ritual Death’. Det gjelder imidlertid i større grad isolerte deler enn aspekter som brer seg over plata; for eksempel er gitarmelodien som åpner «Lunae» nokså patetisk. Men i alt er dette en unik og interessant plate som biter innmari godt fra seg når det gjelder å levere brutal og primal svartmetall, og det med ganske kule hint til andre grener av ekstremmetallen.

Skrevet av Alexander Lange