Taggarkiv: darvaza

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21


#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink


#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink


#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink


#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink


#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink


#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink


#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke publiserte favorittspalte i forrige uke inkluderer vi to plater denne uka.

Darvaza – Ascending into Perdition

Ute nå via Terratur Possessions/ Ván Records

Darvaza er et samarbeid mellom to betydningsfulle skikkelser innenfor den internasjonale svartmetall-undergrunnen, nemlig italienske «Omega» fra bl.a. Blut aus Nord, Chaos Invocation og Nubivagant, og norske «Wraath» fra Behexen, Beyond Man og tidligere One Tail, One Head. Duoen skriver allerede musikk sammen i Fides Inversa, men tydeligvis er ikke et enkelt prosjekt nok til å romme den veldige idéverdenen som åpner seg når de to låtskriverkreftene møtes. Passende nok -med tanke på at debuten ‘Ascending into Perdition’ er gitt ut via Terratur Possessions – er det snakk om symboltung og okkult svartmetall av en type som bruker enkle metoder for å sette dype spor. 

På ‘Ascending into Perdition’ makter de to artistene å skape et sluttprodukt som oppleves som sømløst, samtidig som deres respektive karakteristikker som musikere er lette å spore i musikken. «Wraath» tilfører den samme ritualistiske intensiteten som han er kjent for i Beyond Man, en uhemmet og brølende seremoniell leder som fremfører liturgien med sydende overbevisning. «Omega» står på sin side for det musikalske underlaget, som består av gold, ulmende svartmetall som ofte låner fra både metallens tradisjonelle kretser og førstebølgens røtter i infernalsk fartsmetall. Det er også mulig å spore en del tromme/gitarteknikker og teksturer fra soloprosjektet hans Nubivagant, hvis ritualistiske droning her blir kontrastert med tårnende melodier og oppbrytende riff. 

‘Ascending into Perdition’ starter sterkt med høydepunktene «Mother of Harlots» og «The Spear and the Tumult». Korrumpert og ominøs klassisk musikk leder oss inn på seremoniell grunn, før stormende svartmetall annonserer ritualets oppstart. Låta er enkel men dødelig – et giftig stikk fra en kurvet, seremoniell kniv. «The Spear and the Tumult» trer så inn i et virvlende, blasfemisk territorie ikke altfor langt unna Beyond Mans «Ave Usera» fra i fjor. De minneverdige, musikalske hendelsene kommer på løpende bånd, med spesielt «Wraath»s ufortøyde og sinnssvake «Attila Csihar»-ismer og låtas mer romslige andre halvdel som høydepunkter. 

Darvaza legger seg så i marsjfart over de neste par låtene, om så en svimlende og rasende en. «Mouth of the Dragon» og «This Hungry Triumphant Darkness» bidrar til å opprettholde den rituelle transen uten å eskalere den; to forrykende messeledd som ikke når samme nivå av ekstase som skivas lengre spor. «The Second Woe» hever så kvaliteten så den nesten streifer borti åpningsstrekket, med noen kolossale riff og melodiske kurvetopper som fungerer som distinkte landemerker i platas landskap. «Silence in Heaven» lukker så katakombenes dører med en bestemt hånd, via en langstrakt konstruksjon som fungerer som seremonielt klimaks og kollaps i ett.

Til tross for at musikerne bak Darvaza har vært involvert i mange prosjekter over årenes løp, har de et utgivelsestempo som er relativt tregt i forhold. Skiver som ‘Beyond Man’, ‘Roaring Eye’ og ‘Ascending into Perdition’ hinter om en tidkrevende og streng skriveprosess – en prosess som dog resulterer i utgivelser som alle utgjør karakteristiske, avgrensede universer. ‘Ascending into Perdition’ er nok en byggesten i Terratur Possessions stadig-voksende tempel til okkult svartmetall, og en overbevisende triumf for den kyndige duoen som står bak Darvaza. Anbefales fans av bitende, rituell svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – Materialism

Ute nå via Mindsweeper Records

Ingen skal beskylde det progressive, jazzete og djentende YAWN for å fremstå lite ambisiøse på sin debutplate ‘Materialism’. Dette er en plate som fremstår som et enhetlig, inspirert og målrettet prosjekt, og som med et bredt arsenal av produksjonstriks med det også fortoner seg som noe nokså unikt. YAWNs ess i ermet ligger i den interessante balansegangen mellom improvisatorisk finesse, nærmest mekanisk rytmikk og elektroniske, atmosfæriske og tidvis voldsomme ambient-partier. Alt dette smelter på ‘Materialism’ sammen i et slags hypermoderne og eksperimentelt musikalsk uttrykk som peker i et flust av interessante retninger.

Med sin bukett av ulike elementer er ‘Materialism’ også en svært variert lytteropplevelse, noe som kan sies å gjenspeiles i den ganske spesielle strukturen YAWN har gitt plata. ‘Materialism’ inneholder 16 spor, varer i 37 og et halvt minutt og er delt inn i fire hoveddeler, noe som visstnok skal være en slags tilpasning til det moderne streaming-formatet, men som kanskje først og fremst bidrar til at plata føles som en sann fargeklatt. På tross av at alle sporene er en del av en større hoveddel, føles de alle unike, og de går egentlig såpass sømløst inn i hverandre alle sammen at det først og fremst føles som at de livnærer den store soniske organismen ‘Materialism’.

I det ligger det at denne plata for meg gir mest mening som en helhet, noe som helt klart føles som et lite paradoks når den samtidig er delt opp i såpass mange fragmenter. Plata føles på sett og vis også fragmentert i forlengelsen av en variasjon som i grunnen kan fortone seg som ganske ekstrem. Det åpner for eksempel i ganske velkjente djent-takter med den tredelte «Cement» før denne går svært flott og sømløst inn i den lavmælte, nydelige og smågufne ambient-snutten «Chaos I : Artificial Superstition», der det nesten føles ut som om at man befinner seg midt i en økologi av små, robotiske vesener. Dette kule, abstrakte og merkelige lydbildet suppleres straks med Meshuggah-aktig gitarspill i den neste snutten før blant annet breakdowns og nye, interessante ambient-triks får prege resten av «Chaos».

Deretter introduseres platas tredjedel «Lachrymator» med den kanskje kuleste snutten på ‘Materialism’, «Lignite», der en buldrende bass sender assossiasjoner rett til støyrock- og no wave-takter man ellers støtter borti i musikk av Swans og KEN Mode. «Lachrymator» er i det hele tatt kanskje den kuleste delen på denne plata, særlig med tanke på det voldsomme og nærmest ubehagelige (på en positiv måte…) ambient-sporet «Erebus & Terror» og hvordan «Tripwire» plutselig åpner og lyser opp lydbildet og sånn sett sørger for en overgang som er like brå som den er velfungerende. Også siste fjerdedel, «Tokamak», er en interessant sak, spesielt med tanke på den kule bruken av mikrotonale gitarer, polyrytmisk klokketikking(?!) og de enorme, støyete gitarene som får runde av hele plata.

Når det hele er over, får jeg et slags inntrykk av at avslutningen egentlig var litt uventet, og at ‘Materialism’ aldri pekte i en veldig ensidig og åpenbar retning underveis. Det kan være en innvending mot plata at variasjonen og fragmenteringen gir et slikt inntrykk, men for meg sier det mest om hva slags plate YAWN har kokt opp her – og i mine ører er ‘Materialism’ ganske så interessant i så måte. Denne plata er litt som det abstrakte maleriet som er albumcoveret; alternativt som en merkelig bygning uten inngang og utgang der lytteren vandrer mellom mange små rom som alle er unike. Så er ikke alle rommene like interessante, og særlig djent-delene som preger platas første del føles litt for velkjente og utdaterte. Men i all hovedsak er ‘Materialism’ uhyre fremoverlent, og er eksperimentell i den forstand at den utfordrer konvensjoner i både uttrykket og formatet sitt. Først og fremst er det kanskje en plate som setter seg selv på kartet ved å vise hvor mye sprengkraft og potensiale som ligger i progressiv, jazzete og moderne metall.

Skrevet av Alexander Lange