Stikkordsarkiver: hatriarkatet

1349 – «Ash of Ages»

Storheten 1349 ble etablert i 1997 og har – utenom trommeslagene til Frost, som ellers er å finne i det enda mer kjente Satyricon – gjort seg bemerket gjennom en type svartmetall som høres mer ut som Helvetes flerrende flammer enn mye annet. Bandet ser nå ut til å brygge på sin første utgivelse siden de slapp plata ‘The Infernal Pathway’, og har sluppet «Ash of Ages» som første smakebit.

Jeg er dessverre ikke fullt så imponert av 1349 akkurat denne gangen. Noen av partiene er gode; særlig utgjør hovedtemaet et godt fundament, og oppbruddet i midten av låta gir vei til et skikkelig tøft mid-tempo-riff. Hovedproblemet jeg har tror jeg er miksen, som jeg synes gir i overkant mye plass til gitar og vokal og mindre til trykket som nok egentlig ligger i trommene. Nokså habil svartmetall er det imidlertid likevel, og det blir uansett spennende å se hva som følger.

Skrevet av Alexander Lange


Trail Of Tears – «Blood Red Halo»

Den kommende EP’en til det sagnomsuste symfoniske metallbandet Trail Of Tears, ‘Winds of Disdain’, er en drøy uke unna, og bandet slapp nylig andresingelen «Blood Red Halo» for å piske opp stemninga før slippet. Denne låta er ikke helt ulik den imponerende førstesingelen, som bærer samme navn som EP’en, og balanserer mellom hardtslående, metalcore-aktige vers og storslåtte og melodiske refrenger. Likevel synes jeg ikke Trail Of Tears treffer fullt så godt denne gangen, noe som handler mest om at balansen mellom disse to modusene ikke er spesielt god. Særlig refrenget er likevel svært godt, og når et herlig klimaks mot slutten av låta.

Skrevet av Alexander Lange


Sarke – «Phantom Recluse»

Det er nå tre år siden sist vi hørte fra ringrevene i Sarke, da i forbindelse med deres bunnsolide, syvende plate ‘Allsighr’. Nå er oppfølgeren ‘Endo Feight’ annonsert, og første forsmak har allerede entret metallosfæren i form av singelen «Phantom Recluse». 

Det virker som at Sarke akter å spinne videre på sporet de befant seg på på ‘Allsighr’, hvilket vil si at det fremdeles er snakk om black’n’roll med tette grooves, alskens tilleggsinstrumenter og betydelige stilpoeng som gjelder. Av spesielle severdigheter kan man selvfølgelig rette fokuset mot både den elleville keyboard-soloen og blåserne som tuter ut over lydlandskapet med jevne mellomrom, men for min egen del så er det vel så verdt å merke seg de mer subtile styrkene ved Sarkes nyeste låt. For til tross for at «Phantom Recluse» ikke dasker meg over fjeset med prangende severdigheter, så er det et eller annet med bandets Khold-aktige svartrock som er både stilig, elegant og krokete på en og samme tid. Jeg er generelt sett fan av at musikk får meg til å måtte klø meg litt i hodet, og Sarke er akkurat merksnodige nok til å fremkalle den reaksjonen på sin nye singel, «Phantom Recluse».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Limbonic Art – «Consigned to the Flames»

«Consigned to the Flames» er andre singel fra den kommende niendeskiva til det sagnomsuste svartmetallbandet Limbonic Art, og i kombinasjon med førstesingelen «Ad Astra Et Abyssos» blir det klart at det er grunn til bekymring for fans av det legendariske prosjektet. Det er dog ikke den glefsende vokalen, de strie strømmende av majestetiske svartmetallgitarer eller den storslåtte atmosfæren som får meg til å hente veive det røde flagget; disse elementene fungerer alle temmelig godt på «Consigned…». Det er rett og slett de digitale trommene – som ble ofre for kritikk allerede i omtalen min av platas første singel – som er så utpreget ensformige og flatt produsert at de suger livskraften ut av resten av musikken. Som følge av trommenes sporadiske markeringer flyter låtas deler over i hverandre, og innen vi når konklusjonen av den relativt korte låta har hjernen min begynt å tolke mye av musikken som hvit støy. Ny musikk fra Limbonic Art er alltid av interesse, gitt deres viktige bidrag til norsk metall historisk sett, men om platas to første singler er gode indikatorer på skiva som helhet er jeg redd for at ‘Opus Daemonical’ delvis vil falle på døve ører for min egen del. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Rendezvous Point – «Utopia»

Det som antakeligvis er siste smakebit fra Rendezvous Points kommende skive ‘Dream Chaser’ har herved blitt sluppet i form av «Utopia». Rendezvous Point spiller leken, tilgjengelig og melodisk progmetall, og er befolket av en svært dyktig gjeng med musikere.

På «Utopia» slår Rendezvous Point til med den siden av uttrykket som korresponderer mer med nokså kompleks, Dream Theater-aktig proglek i større grad enn den utpreget fengende stilen som var å finne på for eksempel «Oslo Syndrome». Derfor blir det heller ikke så umiddelbart iøyenfallende, og bandets særegenhet skinner nok ikke like mye gjennom, men alt tyder på at dette blir god innmat for en skive som på alle måter er verdt å se fram til. ‘Dream Chaser’ slippes på tirsdag.

Skrevet av Alexander Lange


Manes – «Submerged» 

Selv for en ihuga metallurg og Metal Archives-eventyrer som meg selv, finnes det altså norske band – til og med smått legendariske – som jeg ikke har noe særlig kjennskap til ennå. Dette er tilfellet med Trønderske Manes, som til tross for en tilsynelatende klassiker innenfor norsk svartmetall med skiva ‘Under ein blodraud maane’ har gått undertegnede hus forbi. Dette må selvfølgelig ordnes opp i sporenstreks, selv om en tur gjennom debutplata fra ’99 neppe vil være særlig til hjelp i møte med bandets nyeste singel «Submerged».

For i likhet med Ulver virker det som at Manes har reist temmelig langt fra sitt musikalske utgangspunkt på 90-tallet over årenes løp. «Submerged» er en smått eksperimentell sak, definert av et lydlandskap i stadig endring og noen svært distinkte synther og tilleggsinstrumenter. I utgangspunktet fremstår forbindelsen til metallsjangeren temmelig ikke-eksisterende, men lar man seg senke dypt nok ned i låtas lydbrønn vil man kunne skimte både avant/dissonante gitarstrofer og noen rytmiske påfunn som slekter tungt på ekstremmetallen. 

«Submerged» er en temmelig interessant sak, og er vanskelig å definere utover sjangertrekkene jeg allerede har nevnt (selv om merkelapper som post-rock og -punk trolig kan slenges inn uten å fornærme noen av de involverte). Jeg skulle nok ønske at vokalen var litt mer definert, at den tok litt mer styring og lå litt lenger frem i lydbildet, men utover dette er «Submerged» en flott og bemerkelsesverdig liten sak. Jeg tror ikke jeg skal komme med for mange antakelser basert på en enkelt låt, tatt i betraktning hvor eventyrlystne Manes har vært over årenes løp, men jeg forventer i alle fall en musikalsk opplevelse utenfor norm når EPen ‘Pathei Mathos’ slippes i juni. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Maktkamp – «Hatriarkatet III: Blodtåke»

«…Blodtåke» er siste singel ut før slippet av Maktkamps nye EP ‘Hatriarkatet’, og er dessverre en betimelig låt gitt storskala-konfliktene som fyller nyhetsbildet for tiden. Krigersk dobbelbass og maskingeværsriffing transporterer oss inn i kampens hete, hvor hærførersk renvokal beordrer det crossover-aktige brølekoret dypere inn i stormen av skudd og granateksplosjoner som raser rundt dem. «…Blodtåke» bevarer noe av Maktkamps sedvanlige fargespill og rockefot, men låtas alvorstunge tematikk har skjøvet kvintetten inn et langt dystrere, skarpkantet og aggressivt uttrykksmessig territorie enn vi er vant til å høre fra dette hold. Med «…Blodtåke» stiger spenningen med andre ord betraktelig i forkant av slippet av Maktkamps nye EP, som gitt sin konfronterende thrash-gemytt trolig kommer til å bli nok et potent verktøy i kassa til det som allerede er et beryktet og fryktet liveband. Vi gledes!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Arachno – «Cradle of Judah»

Av de få bandene med medlemmer under myndighetsalder som har funnet en vei inn i Metallurgis spalter finner vi thrash metal-bandet Arachno, som slapp den friske og fandenivoldske EP’en ‘Demolition’ i fjor. Trioens første singel etter dette, «Cradle of Judah», skriker det samme potensialet som denne EP’en samtidig som noen av voksesmerteskavankene ser ut til å være på vei bort. Dette er nemlig en kruttsterk thrash metal-låt med herlig 80-tallsfølelse og en slags Napalm Death-aktig skruppelløshet i seg, og bandet imponerer særlig med noen blytunge riff i andre halvdel som styrkes av herlig implementering av bassen i miksen. Jeg har ikke en dritt å klage på.

Skrevet av Alexander Lange


Bærzerk – «Blodhevn»

Den unge svartmetallbanden Bærzerk fortsetter letingen etter et eget kjernesound på sin nye singel «Blodhevn». Der fjorårets debut-EP ‘Misanthropic Descent’ bar tydelig preg av Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner, viste bandet en langt mer krigersk side av seg selv på «Felttog», en singel de slapp tidligere i år. Med sin nye singel «Blodhevn» utfører bandet nok en stilistisk kollbøtte, i denne omgang i retning enkel men effektiv svartpønk. 

Det er fremdeles mulig å spore 90-tallets svartmetalliske byggesteiner i musikken til Bærzerk – spesielt låtas vers har noe tidlig Darkthronesk over seg – men store deler av «Blodhevn» minner langt mer om mer moderne former for hybridisert svartmetall og pønk. Dette gir i alle fall mening frem til låtas bro, hvor staute, dronende mannsrøster og majestetiske akkordrekker plutselig transporterer oss rett tilbake til det pittoreske Vestlandet. Alt i alt synes jeg «Blodhevn» er blant Bærzerks bedre låter, og det er fint å se at kvaliteten på låtmaterialet også gjenspeiler seg i valg av singelcover og lydproduksjon. Ikke nødvendigvis fryktelig oppsiktsvekkende saker, men like så fullt en bunnsolid prestasjon av den unge kvartetten fra Horten. 

Skrevet av Fredrik Schjerve