solemn – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

In Vain – Solemn

In Vain er et progressivt death/black metal-band fra Kristiansand som har en lang og bemerkelsesverdig historikk som aktører på den norske metallscenen. Sekstetten gav ut debutskiva si ‘The Latter Rain’ på Indie Recordings i 2007, og har i årene siden sluppet en rekke ambisiøse og særegne, men like så fullt tilgjengelige utgivelser på nevnte selskap. Bandet er kjente for å ta seg god tid mellom utgivelser, og slippet av femteskiva ‘Solemn’ markerer hele seks år med ventetid etter forgjengeren ‘Currents’.

‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! Kombiner dette med et uttrykk som spleiser sammen en rekke ekstreme og progressive stilarter, og det er et aldri så lite under at plata ikke oppleves som mer fragmentert og kaotisk enn den gjør.

For selv om spesifikke strekk kan sende tankene i retning band som f.eks Insomnium, October Tide, Opeth og Borknagar, så fremstår helheten av ‘Solemn’ først og fremst som et produkt av de særegne sensibilitetene til In Vains seks medlemmer. Bandet balanserer lys og mørke, undring og melankoli på ypperlig vis over skivas ni låter, hvor ytterpunkter som den håpefulle, glitrende instrumentalbrua på singelen «Shadows Flap Their Black Wings» kan eksistere side ved side med den progressive dødsmetallriffinga til «At the Going Down of the Sun» uten at den uttrykksmessige akrobatikken føles unaturlig. ‘Solemn’ er som følge en utrolig underholdende og fengslende plateopplevelse, om så jeg fremdeles mener at den er en fem-ti minutter for lang.

Av høydepunkter har vi de to singlene nevnt ovenfor, de strie strømmene av melodisk svartmetall som raser gjennom «To the Gallows», samt det staute, vikingmetalliske finalenummeret «Watch for Me on the Mountain», hvor vokalist Andreas Frigstad får en sjelden mulighet til å vise frem sitt dypere register. Fullstendige dødpunkter finnes heller ikke på ‘Solemn’, selv om det er et eller annet med kombinasjonen av oppløftende dur-tonalitet, brutal growling og dundrende dobbelbass på «Where the Winds Meet» som dessverre fremstår som litt flåsete. Så kan det også sies at den umåtelig polerte miksen gjør at musikken låter litt i overkant strigla, men på den andre siden tilfører den også klarhet og en cinematisk størrelse som er svært beundringsverdig. Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Defect Designer – Chitin

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Den forrige utgivelsen til trioen Defect Designer, EP’en ‘Neanderthal’, krøp helt opp til andreplassen på vår liste over de beste norske metall-EP’ene i 2022. Derfor var det naturligvis knyttet visse forventninger til det neste som eventuelt skulle komme fra bandet, som befinner seg i et underlig lite krysningspunkt mellom grindcore, death metal og avant-garde-metal. Se for deg Gorguts med flere maur i rumpa, eller noe sånt. Man kommer ikke helt utenom å nevne Diskord når Defect Designer-materiale skal skrives om; ikke bare er dette kanskje det norske bandet som ligger nærmest rent stilistisk, men det har også vært en viss overlapp av medlemmer mellom de to bandene og de er begge på plateselskape Transcending Obscurity Records. Akkurat nå står Dmitry Sukhinin for både gitar og vokal i begge band.

Låtene på Defect Designers nyeste skive, ‘Chitin’, er ikke lettfordøyelig kost, og kan være vanskelig å få helt grep om umiddelbart. Låtkonstruksjonene viser seg like fullt som et av bandets største styrker, som før, der de fremstår som noen trehodede beist av noen grindcore-låter; uten at Defect Designer egentlig gir slipp på essensen i denne sjangeren, klokker låtene gjerne inn på rundt tre minutter – noen ganger opp til hele fire og et halvt minutt. Her veksles det hyppig og raskt mellom brutale dødsmetallriff, dissonant, frenetisk avant-garde-flørt, breakdowns, svimlende gitarpassasjer, og mye mer.

Det gjør det naturligvis vanskelig å plukke alt fra hverandre, men det er heldigvis mulig å peke ut noen høydepunkter og ytterligere hovedtrekk på ‘Chithin’. Åpningsstrekket er for eksempel godt og demonstrerer godt hvor mye Defect Designer ofte lykkes her med å få disse komplekse låtene til å flyte usannsynlig bra, selv om åpningslåta fremstår noe todelt på grunn av en liten pause i midten.

Etter dette stiller mange av låtene med noen spesifikke enkeltpartier som kan få lytteren til å sperre opp øynene litt ekstra mye underveis. «We Prescribe» frisker opp plateopplevelsen med noen appellerende korvokaldeler og nesten spillmusikkaktige melodier, «Certainty after The Kafkaesque Twist» har noen helt rå vokalpartier, og «Gaudy Colors from your plastic bag» og «Insomnia» byr på noe av det mer riff- og grooveorienterte man får høre på skiva.

Deretter skjer det noe merkelig når låta «Shine Shine» står for tur; dette er platas klare annerledeslåt gjennom å ligne mest på en speisa progrocklåt fra 1970-tallet. Ingen ringere enn Soilworks Björn «Speed» Strid står for vokalen her, og låta er for all del en spenstig og frisk affære som særlig preges av hans sterke vokalprestasjon. Likevel passer den ikke spesielt godt inn her, og lyduttrykket får litt identitetskrise av den spinkle gitarens uvørne plass i lydbildet her.

Det produksjonsmessige trekker i det hele tatt litt ned på resten av plateopplevelsen også, og er noe av det som gjør at jeg ikke synes dette når opp til for eksempel ‘Neanderthal’. Her syntes jeg det var bedre balanse i miksen, og jeg savner nok en mer sentral og tydelig bass i deler av ‘Chitin’; det blir litt vel diskantbefengt og gitardominert til tider. Defect Designer lykkes imidlertid ellers godt her, og avslutter ikke minst med en låt jeg synes oppsummerer kvalitetene svært godt i sin relativt lange, men like fullt tettpakka og detaljrike form.

Skrevet av Alexander Lange

Svart Lotus – Som et vondt år

Svartmetallbandet Svart Lotus startet opp i 2012 som et enmannsprosjekt styrt av Tor R. Stavenes, som nok er mest kjent som bassisten i 1349. Siden kom flere arbeidshender til, og nå er prosjektet en kvartett som sender ukristelige lydbølger fra Hallingdal i Buskerud. Den nye skiva ‘Som et vondt år’, som vi i Metallurgi dessverre nå anmelder først et par måneder etter slippet, er det første bandet har sluppet siden 2018, da debutskiva ‘Stemmer fra dypet’ kom til verden.

Svart Lotus demonstrerte her en form for svartmetall med visse innslag av elementer fra både death metal, doom metal og progressiv metall, og dette er noe som i mine ører ikke bare videreføres, men også forsterkes på ‘Som et vondt år’. Black/doom-tendensene slår for eksempel ut i full blomst på tittellåta, «Indifference and wrath» byr på brutal dødsmetall, og på «Hat og forakt» minner Svart Lotus til tider mer om Mastodon enn et hvilket som helst svartmetallband.

Det er ikke snakk om noen identititetskrise; stilistisk synes jeg Svart Lotus får til å balansere godt, og de tre låtene jeg nevnte nå er dessuten noen av de beste på skiva. Bandet gjør sånn sett god bruk av den okkulte presentasjonen, som gjennom det herlige plateomslaget og en ganske konsistent og dyster atmosfære gjør at plateopplevelsen uansett føles enhetlig.

Av de mer rendyrkede svartmetallåta vil jeg særlig trekke frem avslutningslåta som Svart Lotus har oppkalt etter seg, der refrenget peker seg ut som et av platas mest minneverdige partier. Utover dette leverer for eksempel «Distraction Industry» en solid åpning på plata etter preludiet «Fyrelogi», der bandets evne til å stelle i stand kraftfulle refrenger kommer for dagen.

Mange sterke høydepunkter til tross vil jeg også si at jeg synes produksjonen kommer til kort på ‘Som et vondt år’, og at den var bedre på debuten. I mine ører ligger rett og slett gitaren litt undertrykt og muddy til, og jeg tror den hadde hatt godt av et mer definert sound. Det tror jeg kunne løftet samtlige av låtene, og særlig høydepunktene som jeg tross alt tror hadde hatt enda mer potensiale. ‘Som et vondt år’ er like fullt en sterk svartmetallplate, og verdig en sjekk om du vil holde tritt med utviklingen i sjangeren her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – Repulsive Forms

UMA er en eksperimentell metal-duo bestående av Eirik Waadeland fra Ruun, Filthdigger og Celestial Scourge og Eivind Ditlev Molin fra Ruun og Inchoation. Prosjektet har sin opprinnelse – som så mange i vårt langstrakte land – i Buskerud Folkehøyskoles metall-linje, men har siden inkluderingen av låta «Enter Cessation» på en av skolens ‘Ungt Blod’-samleplater i 2021 gått mer eller mindre under radaren.

Det var i alle fall inntil debutplata ‘Repulsive Forms’ traff markedet i begynnelsen av april. Musikken til UMA kan best beskrives som eksperimentell sludge med innslag av både svermende black/death og et tidvis snev av psykedelisk ørkenrock. Låtene gir et sterkt inntrykk av å hæ blitt jammet frem på øvingsrommet, og går i stor grad fra idé til idé uten å vie særlig tankekraft til låtstruktur eller stilistisk kongruens. I tillegg er musikken rammet inn i en støyende, eksplosiv og temmelig rå produksjonsjobb, hvilket ytterligere fremhever bandets eksperimentelle, konfronterende og frustrerte natur.

Tematisk sett virker skiva å ha blikket sitt festet på en katastrofe i horisonten, hvor en mulig tolkning er at vår tids adferds-automatikk og passivitet muligens er i ferd med å sende sivilisasjonen ned i avgrunnen. ‘Repulsive Forms’ virker i alle fall å være svært misfornøyd med tidsånden, og raser fra seg via eksplosive sludge-bombardementer, en rebelsk tilnærming til eksperimentering og en live-i-rommet-lydmiks som svøper ståket i en nesten støyrock-aktig karakter. Sånn sett kan referanser være både beske, internasjonale giganter som Chat Pile og Primitive Man, men også norske sludge-eksperimentalister som What the Five Fingers Said to the Face og soloskiva til Golden Cores Simen Jakobsen Harstad.

‘Repulsive Forms’ er en skive som overbeviser mest som følge av kaoset som utspiller seg øyeblikk til øyeblikk, heller enn den store helheten – være det plate- eller låtform. Personlig mener jeg faktisk at den uttrykks- og strukturmessige slingringen gjør at skiva fremstår som noe uferdig og uraffinert, et perspektiv som forsterkes av bassens nær sagt fraværende rolle over platas spilletid. Unntak er nyinnspillingen av «Cessation», som begrenser seg til et knippe solide ideer forankret i knusende sludge, samt den avsluttende låt-mammuten «These Repulsive Forms», som med sin massive kjedereaksjon av spenningsbyggende riff hever seg enormt over det øvrige låtmaterialet.

Å skrive for et duo-format er ikke akkurat enkelt, og det fremstår nok som at Waadeland og Molin fremdeles har en jobb å gjøre for å få UMA til å overbevise i like stor grad på plate som de gjør live. ‘Repulsive Forms’ er like så fullt en opprivende, voldsom og herlig stygg affære, som burde appellere til fans av sludgens og den eksperimentelle ekstremmetallscenens mest kompromissløse hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jötnar – Eternal Path

EP’en ‘Eternal Path’ er debututgivelsen til folk metal-bandet Jötnar – en duo som holder til i Møre og Romsdal. Bandet spiller en form for folk metal som ofte manifesterer seg gjennom klare nikk mot ekstremmetallen, og både melodiske death metal- og svartmetalltendenser åpenbarer seg flere steder på denne EP’en.

Det er også når dette skjer jeg synes ‘Eternal Path’ er på sitt beste. Det kan naturligvis ha å gjøre med personlige preferanser, men når bandet utelukkende går inn for den mykere og mer spiselige delen av uttrykket sitt synes jeg rett og slett ikke Jötnar lykkes så godt. Refrenget i «Time for Asgard» er for eksempel alt for klisjéfylt, og balladen «Allfather» er også farlig nære en slik karakteristikk gjennom å være noe uinspirert.

Åpnings- og tittellåta er på sin side en sterk åpning, der jeg synes Jötnar leverer en del sterke, intense og melodiske partier. Det går muligens enda bedre i «Warrior Song», der jeg attpåtil synes bandet evner å smelte sammen de hardere og mykere elementene sine på nokså overbevisende vis. Akkurat dette hadde det vært kult å høre flere forsøk på i neste omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Color for a Blind Man – Alene

Color for a Blind Man er soloprosjektet til den unge Bergens-musikeren Vegard Fotland, som eksisterer for å gi utløp til karens utallige musikalske, sjangeragnostiske påfunn. Prosjektets produksjon består av et hav av singler og kort-utgivelser innenfor ulike sjangre, hvor slettes ikke alle inneholder en stor nok andel metall til å rettferdiggjøre en omtale her på bloggen. Fotlands nyeste EP, ‘Alene’, er dog trygt plantet innenfor metallens grenser, og er også en av prosjektets bedre utgivelser etter min smak.

‘Alene’ er en dypt melankolsk utgivelse, hvor ulike gråtoner av svart- og dødsmetall virvler sammen til en depressiv tåke. Disse elementene tar en ganske ordinær og lite oppsiktsvekkende form på utgivelsens første par låter, før «I Mørket» skaper større interesse som følge av noen sterke motiver og en noe mer substansiell låtform. Best av låtene er dog avslutningslåta «Til Slutten», hvor rasende black/death og en overraskende bruk av synth er å trekke frem som effektfulle elementer.

Det største problemet som venter lyttere som begir seg i kast med materialet til Color for a Blind Man for første gang, er at det fremstår temmelig identitetsløst. Prosjektet har som sagt ikke noe kjernesound, men opererer utelukkende gjennom korte utgivelser som alle fungerer som stillbilder av interessene til bandets opphavsmann for øyeblikket. Flere av disse stillbildene kan være temmelig effekt- og stemningsfulle i øyeblikket, men svært få av dem gir grobunn for varige, meningsfulle forbindelser mellom musikk og lytter – i alle fall etter min erfaring. Det skulle vært interessant å se hva Fotland hadde kommet opp med dersom han bestemte seg å for å raffinere en enkelt, lovende idé, kanskje spesielt om denne ble utforsket i kontekst av en full-lengder.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In Vain – «Shadows Flap Their Black Wings»

In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.

Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – Embolism

«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.

Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.

Skrevet av Alexander Lange

Deception – «Be Headed On Your Way»

Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.

«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.

Skrevet av Alexander Lange

Udåd – «Avgudsdyrker»

Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.

Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kråbøl – «Perish»

Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.

Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Borknagar – «Nordic Anthem»

«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».

For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«

Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records

Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.

Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.

Skrevet av Alexander Lange

Bokassa – «The Ending Starts Today«

Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.

Skrevet av Alexander Lange

In Vain – «At the Going of the Sun»

Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.

Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»

Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deception – «Iblis’ Mistress»

Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.

Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.

Skrevet av Alexander Lange

GOATMILKER – «Mission Log 1601»

Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.

Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.

Skrevet av Alexander Lange