Det symfoniske metallbandet Arania fra Trøndelag holder for tiden på med å gire opp til førsteskiva, og i den anledning har de sluppet singelen «Come Find Me». Trondheimsbandet kjørte en slags utprøvning av eget sound på debut-EP-en ‘Mental State’ i 2021, og basert på min egen omtale fra rundt den tida var utprøvningen en suksess. Jeg nevnte blant annet at bandet «leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og at «Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertscenene åpner igjen».
Nå har konsertscenene vært åpne for fullt i en god stund, og Arania viser fremdeles tydelige tegn til at det er de større scenene de har siktet seg inn på. «Come Find Me» viderefører mange av elementene vi husker fra ‘Mental State’, – punchy, melodeath-inspirerte gitarer, symfonisk dramatikk og fengende, yndig vokal – men kommer kledt i en mer bombastisk lydproduksjon som fremhever bandets kommersielle aspekter. Det gjenstår dog et stykke å gå før jeg ville sagt at miksen holder profesjonelle standarder; til det er musikken for komprimert og vokalen tidvis for utsatt og naken. Arania virker uansett innstilt på å gjøre det beste ut av de midlene de har (se låtas musikkvideo på Youtube), og «Come Find Me» er for all del en solid leveranse fra den norske grasrota innenfor symfonisk metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Horrifier – «Sadistic Impalement»
Selvutgitt
Det er en glede å konstatere at Oslo-bandet Horrifier skal slippe skive før året er omme. Death metal-kvartetten slapp en svært imponerende demo i fjor, der de først og fremst utviste en herlig forståelse for sjangerens bestanddeler; ‘Howl From The Grave’, som den heter, er i det hele tatt en juvel i norsk undergrunn når det gjelder dødsmetallshåndverk med ørlite thrash-krydder over. Kontrollen er overhodet ikke borte på førstesingelen fra den kommende plata ‘Horrid Resurrection’: «Sadistic Impalement».
Det aller mest lovende her er sannsynligvis produksjonen, som både er klarere, tyngre og mer voldsom enn på demoen (det skulle kanskje bare mangle, men mange feiler også i denne overgangen!). Når riffene også pares med svært habilt trommespill, fortoner også «Sadistic Impalement» seg som svært solid de første minuttene. Oppbyggingen i andre halvdel synes jeg halter litt, men til syvende og sist kommer Horrifier likevel nokså godt ut med intense grep i trommesegmentet og noen skikkelig stygge gitarsoloer. Vi gleder oss til plateslippet som skjer i midten av desember.
Skrevet av Alexander Lange
The Last Eon – «The Birth Of No-One»
Ute nå via Soulseller Records
Hva er The Last Eon, spør du? Jo, her er det snakk om et prosjekt som prøver seg på å blande sammen svartmetall, hardcore og hardstyle; enklere sagt er det snakk om industriell, thrasha ekstremmetall. Det fungerer også overraskende bra, i alle fall på den nyeste singelen «The Birth Of No-One», der bandet er nære på å treffe balansen mellom provoserende sjangerblanding og sjarmerende balanse mellom virkemidler.
Intensiteten er høy her, og preges av konstante, hurtige blast-beats, illsint vokal og skikkelig morsomme «Flight of the Bumblebee»-aktige gitarer. Det fungerer rimelig greit på tross av at produksjonen avskrekker litt fordi den er såpass tett og komprimert, og selv om også de industrielle, elektroniske elementene i andre halvdel blir litt for meget, gjør også The Last Eon en god jobb med å formidle hvorfor de bør være der – om de så burde vært litt bedre balansert mot resten. En morsom og stilig overraskelse, og en plate er på vei.
Skrevet av Alexander Lange
Dimmu Borgir – «Black Metal»
Ute nå via Nuclear Blast
Storheten Dimmu Borgir har bestemt seg til å mimre tilbake til dagene i garasjen, og skal slippe cover-samlingen ‘Inspiratio Profanus’ i starten av desember. En smakebit har blitt sluppet i form av bandets versjon av selveste «Black Metal» av Venom. I alt er det kult å høre et mer moderne svartmetalltake på denne monumentale låta, selv om de industrielle, cyborg-aktige vokaleffektene føles litt unødvendige. Så blir det spennende å se hva som manes fram på de andre covrene.
Beaten to Death – Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Det er en ny uke, og dere vet hva det betyr? Jepp, Beaten to Death har åpnet adventsluke nummer tre og sluppet enda et knippe låter fra den etterlengtede platen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’, og jeg har fått gleden av å – i velkjent anmelder-stil – saumfare innholdet på både skråsikkert og eplekjekt vis.
EP-en inneholder som vanlig fire spor, hvorav samtlige kombinerer illsint ekstrem-metall med mer besynderlige og utradisjonelle elementer. Vi får bl.a. en spartansk post-metal/sludge-seksjon allerede halvminuttet ut i åpningslåta «Carola (Engulfed by Stormwinds of Death)», et ASMR-opptak fra helvete på «Jeg Skal Lage Drakt av Deg», og noe som kan minne om Dick Dales surf-gitar i grindcore-utgave på «The Dying Egg». Rammeverket rundt de mer idiosynkratiske partiene er fortsatt grindcore i kjent Beaten to Death-stil: primal men presis juling av trommeskinn; en gitartone som minner om en tykk, industriell vaier; to vokalister som kjemper om hvem som kan uttrykke misnøye og sinne på mest absurd vis.
Men det er ikke bare sjanger-bruken som vekker oppsikt, også tekstene avslører en helt spesiell vilje til å gå dit ingen tidligere har våget. «Carola…» handler tilsynelatende om en rituell og noenlunde inkompetent tilkalling av den svenske singer-songwriteren Carola i demon-form, «Jeg Skal Lage Drakt av Deg» beskriver en makaber voldshandling på urovekkende hverdagslig vis, og «The Dying Egg» er en utrolig Beaten to Death-måte å tilnærme seg midtlivskrisen på. Tekstene er sære og humoristiske nok til å fremkalle hyppige latterutbrudd, men bak morsomhetene ligger det ofte en liten kjerne av seriøs forargelse som tilfører en viss dybde til overflatens spetakkel (se «Så Gjør Vi Så Når Solen Slikker Vårt Kjøtt. Kanskje).
Med tanke på at denne EP-en har samme opphav som de to foregående er det ingen grunn til at den ikke også skal kunne måle seg i forhold. For min del fikk jeg ekstra mye glede ute av tekstene i denne omgang, om så de første par EP-ene imponerte litt mer med sine krappe musikalske hårnåls-svinger. Uansett er ‘Laat Maar…’ nok et sterkt kapittel i Beaten to Deaths reiseguide til internasjonale skoger, en bok jeg virkelig begynner å bli ivrig etter å lese fra perm til perm (selv om den virker noe motvillig til å nærme seg temaet… tja, hva skal man si, skog?). Innen den tid får jeg se meg nøgd med å traske litt rundt i den lokale utmarka med ‘Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka’ som ledsager.
Ild – Knippe
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Ild er et splitter nytt enmanns svartmetall-band fra Oslo som kobler atmosfærisk svartmetall opp mot en særegen form for norsk okkultisme. Om ikke albumcoveret forteller deg det du trenger å vite om det tematiske innholdet, så kan jeg røpe så mye som at tekstene på demoen ‘Knippe’ leser som noen transe-induserte nedskriblerier på en støvete overflate. Produksjonen styrker denne mystiske stemningen med sine sprakende teksturer og skarpe, flint-aktige kanter, og resultatet er et stykke atmosfærisk svartmetall som er uhyggelig og spøkende heller enn preget av den kosmiske ærefrykten som kjennetegner undersjangeren.
De fire låtene er alle suggererende og hypnotiske fotmarsjer gjennom et gråbrunt og foreldet versjon av den norske fjellheimen. Åpningslåta «Hjemkomst» fungerer som en introduksjon til det basale uttrykket, før «Jeg Senker Mine Små i Jorden» leverer et overraskende emosjonelt slag i solar plexus med sin tragiske stemning og bitre, dissonante akkordtepper. Alene-musiker «Horgmo» maler noen utrolig rike bilder av den sorgtunge scenen i teksten, og alle versene ender i den grusomme titulære uttalelsen.
De to siste låtene, «I Natten, under Stjernene» og «Offervals» dykker enda dypere inn i musikkens hypnotiske natur, og de sakte-brennende låtene vitner om en artist som allerede har en god forståelse av hva han ønsker å utrette med prosjektet. Når den resignerte karavanen av bortgåtte sjeler har nådd sin destinasjon – som virker å være en slags skjærsild eller mellomverden – mot slutten av «Offervals», har jeg som lytter blitt transportert rimelig langt inn i en fiktiv skyggedal fylt med elementer fra en korrumpert, norsk folketradisjon. Det oppleves som en kombinasjon av Kittelsens mystikk og det spirituelle skyggeplanet som utforskes av band som Litauiske Luctus. ‘Knippe’ er en meget lovende addisjon til norsk svartmetalls enmanns-tradisjon, og en ypperlig utgivelse for tilhengere av auditive svartekunster.
Nagirčalmmiid – Nagirčalmmiid EP
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Den mest potente effekten pandemien har hatt på mange av oss relativt heldige nordmenn, er den gjennomtrengende kjedsomheten som oppstår når hjemmekontorets sjarm har begynt å blekne. Denne fullstendige mangelen på interessante hendelser i egen hverdag har tvunget mange til å ta kreativiteten i bruk for å sørge for variasjonen selv. Noen skriver fiksjon, noen skriver blogg (pandemien har delvis skyld i at Metallurgi eksisterer f.eks), og noen starter band. Nagirčalmmiid gjorde sistnevnte.
Bandet, som består av to rimelig unge karer med sans for vegger av gitar og seige tempoer, spiller en form for stoner rock myntet på konsertarenaen. Riffene er store, låtene er direkte, og karene growler og gauler over det rumlende lydbildet med overbevisende entusiasme. Mikset inn i det kommersielle stoner-soundet er gitar-fraseringer som minner om spillet til streng-duoen i Lamb of God, samt noen mer post-aktige stemninger som skaper avbrekk mellom de tyngre seksjonene.
Låta som best tydeliggjør bandets potensiale for min del er «Skoavddas». Åpningsriffet minner det lystigere materialet på Mastodons ‘The Hunter’, og er rett og slett vanvittig tøft. I tillegg får vi et smidig ride-drevet beat mot bridgen, og et sunget refreng som virkelig er habilt utført med tanke på at gutta knapt ser ut til å ha begynt på videregående. Det betyr slettes ikke at resten av EP-en under-presterer; samtlige låter viser en evne til å skape minneverdig materiale som er rimelig imponerende for et ungt band. Jeg håper gutta holder prosjektet gående selv etter samfunnet begynner å fungere mer eller mindre normalt igjen, ettersom de virkelig er inne på noe. Inntil den tid er ‘Nagirčalmmiid’ en effektiv salve mot kjedsomhet.
Fullmåne/ Martelgang – Split
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Til slutt har vi en utgivelse som virkelig presterer å rive teppet fra under bena på selv den mest velutdannede undergrunns-fanatiker. Splitten mellom de to enmanns-bandene fra henholdsvis Norge og Nederland fordeler tiden mellom den post-punk-inspirerte svartmetallen til førstnevnte, og den sydende gryta av elektro-industrielt avkok Martelgang har stående på komfyren. Denne bloggen fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg har dessverre ikke tenkt til å dykke så dypt inn i bidragene til den nederlandske einstøingen. Jeg kan dog røpe at den sære kombinasjonen av trap, hardstyle, metall osv. har en tendens til å – til tross for et lite mangel på raffinement – sette seg fast på samtlige klebrige overflater i hjernen.
Når sant skal sies er Fullmåne heller ikke noe alminnelig svartmetall-prosjekt. «Kingdom» og «Torch in the Night» har sterke relasjoner til rå og lavoppløst svartmetall, men ispedd klare trekk fra post-punk som skinner gjennom i både produksjon og låtskriving. Gitartonen er spinklere og mindre vrengt enn det meste av tradisjonell svartmetall, og ideene som dukker opp i slutten av «Kingdom» og første halvdel av «Torch in the Night» vekker assosiasjoner til henholdsvis Iceages mer støyende materiale og de atmosfæriske men flerrende gitarene til Turia filtrert gjennom de glitrende progresjonene til et band som Makthaverskan.
Dette er et sound som – etter en tilvenningsprosess for mitt vedkommende – viser seg å holde et visst potensiale. Akkord-progresjonen i versene på «Torch in the Night» skaper en hel spesiell stemning, og det samme gjør den lett psykedeliske avslutningen på åpningslåta. Ja, vokalen er et hinder som for mange vil vise seg å være for høyt til å hoppe over, og ja, trommene høres tidvis ut som om de ble veltet utfor en trapp ved et uhell. Fullmånes side av splitten (og Martelgangs forøvrig) har likevel sneket seg inn på meg og endt opp med å gjøre et inntrykk. Dette er musikk for en meget smal demografi innenfor undergrunns-skaren, men de som har sansen for denne typen uttrykk vil kunne se forbi den litt amatørmessige lakken og finne en interessant lytteopplevelse der bak. For de innvidde!
Metallurgi 