Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Vandrer – Rising From The Tomb Of Matter

Vandrer - Rising from the Tomb of Matter
Usignert, ute på strømmetjenester

Trondheimsprosjektet Vandrer er nok en gang tilbake med en ny utgivelse fylt med knusende, grovkornet doom-metall. ‘Rising From The Tomb Of Matter’ er prosjektets tredje utgivelse i år, og mannen bak prosjektet, Ole Hell, som for øvrig også spiller i sludge/doom-duoen Shepherds Crook, viser nok denne gangen også flere tegn til videreutvikling for prosjektet enn noen gang tidligere. Plata er en mer variert affære enn tidligere utgivelser og tilføyer et knippe nye elementer – all den tid det stort sett fortsatt er snakk om lange, tålmodige reiser i et instrumentalt doom-metal-landskap.

De mest velkjente trekkene kommer nok først og fremst i åpningslåta «Squaring the Circle», der et rolig clean-gitar-parti etter hvert knuses av et blytungt doom-riff som henter sin styrke i en god, gammeldags vintage-gitarlyd med buldrende vreng. Etter at en klar lead-gitar også har fått tyne seg over temaet får man imidlertid litt nye takter fra Vandrer, som plutselig drar opp tempoet både i tromme- og lead-segmentet.

Men det er «Placing The Capstone» som er dette platas ess i ermet. For mens åpningslåta kun avviker subtilt fra Vandrers grunnformler, gjør denne låta et aldri så lite opprør mot dem. Det åpner i kjent stil, men med ett får dette instrumentale doom-metal-prosjektet et ekstra sett med tenner når blast-beats og en diffus skrikevokal(!) entrer scenen omtrent midt i låta. Her får man servert rene svartmetalltakter, og med de feite gitarene buldrende i bunn får det også en interessant og overraskende velfungerende egenart. Med det er «Placing The Capstone» ikke bare et av Vandrers sterkeste låter, men også en velkommen overraskelse fra et prosjekt som til tider har slitt litt med å holde interessen oppe med en litt begrenset verktøykasse tidligere.

Den Sunn O)))-aktige drone-metallen vi fikk servert som frisk overraskelse på ‘Pilgrim of the Pineal Light’ tidligere i år får vi også et gjensyn med her, der den 16 minutter lange – kanskje litt vel lange – To Attain The End Of All Gnosis runder av utgivelsen ved at Ole Hell får noen fantastiske frekvenser ut av forsterkerne sine. Med det får man servert tre ganske forskjellige segmenter fra Vandrer i denne omgang, og prosjektet blir da også desto mer interessant – jeg tviler også på at neste utgivelse er spesielt langt unna.

Skrevet av Alexander Lange


Carnassial – A Beast so Fierce

Carnassial - A Beast so Fierce
Usignert, ute på strømmetjenester

Norsk grindcore har fått en ny spiller med sørlandsduoen Carnassials debututgivelse ‘A Beast so Fierce’, og de som er ute etter et nokså usminket, klassisk grindcore-uttrykk trenger i dette øyeblikk ikke se lenger. Singlene i forkant teller fem stykker, på plata finner vi fem ganger så mange låter som det igjen, og så godt som gjennomgående utporsjonerer bandet gjørmete riff, forrykende tempoer, absurde båndopptak og både illsint death metal-vokal, high pitch-skriking som stadig nærmer seg overtenning og parodiske(?) pig-squeals.

Med det ser jeg også på denne halvtimen – som jo egentlig er ganske langt for en grindcore-plate – som en kontinuerlig strøm av sinne og uhøytidelig, satirisk fandenivoldskhet der helheten utgjør mer enn summen av delene. Jeg får lite ut av å pirke ut hvilke av de 25 låtene jeg liker best, men kan i alle fall slå fast at «Shit Kicker Galore» og 12-sekunderen «Den Jaevla Naboen» pleier å utgjøre mitt personlige høydepunkt i gjennomlyttingene. At bandet nesten når tre-minuttersmerket på vellykket vis i avslutningslåta er også et friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange



Arvas – -VI-

Ute nå via Whispering Voice Records

Arvas er nok et band som har gått en ellers observant svartmetall-fan som meg selv hus forbi, det til tross for deres historiske betydning for sjangeren. Det vil kanskje være mer korrekt å si «potensielle historiske betydning», ettersom plata de spilte inn med selveste Pytten i Grieghallen under navnet Örth ikke så dagens lys før i 2017. Det er vanskelig å si hva slags påvirkning ‘Nocturno Inferno’ hadde hatt på den norske svartmetallscenen dersom den hadde blitt sluppet i 1996, men mest sannsynlig hadde det vært vanskeligere å overse Arvas og deres betydelige bidrag til det som kan sies å være Norges nasjonale metallsjanger.

Etter at Örth ble hevet opp fra kirkegrunnen og skiftet navn til Arvas i 2009 har bandet rukket å slippe hele fem plater med isnende og rå svartmetall. Gjennom årenes løp har medlemstallet sunket gradvis, og i 2021 er skipet mer eller mindre egenhendig styrt av «V-Rex», i tillegg til eventuelle sesjonsmusikere. Det vil si at ‘-VI-‘ er et uttrykk for visjonen til en enkelt musikerhjerne, hvilket er et spennende prospekt med tanke på mannens lange fartstid og historie innenfor den norske grenen av stilarten.

‘-VI-‘ befinner seg på mange måter i sentrum av en serie kryssende strømninger innenfor svartmetall. Det basale uttrykket har sine røtter i det norske 90-tall, nærmere bestemt i perioden før Dimmu Borgir og Emperor brettet ut sine symfoniske vinger. Dette vil si at musikken er temmelig ekstrem – en nesten endeløs strøm av blast beats og rullende basspedaler som støtter opp under rivende, tradisjonelle svartmetallgitarer. Dette kan eksemplifiseres via «The Empress and the Shadow Stone», som med sine ustanselige skuddsalver av klikkende basspedaler nesten kan omtales som brutal svartmetall.

Dette fokuset på ekstreme trommeteknikker ender dessverre opp med å bli skivas akilleshæl. Arvas har ingen problemer med å formulere slående enkeltideer, men de blir alle delvis tøylet av de statiske og unyanserte trommene, hvilket utvikler seg til en voldsom monotoni over platas 50 minutter. Dette er veldig synd, ettersom at plata virker å få nytt liv etter sin aggressive og blodtørstige første halvdel. Etter den ukarakteristiske thrash-korridoren «Constitutional Death» åpner det seg nemlig et større og mer dramatisk rom på skivas andre halvdel, et rom som fylles av de majestetiske og episke svartmetall-progresjonene til låter som «Endless Aeons and Cosmic Supremacy» og «Shappire». 

Det ligger med andre ord et uforløst potensiale i ‘-VI-‘, et potensiale som krever mer varierte og empatiske trommespor for å realiseres. I tillegg kunne en mer finkalibrert produksjonsjobb og tettere låtskriving bidratt til å løfte opplevelsen, ettersom låtene sliter med å forme komplette og overbevisende teser. Fans av aggressiv og bitende svartmetall med melodiske/atmosfæriske lommer vil likevel kunne finne mye å like ved ‘-VI-‘, en skive som kaster sin fulle vekt bak svartmetallens kompromissløse og tradisjonsrike ekstremitet på respektabelt vis. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s