bærzerk – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

1349 – «Ash of Ages»

Storheten 1349 ble etablert i 1997 og har – utenom trommeslagene til Frost, som ellers er å finne i det enda mer kjente Satyricon – gjort seg bemerket gjennom en type svartmetall som høres mer ut som Helvetes flerrende flammer enn mye annet. Bandet ser nå ut til å brygge på sin første utgivelse siden de slapp plata ‘The Infernal Pathway’, og har sluppet «Ash of Ages» som første smakebit.

Jeg er dessverre ikke fullt så imponert av 1349 akkurat denne gangen. Noen av partiene er gode; særlig utgjør hovedtemaet et godt fundament, og oppbruddet i midten av låta gir vei til et skikkelig tøft mid-tempo-riff. Hovedproblemet jeg har tror jeg er miksen, som jeg synes gir i overkant mye plass til gitar og vokal og mindre til trykket som nok egentlig ligger i trommene. Nokså habil svartmetall er det imidlertid likevel, og det blir uansett spennende å se hva som følger.

Skrevet av Alexander Lange

Trail Of Tears – «Blood Red Halo»

Den kommende EP’en til det sagnomsuste symfoniske metallbandet Trail Of Tears, ‘Winds of Disdain’, er en drøy uke unna, og bandet slapp nylig andresingelen «Blood Red Halo» for å piske opp stemninga før slippet. Denne låta er ikke helt ulik den imponerende førstesingelen, som bærer samme navn som EP’en, og balanserer mellom hardtslående, metalcore-aktige vers og storslåtte og melodiske refrenger. Likevel synes jeg ikke Trail Of Tears treffer fullt så godt denne gangen, noe som handler mest om at balansen mellom disse to modusene ikke er spesielt god. Særlig refrenget er likevel svært godt, og når et herlig klimaks mot slutten av låta.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – «Phantom Recluse»

Det er nå tre år siden sist vi hørte fra ringrevene i Sarke, da i forbindelse med deres bunnsolide, syvende plate ‘Allsighr’. Nå er oppfølgeren ‘Endo Feight’ annonsert, og første forsmak har allerede entret metallosfæren i form av singelen «Phantom Recluse».

Det virker som at Sarke akter å spinne videre på sporet de befant seg på på ‘Allsighr’, hvilket vil si at det fremdeles er snakk om black’n’roll med tette grooves, alskens tilleggsinstrumenter og betydelige stilpoeng som gjelder. Av spesielle severdigheter kan man selvfølgelig rette fokuset mot både den elleville keyboard-soloen og blåserne som tuter ut over lydlandskapet med jevne mellomrom, men for min egen del så er det vel så verdt å merke seg de mer subtile styrkene ved Sarkes nyeste låt. For til tross for at «Phantom Recluse» ikke dasker meg over fjeset med prangende severdigheter, så er det et eller annet med bandets Khold-aktige svartrock som er både stilig, elegant og krokete på en og samme tid. Jeg er generelt sett fan av at musikk får meg til å måtte klø meg litt i hodet, og Sarke er akkurat merksnodige nok til å fremkalle den reaksjonen på sin nye singel, «Phantom Recluse».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Limbonic Art – «Consigned to the Flames»

«Consigned to the Flames» er andre singel fra den kommende niendeskiva til det sagnomsuste svartmetallbandet Limbonic Art, og i kombinasjon med førstesingelen «Ad Astra Et Abyssos» blir det klart at det er grunn til bekymring for fans av det legendariske prosjektet. Det er dog ikke den glefsende vokalen, de strie strømmende av majestetiske svartmetallgitarer eller den storslåtte atmosfæren som får meg til å hente veive det røde flagget; disse elementene fungerer alle temmelig godt på «Consigned…». Det er rett og slett de digitale trommene – som ble ofre for kritikk allerede i omtalen min av platas første singel – som er så utpreget ensformige og flatt produsert at de suger livskraften ut av resten av musikken. Som følge av trommenes sporadiske markeringer flyter låtas deler over i hverandre, og innen vi når konklusjonen av den relativt korte låta har hjernen min begynt å tolke mye av musikken som hvit støy. Ny musikk fra Limbonic Art er alltid av interesse, gitt deres viktige bidrag til norsk metall historisk sett, men om platas to første singler er gode indikatorer på skiva som helhet er jeg redd for at ‘Opus Daemonical’ delvis vil falle på døve ører for min egen del.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rendezvous Point – «Utopia»

Det som antakeligvis er siste smakebit fra Rendezvous Points kommende skive ‘Dream Chaser’ har herved blitt sluppet i form av «Utopia». Rendezvous Point spiller leken, tilgjengelig og melodisk progmetall, og er befolket av en svært dyktig gjeng med musikere.

På «Utopia» slår Rendezvous Point til med den siden av uttrykket som korresponderer mer med nokså kompleks, Dream Theater-aktig proglek i større grad enn den utpreget fengende stilen som var å finne på for eksempel «Oslo Syndrome». Derfor blir det heller ikke så umiddelbart iøyenfallende, og bandets særegenhet skinner nok ikke like mye gjennom, men alt tyder på at dette blir god innmat for en skive som på alle måter er verdt å se fram til. ‘Dream Chaser’ slippes på tirsdag.

Skrevet av Alexander Lange

Manes – «Submerged»

Selv for en ihuga metallurg og Metal Archives-eventyrer som meg selv, finnes det altså norske band – til og med smått legendariske – som jeg ikke har noe særlig kjennskap til ennå. Dette er tilfellet med Trønderske Manes, som til tross for en tilsynelatende klassiker innenfor norsk svartmetall med skiva ‘Under ein blodraud maane’ har gått undertegnede hus forbi. Dette må selvfølgelig ordnes opp i sporenstreks, selv om en tur gjennom debutplata fra ’99 neppe vil være særlig til hjelp i møte med bandets nyeste singel «Submerged».

For i likhet med Ulver virker det som at Manes har reist temmelig langt fra sitt musikalske utgangspunkt på 90-tallet over årenes løp. «Submerged» er en smått eksperimentell sak, definert av et lydlandskap i stadig endring og noen svært distinkte synther og tilleggsinstrumenter. I utgangspunktet fremstår forbindelsen til metallsjangeren temmelig ikke-eksisterende, men lar man seg senke dypt nok ned i låtas lydbrønn vil man kunne skimte både avant/dissonante gitarstrofer og noen rytmiske påfunn som slekter tungt på ekstremmetallen.

«Submerged» er en temmelig interessant sak, og er vanskelig å definere utover sjangertrekkene jeg allerede har nevnt (selv om merkelapper som post-rock og -punk trolig kan slenges inn uten å fornærme noen av de involverte). Jeg skulle nok ønske at vokalen var litt mer definert, at den tok litt mer styring og lå litt lenger frem i lydbildet, men utover dette er «Submerged» en flott og bemerkelsesverdig liten sak. Jeg tror ikke jeg skal komme med for mange antakelser basert på en enkelt låt, tatt i betraktning hvor eventyrlystne Manes har vært over årenes løp, men jeg forventer i alle fall en musikalsk opplevelse utenfor norm når EPen ‘Pathei Mathos’ slippes i juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Hatriarkatet III: Blodtåke»

«…Blodtåke» er siste singel ut før slippet av Maktkamps nye EP ‘Hatriarkatet’, og er dessverre en betimelig låt gitt storskala-konfliktene som fyller nyhetsbildet for tiden. Krigersk dobbelbass og maskingeværsriffing transporterer oss inn i kampens hete, hvor hærførersk renvokal beordrer det crossover-aktige brølekoret dypere inn i stormen av skudd og granateksplosjoner som raser rundt dem. «…Blodtåke» bevarer noe av Maktkamps sedvanlige fargespill og rockefot, men låtas alvorstunge tematikk har skjøvet kvintetten inn et langt dystrere, skarpkantet og aggressivt uttrykksmessig territorie enn vi er vant til å høre fra dette hold. Med «…Blodtåke» stiger spenningen med andre ord betraktelig i forkant av slippet av Maktkamps nye EP, som gitt sin konfronterende thrash-gemytt trolig kommer til å bli nok et potent verktøy i kassa til det som allerede er et beryktet og fryktet liveband. Vi gledes!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – «Cradle of Judah»

Av de få bandene med medlemmer under myndighetsalder som har funnet en vei inn i Metallurgis spalter finner vi thrash metal-bandet Arachno, som slapp den friske og fandenivoldske EP’en ‘Demolition’ i fjor. Trioens første singel etter dette, «Cradle of Judah», skriker det samme potensialet som denne EP’en samtidig som noen av voksesmerteskavankene ser ut til å være på vei bort. Dette er nemlig en kruttsterk thrash metal-låt med herlig 80-tallsfølelse og en slags Napalm Death-aktig skruppelløshet i seg, og bandet imponerer særlig med noen blytunge riff i andre halvdel som styrkes av herlig implementering av bassen i miksen. Jeg har ikke en dritt å klage på.

Skrevet av Alexander Lange

Bærzerk – «Blodhevn»

Den unge svartmetallbanden Bærzerk fortsetter letingen etter et eget kjernesound på sin nye singel «Blodhevn». Der fjorårets debut-EP ‘Misanthropic Descent’ bar tydelig preg av Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner, viste bandet en langt mer krigersk side av seg selv på «Felttog», en singel de slapp tidligere i år. Med sin nye singel «Blodhevn» utfører bandet nok en stilistisk kollbøtte, i denne omgang i retning enkel men effektiv svartpønk.

Det er fremdeles mulig å spore 90-tallets svartmetalliske byggesteiner i musikken til Bærzerk – spesielt låtas vers har noe tidlig Darkthronesk over seg – men store deler av «Blodhevn» minner langt mer om mer moderne former for hybridisert svartmetall og pønk. Dette gir i alle fall mening frem til låtas bro, hvor staute, dronende mannsrøster og majestetiske akkordrekker plutselig transporterer oss rett tilbake til det pittoreske Vestlandet. Alt i alt synes jeg «Blodhevn» er blant Bærzerks bedre låter, og det er fint å se at kvaliteten på låtmaterialet også gjenspeiler seg i valg av singelcover og lydproduksjon. Ikke nødvendigvis fryktelig oppsiktsvekkende saker, men like så fullt en bunnsolid prestasjon av den unge kvartetten fra Horten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Vorgfang/Unholy Craft – Ulf’s Keptr

Vorgfang og Unholy Craft er begge to enmanns-band som kombinerer produksjonsverdiene til rå svartmetall med et musikalsk håndverk som slekter mer på tradisjonell svartmetall. Plateselskapet Purity through Fire virker å ha teft for å snuse ut artister som balanserer langs nettopp denne linjen, og dermed gir det absolutt mening at den nye splitten til Vorgfang og Unholy Craft kalt ‘Ulf’s Keptr’ gis ut av det tyske selskapet.

‘Ulf’s Keptr’ er på mange måter en perfekt utnyttelse av split-formatet. Vorgfang og Unholy Craft viser seg å være en utmerket match; dette ettersom de har flust av delte musikalske egenskaper, men også står tydelig adskilt som følge av sine respektive særegenheter. Disse særegenhetene dreier seg i Vorgfangs tilfelle om et velkalibrert, atmosfærisk aspekt – i tillegg til en Eternality-aktig, episk bravur -, og i Unholy Craft sitt tilfelle om kvelende intensitet – men også større variasjon og distinktivitet i idé-departementet.

Vorgfang har fått æren av å starte showet, og er med sin norrøne tematikk og kjølig stormende svartmetall kanskje den av de to artistene som oppnår best samspill med splittens coverkunst. ‘Ulf’s Keptr’ er norrønt for «ulvens munn», og er et stjernetegn som kan knyttes til de to ulvene på coveret, som i følge norrøn mytologi jager solen og månen over himmelhvelvingen. Den rå, melodiske og smått episke svartmetallen til Vorgfang oppleves litt som en voldsom snøstorm som de gamle norrøne skikkelsene og gudene kan ri inn på, deriblant de to nevnte rovdyrene som er avbildet på coveret.

Der Vorgfangs side av splitten er atmosfærisk og uttrykksmessig utmerket, men kanskje noe blottet for virkelig enestående ideer, snur Unholy Craft opp-ned på denne ratioen. Musikken til «Peregrinus» er som vanlig innhyllet i en nådeløst støyende, digital miks, men leverer til gjengjeld de største musikalske høydepunktene på splitten. Faktisk kan ‘Ulf’s Keptr’ sies å inneholde Unholy Crafts beste materiale til nå, der spesielt «I Evighetens Skygge» tårner som en mektig tind i splittens andre halvdel. «Hans Rike, til Flammene» innehar også en viktig rolle for splittens struktur, ettersom det hensynsløse drivet som oppstår på låtas bro gjenspeiler coverkunstens flukt på klimaktisk vis. Dersom det sydende, støyende flammehavet som sluker låta mot slutten er et hint, så virker det som at ulvene «Skoll» og «Hati» for en gangs skyld har prestert å innhente sitt bytte.

Den avsluttende låta «Tyranny of Winter Storms» dermed litt overflødig i etterkant, om så den Sólstafir-aktige kaukingen og de ruvende gitarveggene for så vidt også utstyrer splitten med en verdig avslutning. Oppsummert synes jeg Vorgfang kan ta mesteparten av æren for utgivelsens innbydende, norrøne landskap, men at Unholy Craft har reist de største tindene i dette landskapet. Dermed er ‘Ulf’s Keptr’ et sant håndtrykk mellom de to artistene, og en av få splitt-utgivelser som fremstår som et inspirert og enhetlig verk heller enn en promoteringsstrategi. Anbefales svartmetallfans som har toleranse for den rå Bandcamp-scenenes flisete produksjonsverdier.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Lonely Pedro – I’m Angry Again

Lonely Pedro fra Fredrikstad er enmannsprosjektet til en Morten Nicolaysen som ellers spiller i power metal-bandet Eldkling. Det er også et prosjekt som vi i Metallurgi faktisk har utgjort et liten forskjell for da vi fant ut av at akronymet i sjangerbeskrivelsen bare var ett ord unna å være PAPPA-metall – da dette ble oppdaget, ble den selvsagt endret til «Passive Aggressive Power Pop Ambient Metal».

Om dette er veldig beskrivende for musikken, kan diskuteres. Noen ting stemmer; at Nicolaysen spiller i et power metal-band fremstår ikke så rart, og noen ting er såpass catchy at pop-merkelappen lar seg rettferdiggjøre. I tillegg er det klare prog-hint her som munner ut i flere Dream Theater-referanser. Det voldsomme sprellet i gitarsegmentet gjør det nok imidlertid mest riktig å karakterisere det som melodisk death metal – dog med clean-vokal.

Og mye på ‘I’m Angry Again’ er habilt. Et singlene, «Educate», sparker i gang ballet for alvor etter åpningen «Different», og baner veien for et solid midtparti på plata som blant annet styrkes av et sterkt refreng i «Egocentric» som hinter til neo-klassiske tendenser og strålende melodiske partier i «I Never Knew». Også «Such Is Life» er et høydepunkt med sine sterke melodier.

Det er dette midtsegmentet som utpreger seg best og mest på ‘I’m Angry Again’, selv om det riktignok også etterpå kommer sterke øyeblikk blant annet i «My Decay». Og når det gjelder dette melodiske aspektet kommer Lonely Pedro svært godt ut i den grad at det sender assossiasjoner til storheter som In Flames. Selv om jeg skulle ønsket meg litt mer variasjon mellom låtene, vil jeg dermed si at ‘I’m Angry Again’ har overrasket meg positivt, og at det er en plate jeg anbefaler på tross av at den i liten grad skiller seg ut stilistisk sett.

Skrevet av Alexander Lange

Bærzerk – Misanthropic Descent

Selv-utgitt. CDer via Cold Northern Breeze Records, kasetter via BlodBuse Tæip & Trøkk.

Bærzerk er et nytt svartmetallband fra Horten bestående av tre tenåringer som har latt seg forføre av den norske andrebølgens mer eventyrlige og natur-dyrkende faksjoner. Debut-utgivelsen deres ‘Misanthropic Descent’ er preget av det svingende uttrykksmessige fokuset som er vanlig hos unge band, men vi finner likevel en overvekt av musikalske elementer som virker inspirert av tidlig, Vestlandsk mystikk over EP-ens fire låter.

Nærmere sagt hører jeg mye tidlig Enslaved i musikken til Bærzerk. Den støvete keyboard-introen som åpner plata sender visstnok tankene i retning andre band, men innen vi har nådd de jagende versene på «Slaktetid» kan jeg allerede se Hordalands ruvende klipper i det fjerne. Denne forbindelsen blir enda sterkere på låta «Strid», som foruten en noe over-forenklet bro imponerer med sin svingende rytmikk og hedenske renvokal. Sist men ikke minst har vi innslagene av mystikk som tilføres via de lavmælte mellomspillene, som f.eks broen på «Slaktetid» og avslutningssporet «Draug (Outro).

Som tidligere nevnt er dog ‘Misanthropic Descent’ ikke fullstendig fri for uttrykksmessig slingring, hvilket er mest tydelig på «Vortex of Sorrow» og «Blod, Kald, Død». Førstnevnte er sammen med «Slaktetid» faktisk en av skivas høydepunkter som følge av sine sterke musikalske ideer, men jeg kan ikke unnvære å poengtere at disse ideene har mer å gjøre med moderne, melodisk svartmetall/blackgaze og black’n’roll enn tradisjonell svartmetall. På samme vis er «Blod, Kald, Død» en heseblesende tidsreise tilbake til førstebølgens svertede fartsmetall og punk. Låtene er definitivt solide i seg selv, men ‘Misanthropic Descent’ oppleves som noe fragmentert i uttrykket som følge av disse stilmessige utsvingene.

Men dette er å forvente – og kanskje til og med ønskelig – fra unge band. Det krever tid og møysommelig arbeid for å lære seg et musikalsk språk til den graden at det blir som et morsmål nummer to, og etter min mening er det definitivt å foretrekke at unge musikere bruker de tidlige årene sine på å teste ut ulike uttrykk fremfor å få tunnelsyn på et enkelt ideal-sound. Bærzerk har masse tid på å finne frem til sin egen vinkling på tradisjons-befestet svartmetall, så for øyeblikket får de nøye seg med å være en lovende ung enhet med gode tekniske ferdigheter og låtskriveregenskaper. Fans av klassisk norsk svartmetall, spesielt av Vestlandsk herkomst, kan med fordel ta seg en tur innom Bærzerks debut-EP ‘Misanthropic Descent’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – The Slam Resort

Abba Slamma er en slam-duo som angriper undersjangeren fra et ståsted preget av et gjennomgripende mangel på alvor og seriøsitet. I min singelomtale beskrev jeg bandet som en slags slam-utgave av de norske rampegutta i Beaten to Death og Tottal Tömming, dette som følge av deres absurde tekster og komplett utøylede tilnærming til låtskriving. Denne sammenlikningen er fremdeles treffende på deres debut-EP ‘The Slam Resort’, en konsept-utgivelse som trakterer tematiske landskaper som ikke ofte dukke opp i metall (eller i noen andre sjangere, når det er sagt).

Som følge av mesteparten av teksten leveres via guttural grynting og annen stemmebåndsmisbruk kan jeg ikke med sikkerhet gjengi EP-ens fulle plott. Basert på bruddstykkene jeg har klart å tyde virker det dog som at historiens protagonist har booket seg inn på det titulære feriestedet, hvor han deretter blir viklet inn i et surrealistisk skrekkfilmplott som involverer rottemenn, en bok om suppe og en dassportal til et metafysisk sumplandskap. Med fare for å spoile skiva kan jeg avsløre at det hele ender i en episk konfrontasjon mellom utgivelsens hovedperson og rottemennene; en konfrontasjon som avgjøres av en gitartevling som rivaliserer duellen mellom Ralph Macchio og Steve Vai i filmen Crossroads.

Denne storslagne beretningen fortelles via en form for slam som er like labil og surrealistisk som plottet det understøtter. EP-ens slamseksjoner er muligens ikke like ignorante og hardtslående som f.eks Organectomy, men inkluderer likevel nok chugs og brutale blasts til å tilfredsstille utsultede norske slam-lyttere. Låtene er naturligvis ikke noen mesterverker av kompositorisk eleganse – gitt EP-ens køddete natur – men låter som singelen «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book» og «Marsh Portal» holder definitivt et høyere nivå på låtskrivingen enn det en parodisk utgivelse som ‘The Slam Resort’ strengt tatt krever.

Men det er nok likevel kaoset og uvissheten om hva som venter rundt neste hjørne som er den største styrken til Abba Slammas debut-utgivelse. Gutta har åpenbart skrevet utgivelsen på lættis, og den lave terskelen preger det aller meste; fra produksjon til låtskriving, cover og uttrykk. ‘The Slam Resort’ er likevel en underholdende EP som er lett å sette på anlegget grunnet sin korte spilletid og hektiske strøm av ideer, og anbefales fans av uhøytidelig shitposting og ålreit slam-riffing.

Skrevet av Fredrik Schjerve