Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser



Misotheist – Vessels by Which the Devil is Made Flesh

Ute nå via Terratur Possessions

Misotheists ‘From the Glory of Your Redeemer’ var den beste norske svartmetallplata som ble sluppet i 2021 – i alle fall om man skal tro Metallurgis lille tomannsredaksjon. Etter å ha lansert den selvtitulerte debutplata tre år tidligere, etablerte dette enmannsprosjektet seg ytterligere som en viktig spiller i svartmetallbastionen Trondheim med denne skiva, der plateselskapet Terratur Possessions også har stått for en rekke andre høyst prisverdige utgivelser innenfor sjangeren de siste årene. Forventningene til denne nye plata, som følger opp ‘For the Glory of Your Redeemer’ nokså formulaisk med tre nye, fryktinngytende låter, ble dermed umiddelbart høye da den ble annonsert for bare kort tid siden.

Mannen bak Misotheist, Brage Kraabøl, er ellers også å finne i Enevelde, der han på samme måte som her legerer svartmetallen sin med en usedvanlig mørk og aggressiv growlevokal. Mens Kråbøl i Enevelde legger seg mer eller mindre tett opp mot typisk norsk svartmetall, kjennetegnes Misotheist av sine lange, dissonante og komplekse komposisjoner, noe som gjør at den fulle pakka nikker tydelig mot franske og islandske varianter innenfor sjangeren a la Deathspell Omega, Aosoth og Svartidaudi.

‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ er med sine nesten førti minutter Misotheists lengste plate til nå. Det sier ikke all verdens med tanke på at de foregående skivene bare er noen minutter kortere, men signaliserer like fullt et nytt ambisjonsnivå når antallet låter ikke er økt; Misotheist slår blant annet på stortromma her med en tjue minutter lang avslutningslåt ved navn «Whitewashed Tombs». De to andre låtene varer i henholdsvis tolv og seks minutter. Med det er det snakk om ganske progressive og flerfasseterte låtkonstruksjoner – om så på litt ulike måter.

Den seks minutter lange tittellåta er på sin side noe av det mest tekniske og fartsfylte jeg har hørt Kråbøl koke opp, og er definitivt også den låta her som i størst grad peker i nye retninger for Misotheist. Det er også den beste låta. Krallice-aktig gitarlek velter over i et nærmest fengende dissonant hovedtema; dette følger lytteren gjennom resten av låta i litt ulike former som et slags leit motif, både når Urfausts IX bidrar med herlig og frisk gjesteopptreden og når Misotheist byr på en turboetappe av de sjeldne mot slutten.

De to andre låtene følger i større grad i fotsporene til ‘For the Glory of Your Redeemer’, og lykkes i stor grad godt med det. «Stigma» åpner plata særdeles godt når skjøre, dissonante akkorder velter over i et hardtslående hovedtema, og etter et nokså dynamisk midtparti lander komposisjonen godt i en storslått avslutning. Også den nevnte «Whitewashed Tombs» imponerer på tross av at noen temaer blir noe gnagende de første ti minuttene; Misotheist byr avslutningsvis på en strålende oppbygging fra noen melankolske ambient-toner til det mest harmoniske plata har å by på.

Det er likevel vanskelig å bli like imponert av disse to låtene som det jeg ble av ‘For the Glory of Your Redeemer’, rett og slett fordi det ikke slår meg som like nytenkende. Over det hele, synes jeg også vokalen blir i overkant høylytt og dominerende til tider, og noe av den mørke mystikken som har ligget over Misotheists utgivelser tidligere, er ikke like toneangivende i produksjonen.

Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.

Skrevet av Alexander Lange


Terror Machine – A Mountain of Death

Ute nå via Stench From Below Records

Terror Machine er et ekstremmetallband fra Vennesla som består av medlemmer fra bl.a. bandet Flukt. Stilen som utforskes på bandets nyeste EP ‘A Mountain of Death’ er krigsmetall, og det av en sort som kontrasterer eksplosive fremrykk med store, treskende grooves. 

Personlig foretrekker jeg krigsmetallen min kledt i lærjakke med pigger, patronbelte og Blasphemy-t-skjorte, så de noe groove-metal-aktige seksjonene som dukker opp på samtlige av EPens tre låter faller nok ikke fullstendig i smak for mitt vedkommende. Jeg koser meg i mye større grad når jeg befinner meg i kampens hete, og spesielt de frenetiske thrash-sekvensene som river gjennom midtseksjonen til «Shed the Blood» får adrenalinen til å pumpe gjennom årene mine for full maskin. Slike heseblesende strekk finner man på samtlige av ‘A Mountain of Death’s tre låter, men det krever en viss toleranse for jump-the-fuck-up-grooves for å karre seg helskinnet gjennom det øvrige låtmaterialet som Terror Machine presenterer på sin andre EP.

Sånn sett var ‘A Mountain of Death’ en blandet affære for min egen del, men jeg tar likevel med meg EPen i skreppa som et sjeldent eksempel på vaskeekte krigsmetall produsert på norsk sokkel. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tornekratt – Hvor Lidelsen Blir Fri

Selv-utgitt

Tornekratt er et band bestående av tre kompiser som elsker å møtes i en eller annen garasje, fortære øl i festlig kameraderi, og kanalisere all ølen og kameraderiet inn i kjølige og beske svartmetall-låter. Bandet har etter sigende stått for samtlige av leddene i produksjonen av sin debutplate ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’, om det så er snakk om innspilling, miksing, mastring, cover-art og logodesign. Dette må selvfølgelig ha vært utrolig tidkrevende, så jeg begynner like så godt omtalen av skiva med å gi gjengen en velfortjent klapp på skulderen for sin beundringsverdige innsats. 

Stilistisk sett dreier det seg først og fremst om svartmetall av melodisk art. Tankene beveger seg i retning vestlandsgutta i Heimland i det «Chamber of Sorrows»s åpningsseksjon runger ut av anlegget, men det tar ikke lang tid før Randy Blythe-aktig growling og i overkant brutale, digitale trommer bryter alle forbindelser til akkurat den nisjen innenfor norsk, melodisk svartmetall. Kombinasjonen av svartmetall og Lamb of God-beslektet growling gjør det mer naturlig å sette Tornekratts debutskive i bås med det trønderske bandet Blodtørst, som bruker mye av de samme elementene for å skape et ganske annet, men like truende musikalsk beist. 

Det er ikke til å komme fra at beslutningen av å gjøre absolutt ALT selv kan sies å ha eksplodert i trynet på Tornekratt på enkelte måter. Spesielt produksjonen er så røff at den gir demo-vibber, hvor heldigitale trommer, pistrete gitarer og tørrlagte vokaler enten kolliderer med hverandre eller skiller seg som olje og vann. Miksen varierer også temmelig kraftig fra låt til låt, hvilket i kombinasjon med noen voldsomme stilistiske digresjoner gjør at låter som «Dark Requiem» og «Sorgens Kvale» låter som to vidt forskjellige band. 

Det at produksjonsjobben er såpass røff gjør det også å vanskelig å pløye gjennom det som er en ganske lang plate fra start til slutt. Strengt tatt mener jeg skiva hadde stått sterkere uten de tre siste låtene, hvor «Leshen» er en demolåt fra om lag et år siden, og «Sorgens Kvale» og «Dødens Marsj Del II» fremstår temmelig malplasserte med sine relativt rendyrkede post-black metal-uttrykk. Hadde man så byttet rekkefølge på «Gehennas Porter» og tittelsporet hadde man sittet igjen med en langt mer stilistisk koherent skive, som også ender med det jeg mener er platas desiderte høydepunkt. 

Det er vanskelig for meg å anbefale ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’ når produksjonen er såpass flisete som den er. Tornekratts sterkeste kort er nok for øyeblikket deres evne til å veve sammen svartmetalliske melodier, hvor spesielt det Eternality/Moldé Volhal-aktige tittelsporet utmerker seg på dette grunnlaget. Jeg tror nok mye er gjort dersom produksjonsjobben får seg en oppstramming, uttrykket blir noe mindre sprikende, samt at bandet finner seg en ekte trommis, så det er ingen grunn til å avskrive Tornekratt per merittene til deres førsteskive. Jeg ønsker gutta gratulerer med en hardt tilkjempet debutplate, så får vi se hvordan erfaringsgrunnlaget de har skaffa seg på veien kan gagne dem på en eventuell andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tordner – Av Skygger

Selv-utgitt

Tordner er et anonymt enmannsband som skriver svartmetall i skjæringspunktet mellom den rå svartmetallen som for øyeblikket oversvømmer Bandcamp, og mer klassisk svartmetall. Denne sammensmeltingen er tydelig representert ved albumcoveret til prosjektets debutplate ‘Av Skygger’, hvor en av skissene til den norske naturalistmaleren Christian Krogh har blitt endret via enkle, digitale filtre man kan finne på hvilken som helst gratis bilderedigeringstjeneste på nett i 2024.

Og hadde man klippet ut den Unholy Craft-aktige, hysteriske vokalen, så hadde en låt som «Grått» lagt seg temmelig tett opp til den norske andrebølgens produksjons- og låtskriveridealer. Kjølige, iskalde gitarer vever et enkelt men hypnotisk vev, hvorunder trommene raser med besatte blast beats og tumlende basspedaler. I tillegg finner vi noen langsommere partier rundt låtas midtdel, hvor suggererende rytmikk og åpne akkorder danner en potent, tåkete atmosfære. 

Åpningsstrekket på «Skikkelser» demonstrerer også at Tordner er i stand til å bruke elementære bestanddeler til å skape en stor effekt. Det er ingenting ved gitarakkordene, -melodien eller de drivende blast beatsene som hever seg over det rent ordinære i svartmetallisk forstand, men likevel lar jeg meg rive med av det hypnotiske, musikalske uværet som raser gjennom låta. Det viser seg dog fort at Tordner ikke har planer om å strekke seg så mye utover de stilistiske grensene som etableres av de første par låtene på ‘Av Skygger’, og allerede på tredjelåta «Aldri» begynner følelsen av deja vu og sette i hos undertegnede.

‘Av Skygger’ er en skive som er forbeholdt fans av enkel, hypnotisk og isnende kald svartmetall. Vokalen vil nok for enkelte gi sterke assosiasjoner til den rå svartmetallens støyfiltrerte hyling, så jeg vil nok ikke kunne anbefale skiva uforbeholdent til fans av rendyrket, tradisjonstro svartmetall. Debuten til Tordner er nok for oppskriftsmessig og simplistisk til å fange oppmerksomheten min over tid, men jeg angrer ikke på tiden jeg har brukt på skiva i forkant av omtalen. Helt ålreite saker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Abbath – «Dream Cull«

Abbath Debuts Fierce New Song 'Dream Cull' + Announces 2022 Album
Ute nå via Season of Mist

Tidligere Immortal-frontmann Abbath er i ferd med å rulle ut sitt tredje solo-album: ‘Dread Reaver’. Plata lander i slutten av mars, og om man skal tro tendensene i førstesingelen «Dream Cull», nærmer prosjektet Abbath seg her et mer tradisjonelt og lettbeint uttrykk enn tidligere. Svartmetallelementer er definitivt fortsatt til stede, særlig i form av de krystallklare og iskalde moll-akkordene som glaserer låtas hovedtema, men stilen ligger betraktelig nærmere 70- og 80-tallsmetallen enn Abbaths selvtitulerte debut og andreplata ‘Outstrider’.

Små og store assossiasjoner til både Motörhead, NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og førstebølges svartmetall a la Venom, så vel som thrash av litt den litt tregere sorten, melder seg i alle fall. «Dream Cull» durer av gårde i taktfast stil og Abbaths styrker melder seg særlig gjennom tidvis kruttsterkt riffarbeid. Samtidig føles låta til tider i litt for stor grad som en nostalgitripp der potensialet for svartmetallsk egenart falmer i noen litt vel klisjèfylte trekk. Særlig et litt for velkjent refrengmotiv og etter hvert ganske corny gitarsolospill mot slutten styrker et slikt inntrykk. Det vitner om en plate som – på tross av sine sjangerblandinger – risikerer å bli litt anonym i all sin soliditet.

Skrevet av Alexander Lange



Trollfest – «Dance Like a Pink Flamingo»

Ute nå via Napalm Records

Neste ut i rekka av metallband som prøver sitt hell innenfor Eurovision-formatet er Trollfest, som deltok i den norske semifinalen sist fredag. Hvordan det gikk med gruppen er jeg ikke helt sikker på, men etter å ha hørt og sett litt på bidraget deres «Dance Like a Pink Flamingo» har jeg inntrykket av at vinnersjansene deres er relativt gode, ettersom det klassiske Eurovision-spektakkelet er tydelig manifestert i gruppens hyperaktive og flamingo-tematiserte opptreden.

I likhet med Jorn og mange andre artister som har valgt å delta på konkurransen er bandets bidrag dog preget av deres forsøk på å høste inn så mange Eurovision-poeng som mulig. Den korte låta inneholder selvfølgelig bandets patenterte, hyperaktive folkemetall, men også saksofon (et svært sentralt instrument innenfor konkurransens nylige historie), og en bro som føyer seg inn i den heslige «Danse-instruksjons»-tradisjonen. Heldigvis oser bidraget deres av manglende selvhøytidelighet og akkurat nok «fuck-it»-mentalitet til at det funker, selv om låta neppe plasserer høyt på lista over Trollfests største prestasjoner innenfor låtskriving. «Dance Like a Pink Flamingo» er et morsomt og solid bidrag til Norges Eurovision-historikk, en absurd eksplosjon av rosa fjær og metallriff jeg hadde satt stor pris på å se i den internasjonale finalen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Command – «Nuns, Guns & Cowboys»

Ute nå via Loyal Blood Records/ Hassle Records

Blood Command jobber seg for tiden frem mot slippet av sin fjerde full-lengder ‘Praise Armageddonism’, en promo-prosess som foreløpig har gitt oss to solide singler i form av «The End is Her» og «A Villain’s Monologue». Tredje låt ut er «Nuns, Guns & Cowboys», en kompakt og eksplosiv singel som synes å ta for seg tilhørighet og en slags motkulturell idealisme. 

Passende nok for et band som har kalt sin egen stilistiske vinkling for «deathpop» er det snakk om en låt som mikser både metallisk hardcore-tyngde og über-fengende pop-melodier. I denne omgang har gruppen krydret sitt basale sound med noen subtile utenforliggende elementer, som f.eks de nesten shoegaze-aktige gitarene som gir broen sin storskalerte cinematikk. Vokalprestasjonene til bandets nye vokalist Nikki Brumen (Pagan) er uangripelige i sin tekniske presisjon, men i likhet med de overtente vokalsporene på bandets tidligere utgivelser vil de trolig bli for mye for enkelte lyttere. For min egen del har jeg lite problemer med å tilvenne meg vokalen, og jeg mener at «Nuns, Guns & Cowboys» er nok en sterk singel fra et band som har utmerket seg innenfor formatet igjen og igjen. Anbefales samtlige fans av rask, fengende og beinhard melodisk hardcore. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Megiddon – «MMXXII»

«I Dragens Domene» er nå ute via Stench from Below Records på Youtube. «VIllmark» lanseres på fredag.

Tolåtsutgivelsen ’MMXXII’ av svartmetallduoen Megiddon lanseres på fredag, og den gjenoppliver på sett og vis dette bandet etter at det nå har ligget i dvale siden 2014 grunnet medlemmenes engasjement i bandet Flukt. ‘MMXXII’ er spilt inn i sistnevnte bands øvingslokale og fått en mikse-finish i etterkant, og Megiddon har med det har kommet frem til en fet, stilren og akkurat passe rå svartmetallproduksjon – all den tid en hvilken som helst form for originalitet er fraværende.

Som første låt ut kjennetegnes «I Dragens Domene» av en rekke sterke temaer, og hele veien gjennom ligger låta i en slags dialog mellom noe friskt, riffbasert og Darkthrone-aktig og en tilbøyelighet mot mer melodiske takter a la tidlig Ulver. Baksiden av medaljen gjelder det mer strukturelle, og som helhet føles nok ikke denne låta som en helt tilfredsstillende enhet, noe som nok først og fremst skyldes at den fremstår som en sammensetning av fire deler som egentlig ikke føles så veldig sammenhengende. Låta strekker seg nok også litt langt når avslutningstemaet i mine ører får repetere seg for mange ganger, noe som er litt synd når dette temaet kanskje er utgivelsens sterkeste isolert sett.

Andre låt ut, «Villmark», er imidlertid bedre i så måte. Her skyves et mer intenst og heseblesende svartmetalluttrykk i front, og selv om man kanskje også kan føle seg litt ferdig med hovedtemaet litt utover i låta, føles helheten mer meningsfull. Sånn sett ender opp som en ganske sterk enhet. Den henter særlige fordeler ut av intensiteten Megiddon klarer å mane frem noe som nok også kler den ganske voldsomme skrikevokalen bedre enn temaene på «I Dragens Domene». Med det ender ‘MMXXII’ som et habilt og velkomment livstegn fra dette svartmetallprosjektet tross sine få skavanker.

Skrevet av Alexander Lange