Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Funeral – Praesentalis in Aeternum

Praesentialis in Aeternum - Funeral | Season of Mist
Ute nå via Seasons of Mist

Ny giv og besetning ligger bak Funerals første plate på hele ni år: ‘Praesentalis in Aeternum’. Bandet oppsto så tidlig som på 1990-tallet og er sannsynligvis Norges viktigste doom metal-band noensinne. Det er mye takket være pionérstatusen de har innenfor såkalt funeral doom metal – et av de tregeste, tyngste og mest sørgelige underkategoriene av metall man kan risikere å komme over. Funerals doom-metall har like fullt pekt i litt ulike retninger gjennom bandets lange karriere, og pendelen har ved senere utgivelser i større grad vært borti litt mer ordinær, moderne doom-metall omtåket av gotiske stemninger. ‘Praesentalis in Aeternum’ kan nok sånn sett sies å være et tegn på kontinuitet tross det lange niårsavbrekket, riktignok med en finslipt og utsøkt produksjon som virkelig får frem tyngden og trøkket i bandets musikk.

For denne platas største ess i ermet er først og fremst hvordan det låter. ‘Praesentalis in Aeternum’ er en hardtslående fryd av en doom metal-plate, og låter fantastisk klart, tungt og mektig hele veien gjennom. Produksjonen viser seg som forholdsvis ambisiøs også på andre måter, blant annet gjennom den høyst vellykkede inkluderingen av dramatiske, orkestrale elementer som for øvrig også er det første som treffer øregangene når man trykker på avspillingsknappen. Åpningslåta «Ånd» byr videre på en nokså komplett demonstrasjon på det man har i vente på ‘Praesentalis in Aeternum’, og står sammen med de to påfølgende låtene, «Materie» og «Erindring I – Hovmod», for et sterkt åpningssegment på plata. Utover produksjonen og en rekke saftige dommedagsriff er det her særlig melodiene som treffer godt, der høydepunktene særlig ligger i andre halvdel av «Materie» og det strålende refrenget i «Erindring I – Hovmod».

Dessverre fremstår andre halvdel av ‘Praesentalis in Aeternum’ som en regelrett skygge av den første. «Erindring II – Fall» byr på et av platas tøffeste riff mot slutten og «Oppvåkning» tilføyer blant annet noe god variasjon med noen flotte clean gitar-partier, men generelt er den siste halvtimen av denne plata en aldri så liten tålmodighetsprøve. Noe av det handler om at riffene og melodiene ikke treffer like godt som før, men først og fremst skyldes fallet i kvalitet at Funeral fremstår nokså uinspirerte og tomme for nye ideer som ikke allerede er blitt ganske overmodne. Man får en betydelig følelse av resirkulering av både melodiske grep, rytmer og riffmotiver, og selv om mye av råmaterialet er forholdsvis greit, synes jeg det ble en litt for kjedsommelig affære når det strekker seg over såpass lang tid. Særlig avslutningssporet «Dvelen» får jeg derfor ikke spesielt mye ut av.

Det er naturligvis synd når Funeral tidligere viser seg fra sterke sider, men nettopp derfor skal man heller ikke helt gi opp ‘Praesentalis in Aeternum’. I essens er det nemlig en svært godt produsert plate med noen virkelig sterke høydepunkter som ikke minst passer fint når man skal underholdes under lockdown-tilstander i det mørkeste desember. Det gjør meg også sikker på at Funeral nok kan stramme opp og finslipe en ny helhetsopplevelse ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Solstice 

Ute nå via Dark Essence Records

Mange band ville nok ha tatt seg et lite avbrekk etter å ha gitt ut en av årets sterkeste utgivelser innenfor norsk tungmusikk, men ikke Superlynx. Jeg skal ikke utelukke at dette er deres foretrukne form for avkobling, – en sekslåters EP med covre og låter som ikke fikk plass på ‘Electric Temple’ fra tidligere i år – men det er likevel tid og ressurser investert i et innspillingsprosjekt som neppe kommer til å være innbringende eller lede til flere spillejobber i et samfunn som atter en gang er nedstengt. Sånn sett oppleves ‘Solstice’ som en ekte, filantropisk dyd midt i julestria; nok en pakke under treet fra et band som har gitt mer av seg selv i løpet av et år enn man kan forvente.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med skiva var spennet i uttrykk blant artistene som Superlynx har valgt å covre. St. Vitus sin «Born Too Late» er et temmelig trygt valg å starte skiva med, men hva med artister som Black Rebel Motorcycle ClubNirvana og selveste Nat King Cole? Dette er noe ganske annet enn cover-kulturen som dominerer i metallverdenen, hvor det mest typiske scenarioet er «ungt og fremadstormende thrashmetall-band spiller inn en identisk utgave av en av sjangerens fundamentale klassikere». For min egen del skal covre gjerne tilby et nytt perspektiv på en velkjent låt, og det er et godt tegn på kvaliteten til Superlynx‘ nye utgivelse at flere av låtene ender opp med å føles like mye deres ut som originalartistenes. 

Dette skjer dog ikke umiddelbart, ettersom Superlynx sin versjon av St. Vitus sin legendariske outsider-jam «Born Too Late» ligger temmelig kloss opp til originalen. Ja, trioen kler låta i sitt sedvanlige varme, bluesy og sprakende ørkenrock-trøye, men uttrykksmessig ligger de to bandene såpass nærme hverandre at ingen åpenbaring fremkommer av møtet dem imellom. «Spread Your Love» av Black Rebel Motorcycle Club gjør mer ut av seg selv i denne forstand, men det er ikke før Nirvanas «Something in the Way» at ting virkelig begynner å skje. Superlynx avdekker en dissosiert stoner-isme som alltid har ligget latent i originalen, og resultatet er et cover som på mange måter oppleves som mer realisert enn originalen (litt musikkhistorisk blasfemi på tampen av en kristen høytid er vel bare på sin plass). Den samme formen for artistisk transformasjon forekommer på gruppas cover av Nat King Coles «Nature Boy», som ironisk nok er skivas tyngste spor. I dette tilfelle klarer de kanskje ikke å overgå originalen, men bandets gnistrende stoner-uttrykk vinner virkelig noe på jazz-legendens nyanserte melodikk og harmoniske vendinger. 

Så er det vel kanskje de to originalsporene som vil vekke størst interesse hos gruppas eksisterende fans.  «Reorbit» skaper en flott atmosfære via ulmende gitarstøy over en hypnotiserende, harmonisk pendel. Låta er et solid tillegg til diskografien til Superlynx, men vi må nok over til siste låt for å finne materiale som rivaliserer skiva fra tidligere i år. «Cosmic Wave» etablerer en distinkt og fengende groove, og draperer den i eksotiske løp og dronende bass. Effekten er som å bli transportert til en fjern og ukjent planet befolket av et interplanetarisk stammesamfunn, en smektende eksplosjon av spenstige fargekombinasjoner og antrekk. 

Det som mest av alt selger Superlynx sin psykedeliske ørken-stoner for min egen del, er det organiske og naturlige samspillet mellom de tre medlemmene. Jeg får aldri følelsen av at låtene deres er en nøye gjennomarbeidet sekvens av riff og ideer, men heller at det fra enkle temaer og groover via jamming gradvis har vokst frem en komplett storform fylt med et yrende detaljliv. Gruppens utmerkede øre for lyddesign setter så prikken over i-en, og slik sitter man altså igjen med et av de mer fortryllende eksemplene på norsk stoner i nyere tid. Superlynx har gjort tilhengere ut av skribentene hos Metallurgi i løpet av det ringe året 2021, og en kjapp tur innom ‘Electric Temple’ eller ‘Solstice’ burde være nok til å overbevise de av dere som er sent ute til festen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  

Furze – Black Psych Tormentor

Ute nå på Bandcamp

Furze er en slags garantist for leveranser av virkelig rå, gammeldags og primitiv svartmetall. Det er ikke snakk om noe som først og fremst ligner et hvilken som helst febrilsk og underprodusert Bandcamp-prosjekt, men heller noe som med respekt for inspirasjonskildene og glimt i øyet peker tilbake mot svartmetallens aller eldste røtter. Og også på prosjektets nye EP ‘Black Psych Tormentor’ sendes assossiasjonene vel så mye – om ikke mer – til tungmetallband fra 80- og til og med 70-tallet som til 90-tallets norske svartmetall. Det er nok bare å si med en gang at Furze sånn sett minner mye om Darkthrone i sin tilnærming til svartmetall, og noe man kan sette pris på på samme måte selv om sistnevnte nok har litt skarpere kniver i skuffen.

Produksjonsmessig er det på ‘Black Psych Tormentor’ uansett snakk om at Furze mestrer en enkel tilnærming godt, og det er også bra på den måten at denne tilnærmingen styrker det musikalske uttrykket fremfor å fremstå som en eller annen tvangstrøye som skal få materialet til å passe inn i kategorien tradisjonell svartmetall.

‘Black Psych Tormentor’ holder høy kvalitet også låtskrivermessig, om enn på litt underlige måter, hele veien gjennom. Etter ambient-introen «Natt-tur» får vi først servert syvminutteren «Zaredoo’s Knowledge», der man får høre et dødscatchy gitarriff og obskure hyl over en standhaftig trommebeat som etter hvert åpner seg mer ved hjelp av slingrende hi-hater og – til slutt – blastbeats som etter hvert akkompagneres av en fet gitarsolo. Den påfølgende «Tactics from Beyond» føles på sin side som en hyllest til Nocturno Cultos doom-gjennomslag i Darkthrone, da med en gitartone som gir det hele et ganske uventet stoner-preg og en outro som sementerer et ulmende Black Sabbath-preg som vel har ligget der hele veien.

I dette klarer Furze seg godt, og kvaliteten holder seg videre gjennom de to mer drivende låtene som etter hvert runder av EP’en, tittellåta og «Powers of Darkness», der førstnevnte også byr på et flott doom-segment mot slutten. Man skal kanskje ikke forvente all verdens av ‘Black Psych Tormentor’, for det er en nokså enkelt sammensatt og produsert sak, men like fullt lykkes Furze her svært godt med det man må tro mannen bak prosjektet, Woe J. Reaper, prøver på. Skavanken er kanskje først og fremst at vokalen fremstår ganske udefinert og svak til tider, men utover det er ‘Black Psych Tormentor’ en sterk EP for den som har sansen for svartmetallens eldre og mer åpenbart heavy metal-inspirerte dager.

Skrevet Alexander Lange


Dödfødt – Satanic Perversions

Ute nå via NekroGeit Productions

Dödfødt er et av navnene på plakaten til det lille undergrunnsselskapet NekroGeit, som spesialiserer seg på ekstremmetall som lener seg mot en estetikk man nok heller først og fremst kjenner fra grindcorens porngrind-avart. Det er nok også et prosjekt jeg med trygghet kan si har blitt betraktelig bedre etter det jeg synes var en nokså begredelig debut i fjorårets ‘Baphobitch’. ‘Satanic Perversions’ er med det en ganske så god utgivelse, og en utgivelse der Dödfødt kanskje rendyrker et musikalsk sett ganske typisk og kvalitetssikkert svartmetalluttrykk mer enn noen gang før.

Musikken på ‘Satanic Perversions’ er tungt riffbasert, byr på både tyngre og mer febrilske passasjer og kles i en helt passe obskur produksjonsdrakt. Plata åpner sterkt, først med den hektiske «Sin for Fuck’s Sake» før platas desiderte høydepunkt kommer i form av «Cursed, Hated and Alone», der Dödfødt leverer et deilig og taktfast hovedtema som driver låta fremover i både tunge bølgedaler og voldsomme blast-beat-partier. Prosjektets begrensninger åpenbarer seg imidlertid noe i «Twisted Necrophilia», som i tillegg til å få en til å lure på hva slags nekrofili som ikke omfattes av låttittelen går seg litt for vill i litt anonym og ensformig svartmetall. Dødfödt henter seg imidlertid fint inn igjen senere, blant annet gjennom kreativ bruk av et båndopptak som gjør låta fortjent til «explicit»-merkingen sin på «Under the Sign of the Evil Goat», et strålende kaos-riff på «Bondage, Latex, Satan» og suggererende og til og med litt melodiske dommedagstakter på «Engleknuser» (som riktignok dras litt i det lengste). Også «Blackpunk Terror» er et fint tillegg der den ligger som en kort, punksk black’n’roll-kuriositet på slutten – med brølende bass.

Men Dødfödt fremstår stort sett ikke spesielt egenartet med sitt nesten gjennomgående konvensjonelle musikalske svartmetalluttrykk, noe som er litt merkelig når presentasjonen ellers hinter om noen ambisjoner om å skille seg litt ut. Sett bort i fra det er imidlertid ‘Satanic Perversions’ en ganske ålreit svartmetallplate der noen sterke øyeblikk redder den fra å forsvinne helt i mengden av undergrunnens svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange


Sinister King – All is Vanity

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Av å kaste et blikk på coveret til Sinister Kings debut-EP ‘All is Vanity’ vil man muligens forvente en hypermelodisk og noe corny krysning mellom powermetall og progmetall. Ved avspilling av åpningssporet «A Cure for Insomnia» vil man fort innse at forventningene (som de ofte gjør) har ledet en på villspor, om ikke helt ut i tjukke skauen. Musikken til Sinister King er unektelig melodisk og farget i kantene med mørk og metallisk prog, men de fem sporene som utgjør ‘All is Vanity’ er preget av en profesjonalisme og teft som fremstår som alt annet enn lettsindig og corny. 

‘All is Vanity’ tar i løpet av en snau halvtime for seg diverse utfordringer og kvaler knyttet til den moderne tilværelsen, alt understøttet av robust og fengende metall. Både psykiske lidelser som insomnia og bredere samfunnsmessige defekter for gjennomgå, om tidvis via en banal tekstlig vending eller to, så ofte også gjennom treffsikre og antemiske vokalhooks. Symfoniske elementer og glitrende synther farger stadig i hjørnene, men det råder aldri tvil om at hovedattraksjonene er den tunge, Sirenia-aktige riffingen og de skarpe refrengene som er som hentet ut av den senere sangboka til Soilworks Bjørn Strid.

Velmeislede, Nergardske gitarer veksler med storslått melodikk og melodisk dødsmetall-tyngde på åpningsspor og tidlig høydepunkt «A Cure for Insomnia». Sinister King skyr ikke unna muligheten til å deise et breakdown eller to ned over lytteren, for deretter å gli sømløst over i solistiske gitar-fyrverkerier. «Sanctuary Rage» makter ikke å mane frem den samme uanstrengte melodiske magien som sin forgjenger, men glimter i gjengjeld til med et post-refreng som kombinerer strømlinjeformet tyngde og antemiske kvaliteter på slående vis. «All is Vanity» synker så enda dypere inn i låtskriver-slumpen, men ikke så dypt at det noensinne dreier seg som noe annet enn bunnsolid tungmusikk. 

Kursen rettes så umiddelbart opp med EP-ens andre høydepunkt «Still Here». Buldrende trommebrekk og harmoniserte gitarer leder oss gjennom det introduserende strekket, før symfonisk forsterkede, dramatiske akkordprogresjoner underbygger det fabelaktige refrenget. «Death of All Joy» utgjør så en melankolsk og flott finale – en finale som veksler mellom småskeiv progrytmikk og potente grooves toppet med klokkeklare, Anubis Gate-aktige vokalfraser.

Sinister King kaster seg med ‘All Is Vanity’ over målstreken i siste liten for å rekke den allmektige og alt-oppslukende listesesongen. Når det kommer til melodisk, tung og kommersielt anlagt progmetall er det ikke så mange norske band som kan rivalisere det bandet har fått til på sin debut-utgivelse i 2021, og vi får bare håpe at det ikke bare er vår ydmyke blogg som finner tid til å la seg imponere av musikken til Sinister King nå i travle desember. I det minste har bandet nådd frem til skribentene hos Metallurgi, og jeg har ingen tvil om at fans av moderne og tung progmetall vil finne flust av grunner til å la seg forføre av ‘All Is Vanity’. Sinister King slipper en sterk debut-EP på tampen av utgivelses-året 2021 med ‘All Is Vanity’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



KAS – The Problem of Evil

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha blitt introdusert for de mørkere og tyngre kretsene i musikkverdenen gjennom sin tid i In the Woods… har Kåre André Sletteberg endelig sett sitt snitt til å gi ut sin egen musikk under forkortelsen KAS. På debuten ‘The problem of Evil’ har han fått med seg vokalister fra band som BlotMental DevastationGreen Carnation og Arvas til å legge tekstlige narrativer over musikken sin, en form for sjangeragnostisk ekstremmetall som er trygt forankret i undergrunnen og dets ekstreme idealer. Som en debuskive gjerne bør, legger ‘The Problem of Evil’ et godt grunnlag for videre utvikling for artisten, ettersom det byr på flust med elementer som med fordel kan bringes videre, samt en del elementer som bør justeres eller fjernes fullstendig.

Åpningssporet «Frost Rite Descends» utgjør et unikum på skiva, ettersom den mer eller mindre befinner seg i et og samme sjangerlandskap gjennom spilletiden. Klimprende gitarer og piano setter en sorgtung atmosfære til å begynne med, før Jan Åge Lindeland (BlotMental Devastation) rir de turbulente svartmetall-krusningene til KAS med intensitet og overbevisning. Dessverre oppleves vokalen til Lindeland som monoton i fremførelsen både på dette sporet og «Ascending Forth into Autumn Night», en svakhet som blir ytterligere tydeliggjort av manglende uttale. Låta kan muligens ansees å være et lite stikk i retning Solberg-regjeringens håndtering av pandemien, ettersom broen er fylt med samplinger og opptak hentet fra nyhetssendinger der dystre smitte- og dødstall vektlegges. Dette er et fremtredende øyeblikk på en låt som ellers sliter litt med å få materialet til å feste seg for vedkommende. 

Bedre går det på «Yours to Keep (Always and Forever)», som støtter opp den værharde svartmetallen med robuste, rytmiske gitarhugg. V-Rex Skåtun fra Arvas er generelt en bedre match for musikken til KAS, og et par distinkte øyeblikk med svartmetallisk gitartremulering bidrar til å heve låta over sin forgjenger. Deretter høynes dramatikken og det teatralske merkbart  på «This is Goodbye», som ser Kjetil Nordhus og Stein Roger Sordal fra Green Carnation fremføre en av Slettebergs egne tekster med sine stoiske røster. Her skjener lydbildet tidvis innom et gotisk dødsdoom-lende som hentet ut av Peacevilles legendariske 90-tall, fullbyrdet med klagende strengestemmer og symfoniske berøringer.

Det sterkeste materialet finner vi dog på platas B-side, som generelt baker inn mer doom enn platas tidligere materiale. De smektende innslagene av doom på både «Ascending Forth into Autumn Night» og tittelsporet demonstrerer Sletteberg sitt talent for å utvinne minneverdige og fengende temaer fra uttrykkets dystre råmateriale, og jeg håper virkelig at han fortsetter å jobbe med denne siden av prosjektets lydbilde på senere utgivelser. Singelen «Lost Love» avslutter så skiva på verdig vis, med en serie bunnsolide riff og nok et godt samarbeid med Skåtun fra Arvas.

Det er ikke til å legge skjul på at ‘The Problem of Evil’ sliter litt med å stadfeste sin egen identitet. Coverets visualer er tematisk kongruent med musikken, men føles likevel ikke som en passende motpart til musikken som finnes på innsiden. Musikken også er litt for ustabil i uttrykket til å oppleves som et helhetlig sluttprodukt, og spesielt de hardråkk-pregede gitarsoloene sliter med å hevde seg som et element som har noe å gjøre på skiva. Når produksjonen i tillegg oppleves som blass og lite slagkraftig er det ingen tvil om at KAS har mengdevis av forbedringspotensial når det kommer til skrivingen av skive nummer to. ‘The Problem of Evil’ er likevel en god debut for musikeren; en uttrykkstest som åpenbarer både styrker og svakheter ved den musikalske konstruksjonen. Anbefales tilhengere av sjangeragnostisk ekstremmetall med vekt på svartmetallisk melankoli og doomens episke tyngde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Omnus – Stepping Stones

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Omnus er et samarbeidsprosjekt mellom tre talentfulle musikere som tar sikte på å blande klassiske kompositoriske tendenser med modere former for progressiv, tung gitarmusikk. Trioens første avhandling kommer i form av en fem-låters EP ved navn ‘Stepping Stones’, en tittel som muligens sikter til innholdets utprøvende natur. Låtene på ‘Stepping Stones’ er unektelig litt for omflakkende i uttrykket til at utgivelsen føles ut som en presis stadfesting av bandets identitet, men det er nok av hint som peker på et mulig gjennombrudd for bandet. For til tross for et par sleivspark og en noe ufokusert stilistisk tilnærming er det mye av materialet på bandets debut-utgivelse som er av særs høy kvalitet, og som i tillegg er temmelig unikt selv i dagens pluralistiske musikksamfunn. 

Bandets største styrker og svakheter er begge tilstede på det relativt konsise åpningssporet «Age». Den kaotiske og tekniske instrumental-åpningen er en av skivas mest overbevisende sekvenser, en kreativ overtenning av det sjeldne som både forvirrer og forlyster. Disharmoniske gnisninger og pitch-shiftende effekter (muligvis) suser rundt i det auditive luftrommet, før stormen løyer nok til å gi plass til bandets vokalist. Den klassiske kontratenor-sangen som får en sentral rolle over EP-ens spilletid er på mange måter Omnus sin mest fremtredende særegenhet, men for mange vil det nok også være elementet som hindrer dem i å nyte musikken til det fulle. For min del er det snakk om mye treff-og-bom, og generelt sett synes jeg sangen foreløpig funker bedre som eterisk bakgrunnstekstur enn fokus for lytterens oppmerksomhet. Dette elementet kan dog bearbeides av bandet over tid, og jeg har ingen tvil om at det kommer til å funke bedre jo mer Omnus jobber med å få bakt det inn på en god måte. 

«Debauchee» er et unikum på skiva i den forstand at den er prydet av alminnelig growle-vokal fremfor klassisk sang, og den glir også en del lettere ned enn åpningssporet som følge. Låta er til gjengjeld et temmelig standard progmetall-nummer i forhold til «Age», og jeg lengtet litt etter åpningssporets utøylelige instrumental-eksplosjoner etter hvert som den spilte. «Bury Me in Darkness» gjør så den uttrykksmessige problemstillingen enda mer komplisert ved å være et mer eller mindre rendyrket stykke melodisk dødsdoom ala 11th Hour – om 11th Hour hadde funnet på å deise et utbrudd av mekanisk djent rett ned i broen på en av låtene sine. Deretter får vi endelig et gledelig gjensyn med trioens tekniske genialitet, når «Diaphanous Wife» bryter ut i en krokete og trollsk instrumental-seksjon som låter helt uanstrengt og selvfølgelig i sin originalitet. 

‘Stepping Stones’ er en EP som demonstrerer et bands villighet til å godta litt snubling underveis i letingen etter et originalt uttrykk. Trioen trenger enda litt tid på å fin-tune sammenkoblingen mellom vokal og musikk, og de klassiske elementene bør være enda tydeligere inspirert av epokens teoretiske rammverk dersom målet er å distansere seg fra den melodiske dødsdoomens og dens upresise imitasjon av musikksjangeren. Dersom Omnus klarer å få bukt med disse utfordringene vil de trolig kunne være en av Norges mest spennende progmetall-enheter – de mest utmerkede øyeblikkene på ‘Stepping Stones’ taler i alle fall i denne profetiens favør. ‘Stepping Stones’ er en debut-EP som flyter over av kreative impulser og teknisk kompetanse, og en sikker vinner for åpensinnede tilhengere av progressive og avantgardistiske retninger innenfor moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s