Mork – Katedralen
Mork, prosjektet til metall-musikeren Thomas Eriksen fra Halden har alltid vært blant de mest konsistente bandene innenfor den norske svartmetallens senere bølge. Likevel har det alltid hvilt en aura av uforløst potensiale over Eriksens tidligere utgivelser under navnet, en følelse av at Mork aldri helt har klart å ta steget fra lovende nykomling til mester over eget perspektiv og uttrykk. Da jeg beskrev singlene fra femteplata ‘Katedralen’ som «effektiv Mork, om noe likt tidligere materiale» sendte Eriksen meg en melding som ba meg vente til jeg hadde hørt hele plata med å avlegge dom. Etter å ha hørt gjennom ‘Katedralen’ adskillige ganger må jeg anerkjenne at fortvilelsen jeg leste ut ifra meldingen fra Eriksen var fullstendig berettiget, ettersom ‘Katedralen’ er et betydningsfullt steg frem from Mork, og etter mine egne estimater også bandets beste utgivelse.
Morks perspektiv på norsk svartmetall har alltid hatt en viss appell for meg personlig. Miksen av fengende black’n’roll, andrebølgens isende vinder og den norske folkekulturens dunkleste hjørner har vært oppslukende, selv om tidvis ufokuserte låtformer og bølgedaler i det kreative overskuddet har hindret Eriksen i å nå de virkelige store høyder ved tidligere anledninger. På ‘Katedralen’ klikker endelig strukturene på både låt-plan og album-plan, og resultatet er en sammenhengende reise gjennom et musikalsk landskap som overrasker, engasjerer og trollbinder på høyde med de moderne bautaene Mork har blitt målt opp i mot i de senere år.
Det effektbelagte orgelet som åpner «Dødsmarsjen» er som et islagt fossefall, en kald fasade som speiler den nordlige nattehimmelens mørkeblå og grønne fargetoner. Plutselig slår isen sprekker, og etter kort tid eksploderer fossen i en strøm av jagende gitarer og støyende trommer. Strømmen bringer oss videre inn i verset, før slusene åpnes for å gjøre plass til platas første, drivende black’n’roll-seksjon. Det finnes ingen bedre introduksjon til Mork enn åpningslåta på ‘Katedralen’, en stormende masse av svartmetall som hverken er redd for storslagent, melodisk spill eller tårnende groover. Platas to singler følger deretter; «Svartmalt», som har et av de feteste black’n’roll-riff i moderne tidsregning, og «Arv», som med sin reflekterende og tilbakeskuende tematikk setter Eriksen i dialog med Vardes utsøkte plate fra fjoråret, ‘Fedraminne’. «Evig Intens Smerte» avslutter platas A-side ved å introdusere helt nye elementer til Morks musikalske univers, nemlig post-punk-harmonier og Vaura-aktige, vandrende basslinjer.
Og plata treffer ikke på en negativ energi-kurve i sin andre halvdel heller. «Det Siste Gode i Meg» konstituerer med sine potente og affekterende refrenger platas emosjonelle høydepunkt, der «Født til å Herske» og «Lysbæreren» er kreativt oversvømmende masser av riff og ideer som raser inn i hverandre og veves sammen i et forrykende tempo. Til slutt har vi den nesten ti-minutter lange «De Fortapte Sjelers Katedral», som tar enda et steg forbi den ambisiøse storformen vi ble servert på fjorårets EP ‘Pesta’. Låtas episke omfang rammer inn både melodiske platåer, krokete riff, skingrende dissonanser ala Deathspell Omega (av alle ting), samt en outro som låter som en gravferd i en folketom kirke, hvor pumpeorgelets ensomme toner blør ut i nattens ulmende mørke.
Når jeg nå har skrevet meg helt frem til omtalens ende kjenner jeg at det er så mange andre ting ved ‘Katedralen’ jeg også gjerne skulle ha rettet oppmerksomheten mot. Morks femte plate er nemlig så full av detaljer, atmosfære og tematisk innhold at den mentale bildestrømmen som fremkalles av en gjennomlytt kan sammenliknes med å lese en god bok. Ikke har jeg fått nevnt platas produksjon –som er varm og knitrende som en lyngbrann–, og ikke heller har jeg fått kommentert Eriksens tydelige uttale, hvilket er en kjærkommen sjeldenhet i ekstremmetall. Jobben min er jo heldigvis ikke å ramse opp ALLE observasjonene jeg har gjort meg ved en plate, den gleden er forbeholdt alle de ulike lytterne som kommer til å snuble inn i og la seg forhekse av ‘Katedralen’ i de kommende månedene. Jobben min er derimot å fortelle hvorvidt et stykke musikk har klart å røre ved et eller annet i meg, noe ‘Katedralen’ absolutt har gjort. Med sin femte plate har Mork endelig fått utløp for sitt potensiale med en svartmetall-utgivelse som har gjort avstanden mellom Eriksen og hans ruvende forgjengere innenfor sjangeren kortere enn noen gang før. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale plata til enhver som interesserer seg et fnugg (eller mer) for norsk svartmetall, samt å håpe at vi får muligheten til å se Mork fremføre disse låtene på en ikke-digital scene i løpet av det kommende året. Sterkt levert!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 