Enten man liker det eller ikke, representerer ‘Post People’ utvilsomt et modig sprang ut i nytt territorium for Heave Blood & Die. Musikken til Tromsø-kvintetten har til nå fortonet seg som en suggererende stoner/doom-hybrid med beina godt plantet i metal-landskapet, der likhetene med band som Mastodon har vært tydelige. På ‘Post People’ er det litt andre boller; som albumcoveret for så vidt signaliserer er det her snakk om luftigere, lettere og lysere musikalske uttrykk, og hintene til rockens alternative, støyende og groovy avkroker er her langt mer fremtredende enn en hvilken som helst slags lojalitet overfor metallens spilleregler.
Det vil si: Det er ikke snakk om noen revolusjon. Man hører fortsatt at dette er Heave Blood & Die, og på mange måter kan sikkert ‘Post People’ ses på som en naturlig oppfølger til ‘Vol. II’, som i sin tid fremsto som en litt mer polert og tilgjengelig forlengelse av den grovkornede selvtitulerte debuten. Åpningen og førstesingelen til denne tredjeplata, «Radio Silence», er uansett en ganske så perfekt første smakebit på det man har i vente når det gjelder både kvalitet, kontinuitet og evolusjon. I fare for å virke overentusiastisk, synes jeg denne låta virkelig var noen av de desidert beste som ramlet ut av den norske rock- og metallfloraen i 2020. Grooven er hektisk og uimotståelig, den velutførte gaulevokalen ligger flott tilslørt av det støyete lydbildet, og hovedtemaet utvikler seg på svært naturlig vis gjennom hele låta. På toppen av det hele evner den tilbakevendende, spinkle og orientalske lead-gitaren å få det hele til å låte virkelig storslått når den dukker opp.
Tendensene fra åpningslåta åpenbarer seg videre i den nærmest overveldende «True Believer», der stoner-fundamentet går i dramatisk forening med støyrockens kaoselementer og post-punksk steinansikt-vokal. Et seigt tema som kunne sklidd rett inn på Queens of the Stone Ages ‘Villains’ kjøler det hele ned litt de siste to minuttene før den fantastiske, dronete hypnosen «Everything is Now» introduseres, der en bunnløs følelse av uendelighet sender assosiasjonene rett til Jesu og shoegaze-ekstremistene i Nadja. Post-punk-elementene vender så tilbake i den drivende «Continental Drifting», der den nærmest rituelt gjentakende frasen «environmental warfare, yellow river flood» er en fantastisk detalj over den suggererende og gjennomgående grooven.
Låtene jeg har snakket om til nå, kanskje utenom den sistnevnte, er de som kanskje er de mest komfortable for metal-ørene som bryner seg på dette. Men et av de største styrkene til ‘Post People’ er den store variasjonen og den sjangermessige spennvidden Heave Blood & Die demonstrerer. Dette gjelder på mange måter det instrumentale, men også vokalen, som med og uten tunge effekter over veksler uforutsigbart mellom stoner-gauling, den nevnte steinansikt-vokalen og rolig, lys indie-crooning.
På låt nummer to, «Kawanishi Aeroplane», stuper bandet for eksempel ned i 90-talls alternativ-rock, der det nærmest høres ut som de har leid inn Billy Corgan til å synge over den umåtelig vakre post-rock-balladen dette er. Plata avsluttes med de to fem-minutterne «Geometrical Shapes» og «Post People». Førstnevnte går fra en smått desorienterende og Slowdive-aktig første halvdel til et minst like desorienterende klimaks av skamløst, fantastisk støy. Kronen på verket settes altså av tittellåta, der drømmende vers sakte, men sikkert bøyer seg opp til et saftig post-metal-klimaks.
Det er typisk – og sikkert litt kjedelig – å la den eneste innvendingen mot såpass gode plater som denne være et lite substantielt «jeg vil bare ha mer!». Men det er like fullt en betimelig innvending mot ‘Post People’. Plata varer bare litt over en halvtime, og når lengden i seg selv sannsynligvis ikke holder til en rimelig kritisk merknad, synes jeg albumets variasjon til tider blir dets egen verste fiende da overgangene mellom dem til tider kommer litt brått og uvørent. Jeg øyner da rett og slett litt rom og behov for mer. Men la oss først og fremst si det sånn: Med ‘Post People’ har Heave Blood & Die da samtidig, og mer enn noe annet, laget noe virkelig bra materiale. Ikke minst fremprovoserer det tanker om hvilke grenser som kan utfordres og hvilke hybrider som kan dannes innenfor både rock og metall.
Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins».
Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wardruna – Skugge
Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.
Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.
Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.
Skrevet av Alexander Lange
Jorn – «Faith Bloody Faith»
Ute nå via Arctic Rights Management
Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.
«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av Trollfest, Chrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.
Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Endezzma – «Wild Glorior Death»
Ute nå via Dark Essence Records
En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt.
Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heave Blood & Die – Post People
Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.
Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.
Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – «Rosedansen»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.
Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards.
For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.
Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde.
På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Einherjer – «Stars»
Ute nå via Napalm Records
Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp.
Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.
«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«
Ute nå via Fysisk Format.
Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.
Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.
Skrevet av Alexander Lange
Dalit – «Starlight«
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.
«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.
Skrevet av Alexander Lange
Inflabitan – «Mental Radiation Fix»
Ute nå via Soulseller Records
Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.
Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten.
Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende – spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!
Metallurgi 