skrymir – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Witch Club Satan – Witch Club Satan

Mye har blitt sagt om svartmetallprosjektet Witch Club Satan. Denne trioen ble etablert i 2021, og da med en slags Sex Pistols-aktig tilnærming i det at i alle fall ikke alle bandmedlemmene hadde noe særlig erfaring med instrumentet sitt før de kastet seg ut i prosjektet. De tre kvinnene hadde i stedet erfaring med skuespill og skriving, og så et potensiale i å kombinere scenekunsten og rå svartmetall i en feministisk forpakning. De ble raskt booket til flere store festivaler, og jeg selv har vanskelig med å komme på et nytt svartmetallprosjekt som har vært en såpass stor snakkis i Norge de siste par årene – i alle fall utenfor metallens egne kretser.

Mottakelsen av prosjektet var noe blandet, og var blant annet preget av en noe beryktet konsertanmeldelse av GAFFA oppi mange lovord ellers. Trioen skal imidlertid ha følt seg velkommen i metallsjangeren, noe som muligens kan skyldes drahjelpen fra storheter som Mayhems Jørn «Necrobutcher» Stubberud og Cadaver og Orders Anders «Neddo» Odden. Jeg selv har imidlertid ikke opplevd interessen som spesielt stor i miljøet, og selv var jeg også noe likegyldig i den lange singelopptakten til den selvtitulerte debutskiva til bandet. Musikken traff meg ikke så godt selv om jeg syntes presentasjonen var aldri så interessant.

Dette inntrykket har blitt ganske forandret i forbindelse med lanseringen av ‘Witch Club Satan’. Én ting er at singlene nok har vokst på meg litt; det har de. Men jeg setter mer pris på og er mer overbevist om den fulle pakka Witch Club Satan leverer både på og utenfor musikken på denne plata. Jeg har ikke fått sett bandet spille konsert, men vi i Metallurgi var såpass heldige at vi fikk en invitasjon til en slags førlanseringsmarkering i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo, der jeg deltok. Deltakerne fikk se Witch Club Satan spille av denne plata i samarbeid med et kor og kunstneren Kim Holm (eller «den unge herr Holm», som han heter på folkemunne), som malte med deltakernes blod på et lerret underveis. Seansen var en fantastisk interessant sak som vitnet om hvor gjennomført prosjektet Witch Club Satan er; de selv vil gi verken musikken eller presentasjonen mest vekt, og arbeidet som åpenbart legges i spetakkelet av blod, feminitet og nakenhet rundt det rent musikalske yter en slik beskrivelse rettferdighet.

Så er det også viktig å nevne det tekstlige og politiske rundt Witch Club Satan. Feminismen er tekstenes drivkraft og et hovedelement i bandets musikk, og da i en blodsprutende, skrikende, skruppelløs og fryktløs form som overbeviser stort. Om en eller annen antifeministisk størrelse i ekstremmetallmiljøet gnisser tenner i møte med dette, demonstrerer dette det svartmetallske paradokset der sjangerens konservativisme krasjer med dens fundamentalt opprørske sjel. Witch Club Satan finner en plass til feministisk sinne i svartmetallen som virker uhyre naturlig; det er med det ikke bare et interessant svartmetallprosjekt, men også et interessant feministisk prosjekt.

Rent musikalsk fungerer også mye bra på ‘Witch Club Satan’. Det er heller ikke utelukkende snakk om en svartmetallplate. Særlig punkens overlapp med sjangeren får en forløsning til tider, noe som gjør at jeg får assossiasjoner til blant annet Blodkvalts tagning på sjangeren for et par år siden – selv om det aldri velter ut i grindcore, da. «Reverse This Fuck» er ett eksempel på dette, og punken ligger i det hele tatt litt i lufta hele tida i det Witch Club Satan gjennomgående på plata tar tilbake noe av det mest primitive og fandenivoldske i svartmetallen som kanskje har forsvunnet litt med årene.

Ellers kan også goth rock-fans ha glede av noen av låtene her; «Steilneset» og «Hex» er et eksempler på dette i form av å være noen av platas aller beste låter. Særlig i sistnevnte sendes assossiasjonene rett til første fjerdedel av Chelsea Wolfe-klassikeren ‘Apokalypsis’, og Witch Club Satan bygger også denne låta opp til en herlig avslutning.

Ambient- og singer/songwriter-tendenser får på sin side plass i midtpunktet «Mother Sea», men her går det i mine ører ikke like bra. ‘Witch Club Satan’ består nemlig først og fremst av voldsom svartmetall, og kontrasten blir rett og slett for stor når denne låta, som også er platas desidert lengste med sine seks og et halvt minutt, dukker opp alt for brått.

Witch Club Satan klarer seg dessuten bra på sitt sinteste. Åpningsstrekket bestående av «Birth» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» er for eksempel helt strålende svartmetallhåndverk. På «I Was Made By Fire» synes jeg også bandet klarer å balansere godt med et fengslende og rolig korparti innledningsvis før platas kanskje beste svartmetallriff etter hvert introduseres etter ca. to minutter. Det er verdt å nevne at vokalen er ordentlig besk, ekkel og strålende gjennomført; det bidrar til assossiasjonene til gamle svartmetallklassikere som Mayhems ‘Deathcrush’, Darkthrones uhellige trilogi og Gorgoroths ‘Pentagram’.

Så går det heller ikke alltid like bra. Den nevnte «I Was Made By Fire» synes jeg rett og slett er en ganske rotete låt på tross av gode enkeltpartier, «Wild Whores» føles ikke helt substansiell, og i «Salvation» glir det primitive over i det rent irriterende før en personlig favoritt – den pønka rulletekstlåta «Mother» – redder inn avslutninga. Sammen med punkteringen «Mother Sea» bidrar disse øyeblikkene til at plateopplevelsen i seg selv ikke når helt opp. Likevel synes jeg det først og fremst har vært skikkelig kult å høre på; dette er et prosjekt som fremstår uhyre gjennomført og som bidrar med noe verdifullt inn i den norske ekstremmetallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Vicinity – VIII

Blant de mange undersjangrene som har florert på den norske metallscenen siden TNT slapp sine første skiver på det tidlige 80-tall, kan ikke klassisk progmetall sies å ha vært blant de mest representerte. Selvfølgelig har vi av-arter av progmetallen som har oppnåd ulike grader av gjennomslag – kanskje spesielt den svartmetalliske – men det sier vel sitt at den eneste (relativt) tradisjonelle progmetallskiva som har landa på Metallurgis toppliste for året var Terra Odiums ‘Ne Plus Ultra’ i 2021.

Derfor var det en positiv overraskelse å bli gjort klar over eksistensen til trønderske Vicinity i år. Kvintetten har røtter helt tilbake til 2006, og har over én EP og to skiver levert progmetall som henter tydelig inspirasjon fra undersjangerens blåkopier. Bandet tar seg usedvanlig god tid med å skrive musikk, og før slippet av årets tredjeplate ‘VIII’ var det hele syv år siden sist vi hørte fra gjengen. Dette gjør ‘VIII’ til en ikke så rent lite betydelig hendelse i lys av norsk progmetall, og forventningene er dermed skrudd relativt høyt.

Førsteinntrykket av ‘VIII’ var således temmelig fantastisk. Det er åpenbart at det dreier seg om en gjeng som kjenner progmetallens språk og teknikker usedvanlig godt, og både det instrumentaltekniske, produksjonsmessige og låtskriver-messige holder et høyt, profesjonelt nivå over platas åtte spor. Rent stilistisk legger bandet seg visstnok temmelig kloss opp mot åndsverket til spesielt Dream Theater; bevisene finner du i keyboardistens Jordan Rudess-aktige lydvalg, de skeive taktartene og de lange, innviklede og detaljrike låtkonstruksjonene. Litt distanse mellom Vicinity og prog-legendene blir heldigvis skapt av bandets vokalist Erling Malm, som med sin klokkeklare og robuste røst sender tankene i retning mer moderne band som f.eks danskene i Anubis Gate.

Det lange åpningssporet «Promised Paradise» byr på et temmelig utfyllende mikrokosmos av Vicinitys stilistiske bredde og kompositoriske stil. Det er snakk om bombastisk og synth-kledt prog fra perioden mellom Dream Theaters ‘Images and Words’ og ‘Systematic Chaos’, som tidvis brytes opp av tyngre syvstrengsriffing. Overraskelser er det lite av, – paradoksalt nok, gitt sjangeren det er snakk om – der kun øyeblikk som den Tool-aktige broen i åpningslåta, den bredbeinte Bon Jovi-introen til singelen «Distance», samt et sjokkerende In Flames-riff på avslutningssporet må nevnes i så henseende.

Og det er på dette punktet i anmeldelsen at jeg dessverre må medgi at det fabelaktige førsteinntrykket som ‘VIII’ gav meg, ikke vedvarte i lengden. Jeg bemerket i mine singelomtaler at de urokkelige veggene av synth, de mange gitarsporene og de noe hyperaktive trommene som kjennetegnet begge låtene gjorde opplevelsen av dem temmelig overveldende, og ‘VIII’ er som en helhet tynget av et temmelig konstant overforbruk av instrumentlag. Og på samme tid som jeg må applaudere Malms robuste vokalprestasjoner over platas åtte låter, må jeg også medgi at jeg ønsket meg større variasjon i vokalteknikker, samt noe mer minneverdige melodier enn de vi har blitt gitt på ‘VIII’.

Til tross for at Vicinitys tredjeskive trolig ikke blir noen listetopper ved årets ende, er det likevel viktig å understreke at det er snakk om en bunnsolid progmetallskive som burde gjøre seg bemerket både i innland og utland. Det er en sjeldenhet å høre nettopp denne typen progmetall skrevet og fremført på dette skyhøye nivået her til lands, og fans av uttrykket vil trolig bite seg merkere i ‘VIII’ som en av de sterkeste norske bidragene i senere tid. ‘VIII’ er dermed varmt anbefalt av Metallurgis skrivende redaksjon, om så den med sin timeslange spilletid og urokkelige kjerneuttrykk vil teste tålmodigheten til enkelte lyttere – både i og utenfor progmetallens lytterbase.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jordsjuk – Råtner på Rot

Jordsjuk har pisket opp den norske svartmetallen denne våren med noen singler fra EP’en ‘Råtner på Rot’, og det i en slags supergruppestil. Bandet frontes av ingen ringere enn Mannevond, aller best kjent fra Koldbrann, og med seg har han medlemmer fra blant annet Nattverd, Trollfest og live-bandet til Nordjevel – for ikke å snakke om eks-tilhørighetene besetningen kan vise til. Låtene «Siste skanse» og «Viva la apocalypse» har vi fått høre før EP-slippet; nå har vi to til, og sammen munner de fire låtene ut i en nett liten EP på drøye elleve minutter.

Jordsjuk spiller kortfattet, moderne, men også tradisjonstro svartmetall som lener seg mye på mid-tempoet. De mest nærliggende sammenligningene blir dermed enkelt band som Khold og Satyricon. ‘Råtner på Rot’ er også en godt produsert utgivelse, som vitner om stålkontroll på håndverket.

Aller best synes jeg det går i de to endene. Åpningslåta «Stein Til Byrden» er en forbilledlig sak som kombinerer riffdriv med ondt moll-håndverk, og «Viva La Apocalypse» har blitt en gjenganger på øret til undertegnede på grunn av et økt innslag av turbo og et strålende refreng. «Siste Skanse» og tittellåta gjør imidlertid også susen med det vante riffhåndverket og Mannevonds strålende, artikulerte vokal.

‘Råtner på Rot’ er imidlertid en kort utgivelse, og det meste tyder på at det er en smak på det vi har i vente; på oppvarmingsdagen til Inferno på SALT røpte i alle fall Mannevond at en plate var på vei før vi fikk høre noen smakebiter. Bra var det også. Til da kan jeg anbefale ‘Råtner på Rot’ til de som vil høre riffbasert, rask og aggressiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Scarab Soul

Skrymir er det titulære soloprosjektet til den unge musikeren Skrymir Skogheim, som skapte både hodebry og forundring hos Metallurgis redaksjon med debutskiva si ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)» i 2021. ‘Spell Night…’ var en utett, fragmentert og lavprodusert utgivelse, men klarte til tross for dette å skape en opplevelse som var såpass unik at den festet seg over tid. Nå er altså andreskiva ‘Scarab Soul’ ute, som i følge Spotify-bioen til Skrymir muligens blir prosjektets siste.

Det første man vil legge merke til ved ‘Scarab Soul’, er at den er fullstendig ulik sin forgjenger. Borte er følelsen av at Skrymir er et svartmetallband, og i stedet sitter vi igjen med et slags soundtrack-prosjekt som baker inn svartmetalliske elementer som skrikevokal og vrengte gitarer fra tid til annen. Rent spesifikt får jeg assosiasjoner til enkle online-RPGer som f.eks Runescape, hvor spesielt de kvekkende MIDI-trompetene til låter som «Sand of Dune» har skyld i dette. Om man skulle forsøkt å relatere Skrymirs nye skive til eksisterende svartmetalltradisjoner ville det nok vært mest naturlig å putte den i bås med enten den rå svartmetallen eller fangehulls-synth, eller kanskje til og med prosjekter som norske Syndexioi når den er på sitt mest metalliske.

Skrymirs nye sound gagner prosjektet av flere grunner. For det første setter ikke soundtrack-sjangeren like store krav til tekniske ferdigheter som svartmetallen, hvilket gjør at rytmene er mindre vaklevorne på ‘Scarab Soul’ enn på ‘Spell Night…’. For det andre passer vignett-strukturen til spill-soundtracks ypperlig til Skrymirs kompositoriske stil, som låt litt for kaotisk og oppstykket i en ren svartmetallisk setting. Når det kommer til kritikk bør jeg nevne at Skrymirs bruk av tonalitet fremdeles er rotete på andreskiva, og samtlige låter inneholder øyeblikk hvor ulike instrumentspor tråkker hverandre på føttene eller dissonerer kraftig.

Det er likevel liten tvil om at særegenhetene ved Skrymirs musikalske univers fremdeles er bevart på ‘Scarab Soul’. Nok en gang har jeg vansker for å anbefale plata til andre enn kun de mest herdede Bandcamp-arkeologer, til tross for at jeg gradvis har latt meg forhekse av den sære atmosfæren som plata maner frem. Om du selv etter dette utsagnet fremdeles har lyst til å sjekke ut skiva, anbefaler jeg låter som nevnte «Sand of Dune» (med reprisen), det «Silvester Anfang»-aktige, dansbare tittelsporet, eller «Blue Lotus (Painted Walls», som med sine kosmiske synther og svartmetalliske motiver har en potent atmosfære. Så er det bare å takke Skrymir for hans arbeid under metallsjangerens banner, dersom ‘Scarab Soul’ virkelig skulle vise seg å være hans siste skive (under navnet Skrymir i det minste).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minas – Rigid Adherence

Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.

Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.

Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.

Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.

Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».

Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glimt – Glimt

Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.

Men det er nok Deafheaven Glimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.

Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».

Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.

Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.

Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.

Skrevet av Alexander Lange

Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp

12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.

Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.

Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)

Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.

Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.

For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.

Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.

Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.

Skrevet av Fredrik Schjerve