Cadaver – The Age of the Offended
Det er kun snaue tre år siden det legendariske norske dødsmetallbandet Cadaver slapp fjerdeskiva ‘Edder & Bile’ (femte, dersom du medregner skiva under navnet Cadaver Inc.), men den korte tiden frem mot bandets nyeste skive har inneholdt flust av innbyrdes endringer og utfordringer for Anders «Neddo» Odden & co. Først og fremst har «Neddo» utkjempet – og takk og lov vunnet – en kamp mot kreft. For det andre har «Neddo» og hans trommekumpan Dirk Verbeuren fått besøk av både prosjektets bassist på det tidlige 90-tallet, Eilert Sollum, samt den norske gitarhelten Ronni Le Tekrø (!) i studio, hvilket er selvfølgelig er langt lystigere nyheter.
Det å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet som følge av en kreftdiagnose vil trolig lede til en slags bråvåkning for de aller fleste, og bandets nyeste skive bærer preg av en tydelig agenda. ‘The Age of the Offended’ er rett og slett en fly forbanna skive; en plate som fører to parallelle kriger via tekst og musikk. Den tekstlige offensiven er rimelig sikkert peilet inn på sensitivitets-kultur og wokeness, i tillegg til en rekke andre dogmer «Neddo» anser som fordummende. Når det kommer til det musikalske, har bandet uttrykt at skiva er en middelfinger rettet mot bølgen av konformitet de ser i det moderne, internasjonale ekstremmetall-miljøet.
Cadaver har definitivt mest hell med den musikalske krigføringen. ‘The Age of the Offended’ er en distinkt og særegen skive, sveiset sammen av en rekke stilistiske elementer man ikke ser så ofte i kombinasjon. Grunnmuren er selvfølgelig dødsmetallen bandet har skapt sitt navn på, selv om denne har blitt noenlunde mer groove-orientert og kommersiell med årene. Så har vi selvfølgelig bidragene til Ronni Le Tekrø, som bader så og si samtlige av låtene i grønt-lysende, radioaktive skvulp av psykedeliske ledegitarer. Sist men ikke minst har vi en viss 90-tallsforankret «edginess», en kombinasjon av krasse vokaler, steilende gitarriff og forarget lyrikk som besvarer spørsmålet om hvordan Rob Zombie hadde lått dersom han spilte dødsmetall (dersom dette er et spørsmål folk kunne ha funnet på å stille, hvilket jeg egentlig håper ikke er tilfellet).
Det er dette elementet som gir ‘The Age of the Offended’ sin største slagside, ettersom det gir flere av tekstene et skjær av ureflektert tenåringssinne. Linjer som singelen «Scum of the Earth»s «Fuck you, I want you destroyed» og tittelsporets «I will survive the age of the offended» fremstiller sensitivitets-kulturen som en enorm eksistensiell trussel, og ikke som den minoriteten bestående av overivrige borgervernere fenomenet strengt tatt var på sin storhetstid rundt 2016. Dette er definitivt to av skivas største lyriske blemmer, men det skal sies at de øvrige tekstene også sliter med å nå sin vel-utviklede musikalske motpart til knærne.
For Cadaver har strengt tatt levert en temmelig enestående skive rent musikalsk med ‘The Age of the Offended’, i hvert fall hva gjelder norsk metall. Den distinkte kombinasjonen av durende dødsmetall, psykedeliske ledegitarer og utradisjonell harmonikk danner en berusende og desorienterende cocktail på skivas beste låter, der «Crawl of the Cadaver» og «The Drowning Man» når de høyeste, ravgale høydene. Bandet lar dog ikke alle sine trad-dødsmetalliske redskaper ligge ubrukte i verktøyskrinet, men disker også opp noen velkjente rytmiske vendinger ala Immolation og Morbid Angel på låter som «Death Revealed» og nevnte «The Drowned Man».
Dermed er opplevelsen av Cadavers nyeste skive preget av en tydelig ambivalens. Det finnes åpenbart flust av inspirerende musikalske øyeblikk å nære seg på over skivas 13 låter, men det fordrer at man klarer å svelge de tidvis småpinlige tekststrofene. Det er likevel ingen grunn til å underselge det Cadaver har fått til med ‘The Age of the Offended’, hvilket er å skape en uforlignelig form for moderne, psykedelisk dødsmetall med semi-kommersiell appell.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon
Nordlendingen Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission det siste året utvist store ambisjoner om å revitalisere potent 80-tallsmetall a la Iron Maiden og Judas Priest med stadige doser power metal. Første smakebit fikk vi i fjor med EP’en ‘Redemption’, og etter et knippe singelslipp de siste månedene har Carlsen nå omsider lansert sitt første, store prosjekt i form av fullengderen ‘A Brave Horizon’.
Singlene har levnet liten tvil om at Carlsen i all hovedsak har god kontroll på sjangeren han prøver seg på, og den ene av dem, «The Fire Within», bidrar til en sterk åpning på ‘A Brave Horizon’. Sterke melodier og catchy riff kommer i rikelige mengder både på denne og «Flight Of The Wolves», og ikke minst kommer Carlsen langt med en gjennomgående sterk vokalprestasjon som kun hemmes av tidvis litt merkelig engelskuttale.
Andresingelen «Keys To Reality» følger opp åpningsstrekket på habilt vis ved å flørte litt med power-ballade-formatet. Carlsen kommer i det hele tatt godt ut av de roligere partiene på ‘A Brave Horizon’, og særlig har jeg sansen for syvminutteren «Crownless», som har et skikkelig flott og fengende refreng og en herlig, Iron Maiden-aktig bro.
Videre synes jeg instrumentalsporet i midten, «Force Majeure», er et friskt pust med sin variasjon. Ellers synes jeg det er rimelig å bemerke at det til tider føles som om Carlsen simpelthen følger en slags standardoppskrift. Etter hvert blir nemlig noen av låtene litt forutsigbare, noe særlig andre halvdel av plata bærer litt preg av med låtene «Vermillion Skies» og «Climbing The Skies». Avslutningslåta «The Distant Chimes» er sånn sett et velkomment tillegg der den med sine hele ti minutter blir platas storslåtte, progressive finale.
Carlsen har nok litt å gå på når det gjelder å komponere såpass lange låter, men det er likevel snakk om et hederlig og godt forsøk, særlig med tanke på oppbyggingen de første minuttene og det stilige skiftet i midten. ‘A Brave Horizon’ er i det hele tatt en sterk prestasjon fra Carlsen, som kanskje først og fremst vil falle i smak hos fans av 80-tallsmetallen, men som også i mine ører har potensialet til å sjarmere flere. Vi gleder oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Winterwar – A Warlocks Funeral
Winterwar er et enmannsprosjekt fra Bryne som slapp sin første skive i desember i fjor. Den gikk under navnet ‘Wizard of the North’, og bare litt over et halvt år senere har mannen bak prosjektet, Jonathan Refsnes, altså mønstret nok en utgivelse fra prosjektet. Her er det snakk om en plate som nok er et steg opp kvalitetsmessig fra debuten, der Refsnes fortsetter å utforske skjæringspunktet mellom melodisk death metal og thrash metal.
Det er nok i det melodiske gitarsegmentet Winterwar lykkes best. For eksempel kommer platas kanskje største høydepunkt nokså tidlig med «Frozen Peaks», der Winterwar stiller med et særlig potent refrengtema som løfter førsteinntrykket etter den mer middelmådige åpningen «The Dark Path».
Annet enn den ganske så masete skrikevokalen, som heldigvis stort sett er i et dypere register ellers på plata, er det ikke nødvendigvis så mye som er direkte gærent på denne åpningslåta. Den representerer imidlertid umiddelbart noe som er problematisk ved ‘A Warlocks Funeral’, nemlig at riffene og låtskrivinga for øvrig ofte er vel enkelt løst. Enkelte spenstige akkorder ligger her og der, for eksempel i «Survived the Winter», og som sagt er det noen gode melodier her. Men rent overordnet føles mange av låtene litt uinspirerte, der «Evil Goat Queen» nok kommer dårligst ut når det gjelder anonymitet. I tillegg må noen sider ved produksjonen nevnes som lite flatterende, særlig det jeg mistenker er en trommemaskin som særlig kommer dårlig ut når ride-bjella gir lyd fra seg.
Winterwar avslutter imidlertid ‘A Warlocks Funeral’ nokså greit med tittellåta, der en omhyggelig åpning bereder grunnen for godt melodihåndverk og en komposisjon som kommer godt ut av å være litt roligere og tregere enn resten. Med det kan jeg definitivt slå fast at Winterwar er inne på noen gode takter på andreskiva. Jeg håper imidlertid det blir noe kortere mellom de virkelige høydepunktene neste gang.
Skrevet av Alexander Lange
Nattmann – I Uvigslet Mark
Nattmann er en svartmetallduo med medlemmer fra blant annet Dalit og Likbaal som tematiserer 1600-tallets samfunn i musikken sin. Den første utgivelsen fra prosjektet kom faktisk i år i form av den korte EP’en ‘Udaad’. At den nye EP’en ‘I Uvigslet Mark’ er lengre sier mer om forgjengeren enn den selv, da vi her kun har fått et kvarter med ny musikk.
Det er også snakk om en liten forbedring siden sist. Særlig lar jeg meg imponere av låta «Efter de Gloedende Tenger», som kombinerer et Darkthrone-aktig driv med folketonale synther. Her gjør også Raates vokal seg svært godt, der den ligger glefsende over den trampende grooven.
Også de to andre låtene er gode; i både «Baal og Brann» og «Dølgsmål» gjør Nattmann flittig bruk av iskalde, atmosfæriske akkorder og arpeggioer som duoen lykkes godt med å kombinere med mer konvensjonelt riffspill. Med det er det egentlig lite negativt å si om ‘I Uvigslet Mark’, og som sist savner jeg først og fremst større ambisjoner i størrelse.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 