psychedelic death metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Cadaver – The Age of the Offended

Det er kun snaue tre år siden det legendariske norske dødsmetallbandet Cadaver slapp fjerdeskiva ‘Edder & Bile’ (femte, dersom du medregner skiva under navnet Cadaver Inc.), men den korte tiden frem mot bandets nyeste skive har inneholdt flust av innbyrdes endringer og utfordringer for Anders «Neddo» Odden & co. Først og fremst har «Neddo» utkjempet – og takk og lov vunnet – en kamp mot kreft. For det andre har «Neddo» og hans trommekumpan Dirk Verbeuren fått besøk av både prosjektets bassist på det tidlige 90-tallet, Eilert Sollum, samt den norske gitarhelten Ronni Le Tekrø (!) i studio, hvilket er selvfølgelig er langt lystigere nyheter.

Det å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet som følge av en kreftdiagnose vil trolig lede til en slags bråvåkning for de aller fleste, og bandets nyeste skive bærer preg av en tydelig agenda. ‘The Age of the Offended’ er rett og slett en fly forbanna skive; en plate som fører to parallelle kriger via tekst og musikk. Den tekstlige offensiven er rimelig sikkert peilet inn på sensitivitets-kultur og wokeness, i tillegg til en rekke andre dogmer «Neddo» anser som fordummende. Når det kommer til det musikalske, har bandet uttrykt at skiva er en middelfinger rettet mot bølgen av konformitet de ser i det moderne, internasjonale ekstremmetall-miljøet.

Cadaver har definitivt mest hell med den musikalske krigføringen. ‘The Age of the Offended’ er en distinkt og særegen skive, sveiset sammen av en rekke stilistiske elementer man ikke ser så ofte i kombinasjon. Grunnmuren er selvfølgelig dødsmetallen bandet har skapt sitt navn på, selv om denne har blitt noenlunde mer groove-orientert og kommersiell med årene. Så har vi selvfølgelig bidragene til Ronni Le Tekrø, som bader så og si samtlige av låtene i grønt-lysende, radioaktive skvulp av psykedeliske ledegitarer. Sist men ikke minst har vi en viss 90-tallsforankret «edginess», en kombinasjon av krasse vokaler, steilende gitarriff og forarget lyrikk som besvarer spørsmålet om hvordan Rob Zombie hadde lått dersom han spilte dødsmetall (dersom dette er et spørsmål folk kunne ha funnet på å stille, hvilket jeg egentlig håper ikke er tilfellet).

Det er dette elementet som gir ‘The Age of the Offended’ sin største slagside, ettersom det gir flere av tekstene et skjær av ureflektert tenåringssinne. Linjer som singelen «Scum of the Earth»s «Fuck you, I want you destroyed» og tittelsporets «I will survive the age of the offended» fremstiller sensitivitets-kulturen som en enorm eksistensiell trussel, og ikke som den minoriteten bestående av overivrige borgervernere fenomenet strengt tatt var på sin storhetstid rundt 2016. Dette er definitivt to av skivas største lyriske blemmer, men det skal sies at de øvrige tekstene også sliter med å nå sin vel-utviklede musikalske motpart til knærne.

For Cadaver har strengt tatt levert en temmelig enestående skive rent musikalsk med ‘The Age of the Offended’, i hvert fall hva gjelder norsk metall. Den distinkte kombinasjonen av durende dødsmetall, psykedeliske ledegitarer og utradisjonell harmonikk danner en berusende og desorienterende cocktail på skivas beste låter, der «Crawl of the Cadaver» og «The Drowning Man» når de høyeste, ravgale høydene. Bandet lar dog ikke alle sine trad-dødsmetalliske redskaper ligge ubrukte i verktøyskrinet, men disker også opp noen velkjente rytmiske vendinger ala Immolation og Morbid Angel på låter som «Death Revealed» og nevnte «The Drowned Man».

Dermed er opplevelsen av Cadavers nyeste skive preget av en tydelig ambivalens. Det finnes åpenbart flust av inspirerende musikalske øyeblikk å nære seg på over skivas 13 låter, men det fordrer at man klarer å svelge de tidvis småpinlige tekststrofene. Det er likevel ingen grunn til å underselge det Cadaver har fått til med ‘The Age of the Offended’, hvilket er å skape en uforlignelig form for moderne, psykedelisk dødsmetall med semi-kommersiell appell.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon

Nordlendingen Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission det siste året utvist store ambisjoner om å revitalisere potent 80-tallsmetall a la Iron Maiden og Judas Priest med stadige doser power metal. Første smakebit fikk vi i fjor med EP’en ‘Redemption’, og etter et knippe singelslipp de siste månedene har Carlsen nå omsider lansert sitt første, store prosjekt i form av fullengderen ‘A Brave Horizon’.

Singlene har levnet liten tvil om at Carlsen i all hovedsak har god kontroll på sjangeren han prøver seg på, og den ene av dem, «The Fire Within», bidrar til en sterk åpning på ‘A Brave Horizon’. Sterke melodier og catchy riff kommer i rikelige mengder både på denne og «Flight Of The Wolves», og ikke minst kommer Carlsen langt med en gjennomgående sterk vokalprestasjon som kun hemmes av tidvis litt merkelig engelskuttale.

Andresingelen «Keys To Reality» følger opp åpningsstrekket på habilt vis ved å flørte litt med power-ballade-formatet. Carlsen kommer i det hele tatt godt ut av de roligere partiene på ‘A Brave Horizon’, og særlig har jeg sansen for syvminutteren «Crownless», som har et skikkelig flott og fengende refreng og en herlig, Iron Maiden-aktig bro.

Videre synes jeg instrumentalsporet i midten, «Force Majeure», er et friskt pust med sin variasjon. Ellers synes jeg det er rimelig å bemerke at det til tider føles som om Carlsen simpelthen følger en slags standardoppskrift. Etter hvert blir nemlig noen av låtene litt forutsigbare, noe særlig andre halvdel av plata bærer litt preg av med låtene «Vermillion Skies» og «Climbing The Skies». Avslutningslåta «The Distant Chimes» er sånn sett et velkomment tillegg der den med sine hele ti minutter blir platas storslåtte, progressive finale.

Carlsen har nok litt å gå på når det gjelder å komponere såpass lange låter, men det er likevel snakk om et hederlig og godt forsøk, særlig med tanke på oppbyggingen de første minuttene og det stilige skiftet i midten. ‘A Brave Horizon’ er i det hele tatt en sterk prestasjon fra Carlsen, som kanskje først og fremst vil falle i smak hos fans av 80-tallsmetallen, men som også i mine ører har potensialet til å sjarmere flere. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Winterwar – A Warlocks Funeral

Winterwar er et enmannsprosjekt fra Bryne som slapp sin første skive i desember i fjor. Den gikk under navnet ‘Wizard of the North’, og bare litt over et halvt år senere har mannen bak prosjektet, Jonathan Refsnes, altså mønstret nok en utgivelse fra prosjektet. Her er det snakk om en plate som nok er et steg opp kvalitetsmessig fra debuten, der Refsnes fortsetter å utforske skjæringspunktet mellom melodisk death metal og thrash metal.

Det er nok i det melodiske gitarsegmentet Winterwar lykkes best. For eksempel kommer platas kanskje største høydepunkt nokså tidlig med «Frozen Peaks», der Winterwar stiller med et særlig potent refrengtema som løfter førsteinntrykket etter den mer middelmådige åpningen «The Dark Path».

Annet enn den ganske så masete skrikevokalen, som heldigvis stort sett er i et dypere register ellers på plata, er det ikke nødvendigvis så mye som er direkte gærent på denne åpningslåta. Den representerer imidlertid umiddelbart noe som er problematisk ved ‘A Warlocks Funeral’, nemlig at riffene og låtskrivinga for øvrig ofte er vel enkelt løst. Enkelte spenstige akkorder ligger her og der, for eksempel i «Survived the Winter», og som sagt er det noen gode melodier her. Men rent overordnet føles mange av låtene litt uinspirerte, der «Evil Goat Queen» nok kommer dårligst ut når det gjelder anonymitet. I tillegg må noen sider ved produksjonen nevnes som lite flatterende, særlig det jeg mistenker er en trommemaskin som særlig kommer dårlig ut når ride-bjella gir lyd fra seg.

Winterwar avslutter imidlertid ‘A Warlocks Funeral’ nokså greit med tittellåta, der en omhyggelig åpning bereder grunnen for godt melodihåndverk og en komposisjon som kommer godt ut av å være litt roligere og tregere enn resten. Med det kan jeg definitivt slå fast at Winterwar er inne på noen gode takter på andreskiva. Jeg håper imidlertid det blir noe kortere mellom de virkelige høydepunktene neste gang.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – I Uvigslet Mark

Nattmann er en svartmetallduo med medlemmer fra blant annet Dalit og Likbaal som tematiserer 1600-tallets samfunn i musikken sin. Den første utgivelsen fra prosjektet kom faktisk i år i form av den korte EP’en ‘Udaad’. At den nye EP’en ‘I Uvigslet Mark’ er lengre sier mer om forgjengeren enn den selv, da vi her kun har fått et kvarter med ny musikk.

Det er også snakk om en liten forbedring siden sist. Særlig lar jeg meg imponere av låta «Efter de Gloedende Tenger», som kombinerer et Darkthrone-aktig driv med folketonale synther. Her gjør også Raates vokal seg svært godt, der den ligger glefsende over den trampende grooven.

Også de to andre låtene er gode; i både «Baal og Brann» og «Dølgsmål» gjør Nattmann flittig bruk av iskalde, atmosfæriske akkorder og arpeggioer som duoen lykkes godt med å kombinere med mer konvensjonelt riffspill. Med det er det egentlig lite negativt å si om ‘I Uvigslet Mark’, og som sist savner jeg først og fremst større ambisjoner i størrelse.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving.

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream Theater, Stratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på.

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Pitch Black Mentality – World Final Wake

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange

Orbiter – A Goddamn Classic

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som Deathhammer, Diskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange