vredehammer – Metallurgi

Månedens edleste norske metaller: April og mai

April

In Vain – Solemn

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv black/death metal

Utdrag fra vår omtale: “‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! […] Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Beste låter: “Shadows Flap their Black Wings”, “At the Going Down of the Sun”, “To the Gallows”

Lenke til omtale

Haust – Negative Music

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Hardcore punk/black’n’roll

‘Negative Music’ er den første utgivelsen Haust har sluppet på nesten ti år. Det har de gjort med besetningen som også sto bak undergrunnsklassikeren ‘Ride the Relapse’ fra 2005, som var den første utgivelsen som ble sluppet på det nå så anerkjente platelselskapet Fysisk Format. På ‘Negative Music’ rendyrker bandet negativitet og blandingen av (svart)metall og punk som de i starten av årtusenet var svært tidlig ute med, og den karakteristiske, ravgale rulle-r-vokalen, heftig driv og svære fuzz-gitarer er blant ingrediensene. Med denne plata holder Haust seg relevante uten å på noen måte gi slipp på det som satte bandet på Norges metallkart i utgangspunktet.

Beste låter: «Left to Die», «The Burning», «The Devil at My Heels»

https://open.spotify.com/embed/album/4DdlKXB1UuV0ednBLkdAm1?utm_source=generator

Darkthrone – It Beckons Us All

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black/heavy metal

Beskrivelse: ‘It Beckons Us All’ er trolig den beste skiven Darkthrone har levert siden de entret sin nye fase med ‘Eternal Hails……’ for tre år siden. Den støvete, gammelt-lydende produksjonen fra 2021-utgivelsen er fremdeles en faktor på ‘It Beckons…’, men i dette tilfellet underbygger miksen Darkthrones oltidsmetall heller enn å først og fremst fremstå som et kuriosa. Den viktigste leksa å ta med seg hjem er derimot at bandet tar større sjanser enn de har gjort på en stund, hvor de spede keyboardelementene som snek seg inn på duoens to siste skiver nå er en integral og betydningsfull bit av det større bildet. Om Darkthrones musikk ikke alltid har vært like spennende i senere tid, så har den alltid vært bunnsolid og tradisjonsbevisst – ‘It Beckons…’ gir oss litt av begge deler.

Beste låter: “Howling Primitive Colonies”, “Eon 3”, “Black Dawn Affiliation”

Mai

Bismarck – Vourukasha

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Stoner/doom/sludge

Beskrivelse: Bismarcks nyeste skive befinner seg i sjeldent, gjevt selskap I lys av den norske metallscenen anno 2024. Visstnok flyter det mye anonym stoner rundt i Oslos musikkmiljø for tida, men den formen for knusende, atmosfærisk stoner/doom som vi finner på ‘Vourukasha’ er det stort sett kun Dwaal som kan konkurrere med her til lands. Det er også forfriskende hvor kortfattede Bismarck velger å være på sin tredjelplate. Der mye stoner/doom sleper på bakbeina og durer gjennom samme kampesteinsriffet i ti minutter om gangen, presenterer Bismarck en rekke ulike moduser I løpet av ‘Vourukasha’s 35 minutters spilletid – være det enorme riff, friske post-landskaper eller sydende, svartmetalliske infernoer. Det er med andre ord en musikalsk reise som tar lytteren lange avstander på kort tid, og hvilket er lett å sette pris på i oppmerksomhets-økonomiens tidsalder.

Beste låter: “Sky Father”, “Echoes”, “Ocean Dweller»

Vredehammer – God Slayer

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black/death metal

Den brutale svartmetallen til nordlendingen har nok en gang fått utløp gjennom Vredehammer, som slapp sin fjerde plate ‘God Slayer’ gjennom Indie Recordings i slutten av mai. I et eller annet thrasha krysningspunkt mellom svartmetall og death metal, leverer Valla her særdeles solid ekstremmetall, som uten å bryte med spesielt mange konvensjoner har kokt opp en fullengder som på grunn av mye variasjon, sterkt riffarbeid og overbevisende atmosfære aldri blir kjedelig. Slike umiskjennelige metallfester er herlig å få servert i blant.

Beste låter: «The Dragons Burn», «Blood of Wolves», «Obliteration»

https://open.spotify.com/embed/album/3OZPqNUMlkYmY2l5CrNnxC?utm_source=generator

Vestindien – Verdande

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Gothic metal

Vestindien har endelig sluppet oppfølgeren til ‘Null’, som i våre ører var et av 2021s beste og stilistisk mest interessante plater fra den norske metallscenen. Bandet gjør også flittig bruk av elementene som gjorde ‘Null’ så bra på ‘Verdande’, der gufne stemninger, herlig vokal og fengende, post-punksk driv fortsetter å være blant hovedingrediensene. Vestindien har kanskje ofret noe av det metalliske for å slippe til de mer goth-befengte tendensene, men får med det også et noe mer definert uttrykk.

Beste låter: «Etter ilden», «Forbi stillheten», «Verdande»

https://open.spotify.com/embed/album/0zBpLhD7to9rJ00A4KvmgD?utm_source=generator

Whoredom Rife – Den Vrede Makt

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Beskrivelse: Whoredom Rife fortsetter å bevege seg i retning eksellense på sin nyeste skive. Det virker som at det aller meste klaffer på ‘Den Vrede Makt’, ettersom både albumcover, lydproduksjon og låtskriverprestasjoner danner en helhetlig pakke som både bevarer og oppskalerer bandets egenartede, storslåtte signatursound. Det er selvfølgelig fremdeles snakk om fandenivoldsk, hvesende ortodoks svartmetall – noe annet hadde vært uhørt gitt selskapet som har gitt ut skiva – men ‘Den Vrede Makt’ er såpass velpolert at den trolig vil fungere godt som inngangsport til den dypere, mørkere undergrunnen for enkelte. Med andre ord kriger ambisiøse instinkter mot kompromissløs undergrunnsmentalitet i dypet av ‘Den Vrede Makt’, hvilket er nært sagt umulig å spore i platas storslagne, mektige ytre.

Beste låter: “Den Vrede Makt”, “Hevnens Rett”, “Ravenous”

Beaten to Death – Sunrise Over Rigor Mortis

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Melodisk Grindcore

Beskrivelse: Beaten to Death har i lange stunder vært en av melodisk grindcores største fanebærere internasjonalt – om så dette ikke nødvendigvis er en posisjon som har blitt utsatt for store mengder kuppforsøk over årenes løp. Det er uansett ikke så vanlig å se et grindcore-prosjekt nærme seg sitt 15-års jubileum, og dett er nettopp dette Beaten to Death kommer til å feire i 2025, trolig gjennom en månedslang konsertserie på Rockefeller eller Byscenen filmet og sendt på Hovedscenen på NRK. Beaten har lenge mestret balansen mellom kødd og mer kødd, og aldri før har de balansert langs denne prekære eggen med slik fnysende overlegenhet som på ‘Sunrise…’.

Fra destruktive grindcore-detonasjoner til tårevåte Midwest-Emo-progresjoner, fra absurde Van Halen-parodier til geiping i retning Djevels poetiske, smått pretensiøse låttitler; ‘Sunrise Over Rigor Mortis’ inneholder alt du ikke visste at du trengte i en grindcore-skive, samt alt du visste at du ikke trengte i en grindcore-skive, men som er lættis å få uansett. Sånn sett er ingenting nytt under solen i Beaten to Death-land, om så denne solen har kommet lengre på sin reise mot vest (gisp) siden sist vi hørte fra den østlandske grindcore-institusjonen.

Beste låter: «My Hair Will Be Long Until Death», Minus och minus blir minus och minus», «We’re Not Gonna Make It», «Ormer til tarmer, maane paa hodet».

Maktkamp – Hatriarkatet

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore/thrash metal

Maktkamp lanserte den korte EP’en ‘Hatriarkatet’ rett før mai var omme, som både med tanke på titlene og flyten på denne utgivelsen nesten like greit kan ses på som én eneste låt på ni minutter. Det er kanskje også det mest metalliske Maktkamp har sluppet til nå, der den melodiske, Kvelertak-aktige hardcoren i større grad blir supplert med ustoppelig driv og herlig thrash-riffing. Også vokalen fortjener en shout-out for strålende dynamikk.

Beste låter: Hør alle tre, du

https://open.spotify.com/embed/album/2xFTRQN66JBoRKeTyaIkhF?utm_source=generator

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vredehammer – «The Dragons Burn»

Per Vallas Vredehammer fortsetter opptakten til sin kommende skive ‘God Slayer’ med singelen «The Dragons Burn». Dette er den korteste og mest direkte låta vi til nå har fått høre fra plata, og lener seg tyngre på death metal-elementene i bandets uttrykk. Vredehammer lykkes stort sett godt med dette med tanke på låtas høye intensitet og gode balanse mellom ekspansive og tunge elementer. Det i utgangspunktet solide hovedtemaet blir imidlertid repetert litt vel mye, og låta kunne nok vært enda kortere. «The Dragons Burn» er likevel i all hovedsak et sterkt pek mot plata som kommer i slutten av mai.

Skrevet av Alexander Lange

Trail of Tears – «Winds of Disdain»

Trail of Tears er et symfonisk metallband med en historie som i år har strukket seg over hele tretti år, fra da bandet ble stiftet under navnet Natt i 1994. Bandet startet opp igjen i 2020 etter å ha vært inaktive siden 2013, og skal i år slippe den første utgivelsen siden nettopp 2013 når de lanserer EP’en ‘Winds of Disdain’ den 24. mai.

En smakebit har nå kommet i form av tittellåta, som på alle måter vitner om en bandbesetning med mangfoldige års erfaring og lange CV’er. «Winds of Disdain» er utvilsomt først og fremst skreddersydd for de mest dedikerte fansene av sjangeren, men har også potensiale til å treffe litt bredere – særlig på grunn av to sterke vokalprestasjoner som balanseres godt og et smakfullt refreng.

Skrevet av Alexander Lange

Berzerkerbreath – «Despondency»

«Despondency», andresingelen til det nye moderne metallprosjektet Berzerkerbreath, bidrar til å ekspandere det stilistiske universet vi ble presentert for på debutsingelen «When Everything Collapse». Låta er visstnok forankret i den samme, brutale, djent-berørte metal/deathcoren som sin forgjenger, men utvider denne sjangermiksturen ytterligere med en storstilt, nesten symfonisk skala på sine massive refrenger. Det virker som at Berzerkerbreath først og fremst er i en utforskningsfase for øyeblikket, og «Despondency» fremstår som en kreativ sprengladning som tenker innhold i første omgang og deretter form. Spesielt de ekstreme vokalforvrengningene til Jørgen Nordby gir mersmak, og jeg kan for så vidt sette pris på den utøylede, hemningsløse energien som bandet har utsondret på materialet sitt til nå. Det skal bli spennende å se om dette bunner ut i en utgivelse på sikt, men foreløpig er jeg godt fornøyd med å innta det kreative råstoffet som Berzerkerbreath sender ut i musikk-eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – «The Hunt»

Det er nå kun et par dager til slippet av Aranias debutskive ‘Whispering Embers’, og dermed har vi altså fått servert en siste smakebit i form av singelen «The Hunt». «The Hunt» er lett gjenkjennelig som bandet som slapp EP-en ‘Mental State’ i 2021, men det er også tydelig at bandets ambisjoner har vokst i takt med deres fartstid, og låta er følgelig den lengste og mest utbroderte i bandets korte utgivelseshistorikk. Det er snakk om melodisk metall med både symfoniske trekk – dette via de mange lagene med strykere, blåsere og koring som utsmykker «The Hunt» – og triumferende melodikk som bærer en svak eim av powermetal. Jeg liker at bandet setter opp tempoet og leker seg med mer aggressiv riffing i låtas bro, og soloen som følger er både storslått og episk, om så noe i lengste laget. Alt i alt tyder «The Hunt» på at Arania tar steget opp fra EP- til albumformat på alvor, og at de akter å fylle debuten med et variert spektrum av både låtformer og stemninger. Så venter vi i spenning på slippet!

Skrevet av Fredrik Schjerve

BAPHY – «Kristent Blod»

BAPHY er et nytt soloprosjekt som beskriver sin egen musikk som resultatet av at «…et englebarn møter svartmetall». Vokalist/trommis/tekstforfatter Thea Ossum går i strupen på religiøse ledere og deres skremselstaktikker på prosjektets debutsingel «Kristent Blod», og det med en tung, hamrende form for svartmetall som henter tilleggsinstrumentering fra sjangerens tidlige symfoniske strømninger. Låtas langsomme beats, knusende gitarakkorder, samt de desperate, illsinte hylende til Ossum gjør at tankene mine heller vandrer i retning band som amerikanske Ragana – spesielt deres seigere, mer sludgy materiale – enn til den norske scenens mer tradisjonelle utøvere. Det er definitivt svartmetallisk intensjon å spore i musikken, men kombinert med de moderne produksjonsverdiene fremstår «Kristent Blod» som noe løst forbundet til sjangeren. Dette er selvsagt ikke noe problem i vår sjangerblandende tidsalder, men jeg er fremdeles nysgjerrig på hvordan Baphys musikalske identitet kommer til å fortone seg når vi har mer materiale å gå løs på.

Skrevet av Fredrik Schjerve

COFFEEGRINDER – «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE»

COFFEEGRINDER er et splitter nytt soloprosjekt som skriver buldrende, blytunge black/death-låter til ære for kaffens stimulerende egenskaper. Man finner ikke så mye av substans i prosjektets debutsingel utover noen enkle, Bathory-aktige riff og en morgengretten growlevokal, men så virker det ikke som at COFFEEGRINDER har aspirasjoner om å være noe annet enn et mildt køddent lavterskel-band i utgangspunktet. Sånn sett er «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE» en helt kurant men lite oppsiktsvekkende kuriositet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vredehammer – «God Slayer»

Per Vallas Vredehammer har sluppet en ny låt fra deres kommende album. Låta heter «God Slayer» og følger prosjektets kjente, mørke og drivende svartmetallformler. Med det kommer låta også godt ut, der den introduseres med noen sterke og sinte hovedtemaer før mer luftige temaer a la Enslaveds ‘Vertebrae’ preger bropartiet. Som førstesingelen «The Joker» innevarsler den dermed en solid fullengder.

Skrevet av Alexander Lange

Khold – «Vanviddfaren»

Er det én ting man har lært seg å forvente som metallskribent i Norge, så er det at enten Tulus eller Khold kommer til å gi ut en skive i løpet av et gitt år. I fjor var det Tulus som slo til – med den maleriske og flotte ‘Fandens Kall’ – og derfor er det nok få som ble overrasket av den nylige annonseringen av ‘Du Dømmes til Død’, Kholds 8. plate.

Det er nok heller ikke mange som vil bli overrasket over innholdet i platas første singel, ‘Vanviddfaren’. Det er nok en gang snakk om hamrende black’n’roll som henter mesteparten av sitt stilistiske DNA fra Satyricons ‘Now, Diabolical’, filtrert gjennom de poetiske observasjonene til bandets tekstforfatter Hilde Nymoen. Som vanlig er det snakk om punchy og umiddelbar musikk, som i større grad er myntet på live-arenaen enn på lenestols-lytting. Med et så stort utgivelsestrykk som disse gutta opprettholder er det lett å begynne å blande sammen låter, og jeg synes nok at «Vanviddfaren» hadde trengt det lille ekstra for å utmerke seg. Avslutningens call-and-response mellom bass og fullt band er en fin detalj, men alt i alt forsvinner Kholds nyeste singel litt i havet av singler de har utgitt tidligere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vicinity – «Purpose»

Vicinity er en progressiv metal-kvintett fra Trondheim som debuterte med EP-en ‘Diffusion of Innovation’ i 2011. De har siden vært en stødig tilstedeværelse på den Trønderske metallscenen, om så det har tatt litt tid mellom hver gang vi har hørt fra gjengen. Det tok nemlig fire år fra debuten ‘Awakening’ til oppfølgeren ‘Recurrence’ traff markedet, og siden den gang har vi hatt hele syv år med radio-stillhet fra dette hold.

Nå er dog katta ute av sekken: Vicinity har en ny skive på vei, og den bærer tittelen ‘VIII’. Første smakebit er singelen «Purpose», hvilket trolig vil være en gledelig overraskelse for progfans som ikke er kjent med bandet fra tidligere. Singelen formelig oser av produksjons- og instrumentteknisk kyndighet, i tillegg til at den er prydet med en stødig og kraftfull vokalfremførelse av bandets vokalist, Erling Malm. Uttrykksmessig hører jeg mye tidlig Dream Theater i Vicinitys musikk – tenk perioden rundt ‘Images & Words’ og ‘Awake – foruten et noe tyngre riff på låtas bro som retter kikkerten mot ‘Train of Thought’ og omegn. Det hele er badet i en voldsom, nesten musikal-teatralsk dramatikk, i tillegg til en tidvis oppløftende affekt som slekter på power/proggens merkevare.

Av kritikk, har jeg et par punkter å komme med. Først og fremst synes jeg låta fremstår noe overblåst, med en mangelfull dynamikk som fremstår som en evig krusende bølge uten bølgedaler. I tillegg til dette synes jeg trommisen har en tendens til å overspille til tider. Foruten disse punktene synes jeg Vicinity kommer godt ut på ‘Purpose’, en flott singel som visstnok vinner flere poeng på dramatikken og instrumentkunstene enn stilistisk originalitet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vardok Nalt – «Himmelblå»

Vardok Nalt – en gammel kjenning hos Metallurgi – returnerte nylig til musikkscenen med den nye låta si «Himmelblå». Prosjektet overrasket Metallurgi-redaksjonen tidlig ved å skrive musikk som var utpreget amatørmessig og lav-oppløst, men som likevel traff godt i kraft sin enkle men affekterende melodikk og rå tekster om håpløshet og mental lidelse.

På «Himmelblå» virker Vardok Nalt å være et litt annet band enn det vi kjenner fra tidligere. Den rå, nesten sandpapir-aktige kvaliteten til gitarenes hvinende vreng er fremdeles tilstede, men tonespråket har beveget seg i retning et nesten bluesrock-aktig retning. Jeg får nok inntrykket av at Vardok Nalt foreløpig ikke har funnet seg helt til rette i sitt nye sound. Produksjonsmessig skiller instrumentene seg litt som olje og vann i miksen, og jeg savner den dronende, insisterende måten de enkle melodiske linjene boret seg inn i hjernebarken på på tidligere utgivelser. Jeg vet likevel av erfaring at prosjektets bakmann er i stand til å levere musikk som overbeviser til tross for beskjedne midler, så jeg er nysgjerrig på hvordan Vardok Nalts andre fase kommer til å utvikle seg.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Haust – «Left to Die»

En ny utgivelse fra bandet Haust må virkelig ses på som en aldri så liten begivenhet for Norges undergrunn av vill og ekstrem musikk. Plata deres ‘Ride the Relapse’ var den første som noensinne ble lansert via det nå så anerkjente plateselskapet Fysisk Format, og var – i alle fall i norsk sammenheng – et viktig og tidlig bidrag til den svartmetallske punk-cocktailen opp til flere band har tatt i bruk siden.

Snart står den første plata på ni år for tur, og «Left to Die» er andresingelen derfra. Kvartettens energi lever i beste velgående her, og får sterk drahjelp av en god blanding av drivende, pønka temaer og tregere og tyngre pusterom, gritty gitarlyd og ikke minst en dritstygg vokal jeg har stor sans for. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Invisible Hands»

Kvartetten Oberst skal følge opp debutplata ‘Paradise’ med skiva ‘Tails’ senere i pr. Et par singler derfra ble sluppet allerede i fjor, og nå er også nummer tre på plass i form av «Invisible Hands». Bandets Converge-aktige post-hardcore får her et effektivt melodisk element gjennom et strålende, melankolsk hovedtema, og Mastodonske metallelementer trer etter hvert også frem. Mye tyder derfor fortsatt på at Norges post-hardcore-undergrunn har en energisk og solid plate i vente.

Skrevet av Alexander Lange