Drammensbandet Frostbitt fikk og holdt på oppmerksomheten vår i fjor med en forrykende og ravgal førsteskive ved navn ‘MACHINE DESTROY’. Den lå i skjæringspunktet mellom djent, nu metal og mathcore, og har nå gitt ut det første siden da i form av låta «Death God». Uttrykket føles denne gangen som en mikstur av Vildhjarta og tidlig System of a Down i spedd en morsom overdose av sinnssyke breakdowns og taktskifter. Den buldrende «thall»-effekten, som det heter, som også fikk mye utløp på ‘MACHINE DESTROY’, har fått skikkelig gjennomslag her, og det gjør lydleken her til en underholdende affære. Likevel synes jeg ikke det rent låtskrivingsmessige er så spennende denne gangen, og det er mangel på et spennenende hook eller en skikkelig god melodi.
Skrevet av Alexander Lange
Beaten to Death – «Dalbane»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Grindcore-Norges største tøysekopper og fjompemikler, Beaten to Death, er i full gang med å rulle ut singlene i forkant av sin femte full-lengder, ‘Sunrise over Rigor Mortis’. Først ut var andresporet på skiva, «My Hair Will Be Long until Death», som per bandet handlet om å være en «sann, Norsk melodisk grindcore bassist uten selvbevissthet» og nå har vi altså blitt kastet en frenetisk liten sjokkgranat ved navn «Dalbane».
Tittelen på Beaten to Deaths nyeste singel oppgir egentlig alt man trenger å vite om låtas tematiske innhold. Verdenssamfunnet rutsjer for øyeblikket langs en berg-og-dalbane blottet for berg, og det eneste alle og hvermannsen kan gjøre med saken er å løfte hendene i været og hvine mens vi suser rakt ned i avgrunnen. Av musikalske høydepunkter kan låta skilte med et stampende Autopsy-riff og nyere tids største sleivspark av en gitarsolo, og utover dette er den nok en av Beaten to Deaths mer ordinære låter. Metallurgi gleder seg uansett stort til slippet av ‘Sunrise over Rigor Mortis’, som slippes 29.05. av Mas-Kina Recordings.
Skrevet av Fredrik Schjerve
STORM – «Die Young»
Ute nå via Indie Recordings
Det har snart gått et år siden det unge metalcore-talentet STORM gav ut sin største låtsuksess til nå, «House of Cards», for deretter å innta teltscenen på gigantfestivalen Tons of Rock på Ekebergsletta. Noen måneder senere slapp karen nok en moderat suksess med låta «After a Lie», men siden den tid har vokalisten og teamet hans hos Indie Recordings holdt kortene tett til brystet. I mars troppet musikeren plutselig opp på Lindmo for å diskutere livet som tenåring i musikkbransjen, samt for å premiere sin nye låt «Die Young».
Og «Die Young» er nok en djevelsk fengende låt fra det unge stjerneskuddet. Musikalsk sett dreier det seg som alltid om kommersiell metalcore inspirert av band som Bring Me the Horizon og Yungblud, som oppfyller alle profesjonelle standarder uten at egenarten ennå har gitt seg fullstendig til kjenne. Manglende originalitet er dog ikke noe stort hinder dersom du er i stand til å skrive like effektiv popmetall som STORM i en alder av 15 år, og «Die Young» burde nok treffe bredt blant kommersielt innstilte metalfans til tross for et par låne-elementer fra andre band. «Die Young» er en av STORMs bedre låter til nå, og tyder på at den unge stjernen kommer til å fortsette å vokse i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Maktkamp – «Hatriarkatet I: Drepen»
Selv-utgitt
Maktkamp er i fyr og flamme for tida, og følger like så godt opp to utmerkede full-lengdere og to høyt premierte Norges-turneer med en ny EP ved navn ‘Hatriarkatet’. Bandet lover tyngre, mørkere og mer thrash-inspirert materiale på sin nye EP, hvilket ikke er tomme ord etter førstesingelen «Hatriarkatet I: Drepen» å dømme.
«…Drepen» åpner med et riff som minner om Mastodons legendariske «March of the Fire Ants», men filtrert gjennom Maktkamps knæsje fargespektrum og en evig omskiftelig groove. Bandet låter jammen sintere og mindre feststemte enn vi er vant til å høre dem, og spesielt den mer thrashy, støtvise riffinga som viser sitt beske andlet i låtas andre halvdel er et effektivt tillegg til bandets allerede rikholdige arsenal. Det at Maktkamp tviholder på hovedmotivet og sleper det sprellende og skrikende gjennom en rekke transformasjoner er et interessant trekk rent låtskrivermessig , og «…Drepen» kommuniserer sånn sett på tydelig vis at bandet ikke har mistet gnisten i det de går inn i promo-runden for sin fjerde utgivelse. Sjekk den ut!
Skrevet av Fredrik Schjerve
YR – «Kvessa Tunger»
Ute nå via Hellstain Productions
YR er et splitter nytt prosjekt som baserer seg på moderne, men likevel tradisjonstro svartmetall. «Kvessa Tunger» er det første bandet har gitt ut noensinne, og det er definitivt noe som gir mersmak uten at det nødvendigvis pløyer så mye ny mark – både med tanke på produksjon og låtskriving.
Stilistisk synes jeg bandet her legger seg i et slags krysningspunkt mellom band som Khold og Taake, der hardtslående riff stadig kombineres med hurtige blast-beats og melodiske elementer. Det er i de mest hardtslående segmentene jeg synes YR lykkes best; særlig har jeg sansen for den blodpumpende introduksjonen på denne låta.
Skrevet av Alexander Lange
MIN – «Black»
Ute nå via Digipus Records
MIN er som YR en rykfersk svartmetallduo hvis låt som omtales her er det første man har fått høre derfra. MIN er imidlertid fra landets aller nordligste trakter, nærmere bestemt fra Hammerfest, og har en besetning med erfaring fra kjente norske svartmetallband som Ulver og Troll.
Låta «Black» er en nokså solid prestasjon der MIN lykkes godt med å gjøre snaue tre minutter til en atmosfærisk svartmetallopplevelse; særlig gjøres dette ved hjelp av godt melodihåndverk. Den underlige og utydelige vokalen bidrar på sin side i og for seg godt til obskuriteten i uttrykket, også når clean-vokalen kommer inn, men den blir likevel litt vel merkelig og bortgjemt i produksjonen. Produksjonsmessig har nok duoen derfor en aldri så liten jobb å gjøre, selv om låtskrivinga definitivt holder mål.
Metallskiver med solide kommersielle prospekter er det få av og langt mellom i Norge, så at både Atena og Fixation gir ut plate i år betyr at vi har med et merkeår å gjøre i så henseende. De to bandene har for så vidt mye annet til felles også: Begge bandene er signerte hos Indie Recordings, begge spiller en form for kommersiell metalcore som slekter på gjennombruddet til Bring Me the Horizon, og begge har varmet opp til sine nye skiver med singler av høy kvalitet. Atenas fjerdeskive ‘Subway Anthem’ kommer ikke ut før om en drøy uke, men debutskiva til Fixation har vi allerede hatt muligheten til å nyte i en stund allerede.
Det er nok ingen tvil om at Fixation har et enda større potensiale til å treffe bredt enn sine selskapskamerater. ‘More Subtle than Death’ er en storstilt produksjon som benytter seg av alle triksene det moderne studioet tilbyr for å skape et massivt, polert sound. Det er bare å lytte til det korte introduksjonssporet «Impending Fallout» for å skjønne hvor bandet vil hen; dette er bombastisk, cinematisk musikk med en IMAX-tilnærming til lydoppløsning. Produksjonsjobben oppfyller internasjonale standarder når det kommer til kommersiell metall og hardcore, og utstyrer dermed Fixation med det ultimate bakteppet for deres fengende, emosjonelle utladninger.
Samtlige av skivas åtte fullverdige låter forsøker sitt ypperste med å fremkalle sterke følelser hos lytteren. Det mest potente verktøyet Fixation besitter knyttet opp til dette er unektelig vokalist Jonas Wesetrud Hansen, som gjør en kruttsterk opptreden på bandets debutskive. Karen har både en flott stemme, evnene til å traktere instrumentet, samt et popmusikalsk instinkt for melodier som fester seg på hjernebarken. Han er derimot ikke alene i sitt oppdrag med å gi lytterne blanke blikk, og resten av bandmedlemmene gjør definitivt sine bidrag bemerket på ‘More Subtle than Death’s beste øyeblikk. For min egen del er det nok «Ignore the Disarray» som treffer absolutt best blant skivas låter, i kraft av sin smarte låtskriving og nydelige forrefreng/refreng.
Det skal dog sies at forskjellen på en god og en fantastisk kommersiell metalcore-låt er lett å høre men vanskelig å forklare, og de aller færreste har det som skal til for å fylle en hel skive med fulltreffere av denne sorten. Fixation er selv ikke helt der ennå, og det er flere av låtene på ‘More Subtle than Death’ som låt imponerende til å begynne med, men som ikke vokste all verdens på meg over flere lytt. Blant disse finner vi låter som «Stay Awake» og «Violent Tendencies», og dessverre den såre men litt blasse låta «Bleed». I tillegg virker låtenes tematikk nesten bestemt av hva som generer mest engasjement på nett (ironisk nok), og låter om «flat earthers», falske sosiale medie-figurer, våpenkontroll og global oppvarming kan nok tolkes som et forsøk på å fremstå som aktuelle.
Jeg får likevel aldri følelsen av at Fixation virker i overkant kalkulerte på sin debutskive. Det virker som at dette er akkurat den type musikk bandet ønsker å spille, og akkurat den type tematikk de ønsker å utforske, Metallurgis anmeldere be damned!. ‘More Subtle than Death» er kanskje ikke subtil i sin dekonstruksjon av det moderne samfunnets onder, men det er en kruttsterk debutskive som likevel trolig kommer til å treffe brede lytterskarer både i innland og i utland. Jeg er voldsomt spent på å se hvordan de neste par åra til Fixation kommer til å utarte seg, og jeg håper vel strengt tatt på at både ‘More Subtle than Death’ og Atenas kommende ‘Subway Anthem’ vil kunne føre til en liten svell av internasjonal oppmerksomhet for norske band. Fixation bør uansett være godt fornøyde med det de har fått til på debutskiva ‘More Subtle than Death’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The W Likes – II
Ute nå via Ramah Records
The W Likes er trio fra Mjøs-området som spiller stoner rock/metal med tydelige inspirasjoner fra 90-tallets bølge av alternativ/grunge. Akkurat når bandet ble startet opp er jeg ikke helt sikker på, men de første singlene begynte å piple ut rundt 2013, etterfulgt av en selvtitulert debutplate i 2017. Verdt å merke seg er at bandet gav ut en split sammen amerikanske Palace in Thunderland i 2019, og det på selveste Ripple Music – en av de mest toneangivende selskapene når det kommer til sakteflytende tungmusikk verden over. Nå er bandet atter aktuelle med en ny utgivelse; en oppfølger til debuten fra 2017 som enkelt og greit har fått navnet ‘II’.
The W Likes oppgir selv navn som Clutch, Motorpsycho, Megadeth og Sepultura som inspirasjonskilder når det kommer til egen musikk, men du skal lytte hardt og lenge for å finne referanser til noe annet enn de to førstnevnte på deres nye skive. Uttrykksmessig befinner bandet seg nemlig trygt planta i stoner/doom-landskapet, om så de kompliserer bildet noe med påvirkninger fra både psykedelisk doom og 90-tallets alternative rock og metall. Siste biten i puslespillet er en kjølig og frisk form for ørkenrock, hvilket jeg som følge av et svært musikkskribent-aktig innfall har valgt å kalle tundrarock.
Stoner rock- og metall er langt i fra mangelvare innenfor Norges landegrenser i 2023, men The W Likes klarer altså å skille seg fra mengden med kosmonauter og riff-tilbedere som for øyeblikket fyller Oslos øvingsrom til randen. Dette er ikke bare som følge av det sammensatte uttrykket jeg beskrev tidligere, men også som følge av at trioen har en teft for distinkt låtskriving. «I Called It Home» er med sin energiske, Suncraft-aktige åpnings-intrumental en effektiv start på skiva, før låtas andre halvdel leder oss dypere inn i bandets vidåpne, psykedeliske stoner-villmark. Denne leken med nesten postrock-beslektet dynamikk fortsetter på andrelåta «Forgotten», som veksler mellom spenningsfylt ro og krakilske utbrudd til voldsom effekt.
Singelen «Demon Priest» byr så på mer umiddelbare gleder i form av durende, Al Cisneros-aktige riff og et fengende kvasi-refreng. Spesielt på denne låta hører jeg påvirkningen fra 90-tallets alternative rock/metall på vokalen til «Willy», selv om det skal sies at tankene mine også gikk i retning Soundgardens Chris Cornell på skivas tidligere låter. Mannen har en habil stemme som balanserer fint mellom melodiøsitet og røffhet, men tidvis føler jeg at han strekker seg over evne når han klatrer i høyden – kanskje spesielt på slutten av «I Called It Home». Så har det seg også sånn at låtmammuten på 18 minutter som avslutter skiva heller ikke helt utmerker seg for meg. Låtas åpnings-kvartal inviterer oss inn i et kjølig landskap fylt av vidder og fjell på temmelig magisk vis, men jeg hadde ønsket meg en større og mer betydelig avslutning på låta, som nå fortoner seg som en pittoresk men noe retningsløs vandring over et massivt tundra-landskap.
Til slutt må jeg også nevne at jeg opplever at forbindelsen mellom skivas tematikk og platecoveret virker manglende. Der coveret sender tankene i retning urmennesker, jaktsamfunn og rå villmark, består tekstene av personlige utleveringer preget av relasjonelle problemer, depresjon, fasader og dysfunksjonaliteter hos både individer og samfunn. Coveret førte dermed til at jeg i utgangspunktet trodde ‘II’ var en helt annen skive enn det den var, og jeg skulle ønske at tekst og visuell utforming hadde spilt litt mer på lag på den nye skiva til The W Likes. Avslutningsvis må jeg likevel si at ‘II’ er en distinkt plate i det noe overbefolkede stoner-landskapet for øyeblikket, og at jeg virkelig har sansen for bandets lyd-design og låtskriversignatur. Anbefales fans av stoner/doom med psykedeliske elementer, samt folk som forventer litt mer av stoner rocken sinn enn svære gitartoner og resirkulerte Sabbath-riff.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – Trollveggen
Selv-utgitt
Etter en meget utstrakt promoteringsrunde har Vestlendingene i Slaamaskin endelig sluppet debutskiva ‘Trollveggen’. I tidligere omtaler har jeg rettet fokuset mot bandets kaotiske sjangerblanding, og sannelig er ikke ‘Trollveggen’ som helhet en smeltedigel av bibelske proporsjoner. Dette skyldes trolig at gutta er «for gamle til å bry seg om hva folk tenker», hvilket er et etos som også farger låttekstenes konfronterende karakter. Dette betyr selvfølgelig at Slaamaskin er et vanskelig band å oppsummere med få ord, hvilket jeg tviler på at Bergensgjengen vil ta som noen form for nederlag.
Et forsøk må jeg da uansett gjøre. Slaamaskins base er en form for metallisk hardcore som går i fullstendig bue rundt metalcore-sjangerens mer ublu elementer, og heller fremstår som en temmelig jevn sammensmelting av de to sjangrene. I tillegg finner vi groove- og melodiske elementer fra 90-tallets alternative kretser, og et aldri så lite kantspark av crossover-lenende thrashmetall. Om dette virker i overkant rotete er det fordi ‘Trollveggen’ rett og slett er litt rotete, men dette er ikke noe voldsomt problem. Rot kan jo også være et synonym for variasjon (hvis man prøver virkelig hardt), og Slaamaskin har jobbet seg opp en såpass tydelig låtskriversignatur at jeg aldri er i tvil om hvilket band jeg har på stereoen – uansett hvor mange skruballer de kaster i min retning.
Samtlige av låtene på ‘Trollveggen’ er pakket til randen med snedige riff-ideer, rytmiske skifter og minneverdige musikalske hendelser. Dette gjør at første halvdel av skiva – med unntak av den relativt streite men forrykende «Krenkeveldet» – fremstår som et godstog som konstant holder på å spore av. Ved første gjennomlytt var jeg faktisk temmelig sikker på at skiva hadde sporet av rundt låta «Vidundergang», ettersom låtas spretne ganglag og flåsete dur-melodikk pælmet meg langt ned i en 90-tallsgrop jeg ikke hadde noe ønske om å returnere til. Da «Fossekall» høynet med ironisk opera-vokal og ramsalte diskobeats skjønte jeg dog at å jobbe motstrøms mot det musikalske kaoset var fåfengt, og at jeg heller burde la meg seile uredd ned langs elveleiet, samme pokker hvor det ledet.
Og med denne innstillingen skjønte jeg fort at ‘Trollveggen’ er en ganske unik skive. For som tidligere nevnt mister jeg aldri følelsen av at det er det samme bandet som står bak alle låtene, til tross for at de inneholder nok uttrykksmessige finter til å levne det gjengse norske band i knestående. Mye av skylda for dette kan nok legges på den spinnville vokal-opptredenen til Rolf Oldeide, som via sitt stadig skiftende lynne og leie ironisk nok utgjør et stabilt landemerke i skivas uforutsigbare landskap. Det skal også sies at mannen skriver noen høyst bemerkelsesverdige tekster, hvor barnerim, ordtak og regler blir smeltet om til våpen i kampen mot bl.a. utbygging av utmark, overfladisk politikk, politisk korrekthet og allmenn passivitet.
Ja, selv om avslutningssporet «Forfall» virker å sørge over alderdommens økende gråskjær, er musikken til Bergensgjengen alt annet enn grå. ‘Trollveggen’ er en skive som er definert av sin fargerike musikalske overflod, hvilket er ekstra imponerende når man tar med i beregningen den korte spilletiden på 38 minutter. Nei, jeg skal ikke lyve og si at samtlige av ideene og samtlige av låtene på skiva treffer blinkskudd – jeg skal ikke en gang erklære at Slaamaskin i det store og det hele er min kopp te. Det jeg kan erklære, er at jeg har kost meg gløgg med kaoset bandet har stelt i stand på sin debutskive, samt at måten de formgir og dirigerer dette kaoset på er beundringsverdig. ‘Trollveggen’ er en selvsikker debut levert av en gjeng Vestlands-veteraner, og anbefales fans av metallisk hardcore og 90-tallets alternative strømninger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blood Python – ‘Thunder City’
Selv-utgitt
På rundt den samme tida i fjor gav enmanns-prosjektet Blood Python ut debutskiva ‘Acheron’. Skiva bar preg av en intim kjennskap til en veldig spesifikk tradisjon innenfor 80-tallets tungmetall, nemlig den historiefortellende undergrunnsscenen kjennetegnet via band som Manilla Road, Cirith Ungol og Brocas Helm. I tillegg bakte prosjektets bakmann, Martin Horn Sørlie, inn et okkult element via mørke tonaliteter, effekter og låttekster, hvilket bidro til å gi Blood Python et aldri så lite blaff av særegenhet. Nå er andreskiva ‘Thunder City’ altså ute, og det er snakk om en plate som viderefører mesteparten av forløperens styrker, samtidig som den introduserer et større, episk snitt som virkelig kler prosjektet.
Reisen begynner dog i storbyen. Til tross for sine mørke fantasy-tekster, bærer åpningslåtene «Witch’s Brew» og «Omens» preg av NWOTHM-bølgens tilbedelse av neonlys og natterangling. Dette slår meg som temmelig naturlig med tanke på Sørlies medlemskap i Tempelheks, som på sin nyeste skive ‘Renegade’ gjorde et hopp fra doom-preget tungrock til polert 80-tallsmetall. Låtene i seg selv er velskrevede, men jeg synes nok kontrasten mellom tekst og vibbe blir i overkant stor. I tillegg skal vi straks se at resten av skiva beveger seg såpass langt inn i andre territorier at åpningsstrekket virker ørlite granne malplassert i retrospekt.
Det første tegnet på det kommende fil-skiftet får vi på låta «Conqueror». Vi blir først møtt av en scene-settende gitarprolog, før bandets inntog iverksetter et tradmetallisk ritt som oser av periode-spesifikk sjel og tæl. Den virile koringen og den forheksede synthen som ble introdusert tidligere på skiva gir enda større mening i konteksten av låtas episke karakter, som blåses opp ytterligere på skivas topp-punkt for min egen del, nemlig «Empire». På «Empire» møtes utbroderte gitararrangementer, syngende basslinjer og atmosfæriske korsatser en vekselvis ondskapsfull og episk tonalitet, og det hele danner et lydlandskap hvis evne til å støtte opp under historiefortelling er absolutt superb. Broens harmoniserte doom-riff og det avsluttende refrengets doblede melodi setter kronen på verket, og vi har dermed med en låt å gjøre som samtlige norske tradfans skylder seg selv en svipptur innom.
Overraskelsene fortsetter å renne inn på skivas B-side, som domineres av to massive låter på henholdsvis syv og ti minutter. «Swamp Sacrifice» er et flott stykke berettende tradmetall, men det er også den låta hvor den stive trommemaskinen gjør seg tydeligst til kjenne, hvilket trekker ned. «Lord of Night» gir oss så et nytt høydepunkt i kraft av sine velfungerende tilløp til mer ekstreme metalliske former, samt et effektivt dungeon synth-parti. Avslutningslåta «The Gods That Fell to Earth» demonstrerer nok en gang prosjektets evne til historiefortelling, men kompliserer dessverre også platas identitet ytterligere. Både musikk og tekst er preget av retrofuturisme og sci-fi, og føles kanskje mest av alt som en forberedelse til en tredjeskive som går fullstendig Starscape ala skiva ‘Colony’.
Blood Pythons fremragende forståelse for tradmetallisk form og funksjon får seg en aldri så liten trøkk som følge av en låtliste som er noenlunde splittet vibbe-messig. Personlig hadde jeg gjerne sett at Sørlie klarte å løsrive seg enda mer fra den by-metalliske vinklingen til Tempelheks, og satset hardere på den episke, okkulte- og fantasy-pregede historiefortellingen. Jeg har på følelsen at det er på disse områdene Blood Python skinner sterkest, og en skive som reises på disse elementene har potensialet til å bli en norsk klassiker. Avslutningsvis bør jeg nevne at den røffe vokalen og trommemaskinen nok en gang vil by på høye hindre for mange lyttere, men jeg mener at spesielt vokalen faktisk funker i kontekst av bandets sjarmfulle, bakoverskuende undergrunns-trad. ‘Thunder City’ er en skive som kryper seg tett inntil randen av eksellense, og bør definitivt gjøre seg bemerket hos norske fans av historiefortellende 80-tallsmetall.
Den forrige skiva til Bokassa, ‘Molotov Rocktail’, gjorde seg fortjent til å bli omtalt som en ukesfavoritt her på Metallurgi da den ble lansert. Likevel har jeg et noe ambivalent forhold til plata; for mens denne trioen kokte opp noen ordentlig fengende rockelåter her, var uttrykket ofte også noe rudimentært.
Derfor ble jeg positivt overrasket over den nye singelen til bandet, som går under navnet «Garden of Heathen» og inkluderer bidrag fra Lou Koller fra Sick of it All. Her synes jeg Bokassa finner tilbake til mye av finfølelsen som lå i riffarbeidet på gjennombruddsskiva ‘Crimson Riders’, og låta byr også på noen herlige oppbygninger. Med andre ord er Bokassa i sitt rette element på denne låta, og vi gleder oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Fight the Fight – «12800»
Ute nå via Indie Recordings
«12800», den andre singelen fra Fight the Fights kommende tredjeskive, er et aldri så lite mysterium. Det er ingenting som er mystisk ved låtas moderne, blytunge og futuristiske groove, men med en spilletid på snaue 90 sekunder er den utypisk singelmateriale – i alle fall utenfor sjangerlandskaper som grindcore og hardcore punk.
Derfor var det noen biter som falt på plass da jeg fant ut av bandets tredjeskive (tittelen er foreløpig ikke annonsert, så vidt jeg vet) er en konseptplate. Fight the Fight låter definitivt mer ambisiøse og progressivt orientert på singlene de har sluppet fra plata så langt, og det nesten industrielle maskineriet som durer og går gjennom «12800» er et godt eksempel på dette. streifende synth-linjer og dansbare grooves gir til og med låt-fragmentet et skjær av apokalyptisk rave over seg; et rave som kommanderes over med autoritet av bandets nye, mer deathcore-lenende vokalist. Totalt sett er «12800» en umiddelbart fengende men også noe underlig singel, og en forsmak som gjør nysgjerrigheten min rundt bandets kommende tredjeskive desto større.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Den Saakaldte – “Av Satans Ild”
Ute nå via Agonia Records
Nesten ti år er gått siden Michael “Sykelig” Siozious’ Den Saakaldte sist slapp et album. Siden den gang har medlemmer kjent fra blant annet Arcturus og Tilintetgjort entret besetningen, og i slutten av september er det omsider klar for en ny utgivelse i form av albumet ‘Pesten som tar over’. I den anledning har bandet lettet på sløret og allerede gjort åpningslåta “Av Satans Ild” tilgjengelig for massene.
Og dette er en åtte minutter lang brutal, atmosfærisk og flerfasettert svartmetallåt. Jeg merker meg her først og fremst at låta peker mot en bunnsolid plateproduksjon med en strålende balanse mellom de hardtslående trommene, de stormende gitarene og den krasse vokalen i front. Også låtskrivingsmessig treffer “Av Satans Ild” godt, særlig med det stadig tilbakevendende melodiske hovedtemaet, og selv om materialet i seg selv ikke skiller seg så mye ut utmerker Den Saakaldte seg ved å trekke mange elementer omhyggelig inn her og gjøre denne lange låta til en variert opplevelse. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Flukt – «The Idol in Bronze»
Ute nå via Dusktone
Flukt er en kvartett fra Vennesla i Agder som spesialiserer seg i en form for melodisk men likevel infernalsk svartmetall – i alle fall etter deres nyeste singel å dømme. Utgangspunktet er uten tvil den klassiske norske andrebølgen av svartmetall, men mer moderne nyvinninger innenfor den melodiske siden av sjangeren setter også sine spor på «The Idol in Bronze».
«The Idol in Bronze» beveger seg innom både spurtende leads, bredbeinte black’n’roll-grooves og svingende, Vestlandsk klassisisme i løpet av sine tettpakkede seks minutter. Den rød tråden gjennom det hele er den evige strømmen av fengende men ondskapsfulle leads, i tillegg til en miks som best kan beskrives som konstant i fare for å selv-antenne. Bandets bidrag til sjangeren når det kommer til særegenhet er ikke så lett å spore på «The Idol in Bronze», men fans av melodisk men djevelsk svartmetall vil utvilsomt finne litt av hvert å sette pris på i låtas røykfylte korridorer. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Thefalls – «Patterns Emerge (I & II)»
Ute nå via Convulse Recordings
Thefalls er et selverklært eksperimentelt metallband, som etter sin debutskive ‘Break the Calm’ fra 2014 trakk seg mer eller mindre fullstendig tilbake fra den norske musikkscenen. Nå er bandet dog tilbake fra sin lange dvale, og med seg ut av bjørnehiet har de med seg en splitter ny plate ved navn ‘Reflections////Void’.
Den første forsmaken på skiva har vi fått i form av ikke bare én, men to singler som sammen utgjør en større helhet. «Patterns Emerge (I & II)» er fylt til randen med akrobatisk gitarspill, rytmiske krumspring og stilmessige utsving, og leker seg generelt sett med grensen mellom musikalsk teknikalitet og sensorisk overbelastning på vågalt vis. Sånn sett kan bandet sies å være en slags kombinasjon av den spastiske eksplosiviteten til The Dillinger Escape Plan og de progressive, blytunge core-tendensene til tidligere Between the Buried and Me.
Med så kaloritett og hyperaktiv musikk i påsan er det desto viktigere å ha et bevisst forhold til dynamikk, og dette aspektet virker Thefalls å ha god kontroll på. Melodiske, minneverdige refrenger og mer tilbakeholdne post-partier bidrar til å senke lytterens kortisolverdier til forsvarlige nivåer, før atter en spikerbombe av metallisk matterock bikker dem rett over kanten igjen. Jeg må understreke at det skjer så voldsomt mye i løpet av singlenes samlede åtte minutter at det er umulig å gi en grov oppsummering i løpet av en sped singelomtale, så den totale bedømmelsen av låtmaterialet må nesten vente til jeg har den fulle skiva i henda. Det råder dog ingen tvil om at Thefalls er en teknisk begavet gjeng med ditto sterke kompositoriske evner, så alle tegn tyder på at ‘Reflections////Void’ blir en begivenhet for fans av teknisk og eventyrlysten hardcore/metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Obzene/CSN – «Ghost Train»
Selv-utgitt
Det grenseoverskridende samarbeidet mellom metal-prosjektet Obzene og pop-artisten CSN har sluppet nok en singel fra sin kommende utgivelse, slik at vi nå har fått hele fire smakebiter på hva som er i vente. Det er også snakk om singelbunt som demonstrerer ulike måter disse to prosjektene blander sammen uttrykkene sine på, der denne nye låta, «Ghost Train», sannsynligvis er den mest metalliske vi har hørt til nå.
Det starter riktignok ikke helt i den duren, der CSN introduserer låta med noen vokalstrofer over buldrende industrielle synther. Obzenes bidrag melder seg imidlertid raskt og bidrar til noen heftige, stratosfæriske lydbilder som endog munner ut i et voldsomt breakdown-parti. Som det har gjort før på tidligere singler, kan det sies at låta lander trygt i et alternativt metal-uttrykk; likevel ligger noen spennende unikum særlig i det produksjonsmessige.
Skrevet av Alexander Lange
Goatkraft – «Herald of Death»
Ute nå via Iron Bonehead Productions
Dersom du vil runde av uka med noe skikkelig gjørmete svartmetall, kan vi melde om at trioen Goatkraft har servert nettopp det på sin nye låt «Herald of Death». Denne låta fungerer som en oppvarming til bandets andreplate ‘Prophet of Eternal Damnation’ som kommer i starten av november, og demonstrerer en interessant, dødsmetallisk take på sjangermaterien. Det er såpass brutalt at jeg nesten synes fire minutter blir i lengste laget, men vi gleder oss til skiva!