den vrede makt – Metallurgi

April

In Vain – Solemn

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv black/death metal

Utdrag fra vår omtale: “‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! […] Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Beste låter: “Shadows Flap their Black Wings”, “At the Going Down of the Sun”, “To the Gallows”

Lenke til omtale

Haust – Negative Music

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Hardcore punk/black’n’roll

‘Negative Music’ er den første utgivelsen Haust har sluppet på nesten ti år. Det har de gjort med besetningen som også sto bak undergrunnsklassikeren ‘Ride the Relapse’ fra 2005, som var den første utgivelsen som ble sluppet på det nå så anerkjente platelselskapet Fysisk Format. På ‘Negative Music’ rendyrker bandet negativitet og blandingen av (svart)metall og punk som de i starten av årtusenet var svært tidlig ute med, og den karakteristiske, ravgale rulle-r-vokalen, heftig driv og svære fuzz-gitarer er blant ingrediensene. Med denne plata holder Haust seg relevante uten å på noen måte gi slipp på det som satte bandet på Norges metallkart i utgangspunktet.

Beste låter: «Left to Die», «The Burning», «The Devil at My Heels»

https://open.spotify.com/embed/album/4DdlKXB1UuV0ednBLkdAm1?utm_source=generator

Darkthrone – It Beckons Us All

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black/heavy metal

Beskrivelse: ‘It Beckons Us All’ er trolig den beste skiven Darkthrone har levert siden de entret sin nye fase med ‘Eternal Hails……’ for tre år siden. Den støvete, gammelt-lydende produksjonen fra 2021-utgivelsen er fremdeles en faktor på ‘It Beckons…’, men i dette tilfellet underbygger miksen Darkthrones oltidsmetall heller enn å først og fremst fremstå som et kuriosa. Den viktigste leksa å ta med seg hjem er derimot at bandet tar større sjanser enn de har gjort på en stund, hvor de spede keyboardelementene som snek seg inn på duoens to siste skiver nå er en integral og betydningsfull bit av det større bildet. Om Darkthrones musikk ikke alltid har vært like spennende i senere tid, så har den alltid vært bunnsolid og tradisjonsbevisst – ‘It Beckons…’ gir oss litt av begge deler.

Beste låter: “Howling Primitive Colonies”, “Eon 3”, “Black Dawn Affiliation”

Mai

Bismarck – Vourukasha

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Stoner/doom/sludge

Beskrivelse: Bismarcks nyeste skive befinner seg i sjeldent, gjevt selskap I lys av den norske metallscenen anno 2024. Visstnok flyter det mye anonym stoner rundt i Oslos musikkmiljø for tida, men den formen for knusende, atmosfærisk stoner/doom som vi finner på ‘Vourukasha’ er det stort sett kun Dwaal som kan konkurrere med her til lands. Det er også forfriskende hvor kortfattede Bismarck velger å være på sin tredjelplate. Der mye stoner/doom sleper på bakbeina og durer gjennom samme kampesteinsriffet i ti minutter om gangen, presenterer Bismarck en rekke ulike moduser I løpet av ‘Vourukasha’s 35 minutters spilletid – være det enorme riff, friske post-landskaper eller sydende, svartmetalliske infernoer. Det er med andre ord en musikalsk reise som tar lytteren lange avstander på kort tid, og hvilket er lett å sette pris på i oppmerksomhets-økonomiens tidsalder.

Beste låter: “Sky Father”, “Echoes”, “Ocean Dweller»

Vredehammer – God Slayer

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black/death metal

Den brutale svartmetallen til nordlendingen har nok en gang fått utløp gjennom Vredehammer, som slapp sin fjerde plate ‘God Slayer’ gjennom Indie Recordings i slutten av mai. I et eller annet thrasha krysningspunkt mellom svartmetall og death metal, leverer Valla her særdeles solid ekstremmetall, som uten å bryte med spesielt mange konvensjoner har kokt opp en fullengder som på grunn av mye variasjon, sterkt riffarbeid og overbevisende atmosfære aldri blir kjedelig. Slike umiskjennelige metallfester er herlig å få servert i blant.

Beste låter: «The Dragons Burn», «Blood of Wolves», «Obliteration»

https://open.spotify.com/embed/album/3OZPqNUMlkYmY2l5CrNnxC?utm_source=generator

Vestindien – Verdande

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Gothic metal

Vestindien har endelig sluppet oppfølgeren til ‘Null’, som i våre ører var et av 2021s beste og stilistisk mest interessante plater fra den norske metallscenen. Bandet gjør også flittig bruk av elementene som gjorde ‘Null’ så bra på ‘Verdande’, der gufne stemninger, herlig vokal og fengende, post-punksk driv fortsetter å være blant hovedingrediensene. Vestindien har kanskje ofret noe av det metalliske for å slippe til de mer goth-befengte tendensene, men får med det også et noe mer definert uttrykk.

Beste låter: «Etter ilden», «Forbi stillheten», «Verdande»

https://open.spotify.com/embed/album/0zBpLhD7to9rJ00A4KvmgD?utm_source=generator

Whoredom Rife – Den Vrede Makt

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Beskrivelse: Whoredom Rife fortsetter å bevege seg i retning eksellense på sin nyeste skive. Det virker som at det aller meste klaffer på ‘Den Vrede Makt’, ettersom både albumcover, lydproduksjon og låtskriverprestasjoner danner en helhetlig pakke som både bevarer og oppskalerer bandets egenartede, storslåtte signatursound. Det er selvfølgelig fremdeles snakk om fandenivoldsk, hvesende ortodoks svartmetall – noe annet hadde vært uhørt gitt selskapet som har gitt ut skiva – men ‘Den Vrede Makt’ er såpass velpolert at den trolig vil fungere godt som inngangsport til den dypere, mørkere undergrunnen for enkelte. Med andre ord kriger ambisiøse instinkter mot kompromissløs undergrunnsmentalitet i dypet av ‘Den Vrede Makt’, hvilket er nært sagt umulig å spore i platas storslagne, mektige ytre.

Beste låter: “Den Vrede Makt”, “Hevnens Rett”, “Ravenous”

Beaten to Death – Sunrise Over Rigor Mortis

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Melodisk Grindcore

Beskrivelse: Beaten to Death har i lange stunder vært en av melodisk grindcores største fanebærere internasjonalt – om så dette ikke nødvendigvis er en posisjon som har blitt utsatt for store mengder kuppforsøk over årenes løp. Det er uansett ikke så vanlig å se et grindcore-prosjekt nærme seg sitt 15-års jubileum, og dett er nettopp dette Beaten to Death kommer til å feire i 2025, trolig gjennom en månedslang konsertserie på Rockefeller eller Byscenen filmet og sendt på Hovedscenen på NRK. Beaten har lenge mestret balansen mellom kødd og mer kødd, og aldri før har de balansert langs denne prekære eggen med slik fnysende overlegenhet som på ‘Sunrise…’.

Fra destruktive grindcore-detonasjoner til tårevåte Midwest-Emo-progresjoner, fra absurde Van Halen-parodier til geiping i retning Djevels poetiske, smått pretensiøse låttitler; ‘Sunrise Over Rigor Mortis’ inneholder alt du ikke visste at du trengte i en grindcore-skive, samt alt du visste at du ikke trengte i en grindcore-skive, men som er lættis å få uansett. Sånn sett er ingenting nytt under solen i Beaten to Death-land, om så denne solen har kommet lengre på sin reise mot vest (gisp) siden sist vi hørte fra den østlandske grindcore-institusjonen.

Beste låter: «My Hair Will Be Long Until Death», Minus och minus blir minus och minus», «We’re Not Gonna Make It», «Ormer til tarmer, maane paa hodet».

Maktkamp – Hatriarkatet

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore/thrash metal

Maktkamp lanserte den korte EP’en ‘Hatriarkatet’ rett før mai var omme, som både med tanke på titlene og flyten på denne utgivelsen nesten like greit kan ses på som én eneste låt på ni minutter. Det er kanskje også det mest metalliske Maktkamp har sluppet til nå, der den melodiske, Kvelertak-aktige hardcoren i større grad blir supplert med ustoppelig driv og herlig thrash-riffing. Også vokalen fortjener en shout-out for strålende dynamikk.

Beste låter: Hør alle tre, du

https://open.spotify.com/embed/album/2xFTRQN66JBoRKeTyaIkhF?utm_source=generator

Darkthrone – «Black Dawn Affiliation»

Like sikkert som at sola står opp hver dag, er det at Darkthrone kommer til å slippe ny skive – om ikke hvert år – så i alle fall annethvert. Fjoråret så intet nytt materiale fra dette hold, så det kom ikke som noen stor overraskelse da ‘It Beckons Us All’ ble annonsert ved månedsskiftet. Om det ikke var noen stor overraskelse, så var det i alle fall en gledelig en, ettersom Kolbotn-duoen er blant de mest inspirerende grinebiterne vi har å se opp til her til lands.

Og det virker som at det er grinebiting vi har med å gjøre på «Black Dawn Affiliation». Nok en gang skimter jeg spor av «autentisitet vs posør»-tematikken som preget bandets crustpunk-inspirerte periode på 2000-tallet, denne gangen filtrert gjennom det noe obskure og uforståelige tekstforfatterskapet som har preget bandets senere skiver. Dette aspektet ved bandets virke er definitivt en smakssak, men musikalsk sett er det lite å utsette på dersom du har sansen for metallens klassiske byggesteiner presentert på idiosynkratisk og personlig vis. «Black Dawn Affiliation» blander arkaisk farts- og tradmetallisk riffing med Darkthrones helt spesielle, førstebølges-beslektede aura av fandenivoldskhet og ondskap, og pynter så kombinasjonen med atmosfæriske elementer som ulende synther, dramatisk renvokal og bekmørk korsang. Det er snakk om nok en ubestridelig effektiv dose klassisk ekstremmetallkunst fra gutta i Darkthrone, selv om det som alltid trolig vil treffe tradisjons-bevisste ekstremmetallfans hardere enn den gjengse lytter. Jeg lar meg i alle fall begeistre!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Whoredom Rife – «Den Vrede Makt»

Whoredom Rife fortsetter å være blant den norske svartmetallens mest storslåtte eksportvarer på «Den Vrede Makt», tittelsporet fra bandets kommende tredjeskive. Kimende gitarer gir et øyeblikks ro i låtas intro, men de ytterlige syv minuttene vies til den mektige, voldsomme men melodiske svartmetallen som vi kjenner igjen fra bandets fabelaktige andreskive ‘Winds of Wrath’ fra 2021. Whoredom Rife mestrer virkelig balansen mellom atmosfæriske kvaliteter og håndfaste ideer, og dette skyldes nok til dels den fantastiske lydproduksjonen. Jeg har generelt sett lite å komme med av refleksjoner i denne omgang, annet enn å komme med en spådom om at Whoredom Rife nok en gang står i fare for å blåse mye av den internasjonale konkurransen av banen med sin kommende skive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rendezvous Point – «Oslo Syndrome»

Rendezvous Point er en velkjent størrelse innenfor norsk metall av den mer fordøyelige og tilgjengelige sorten, og består i tillegg av en gjeng særdeles habile musikere. Samlet kan de vise til erfaring fra Bernhoft, Leprous, Ihsahn, og mye, mye mer, og den mest kjente for metallfolk er sannsynligvis Baard Kolstad, som må kunne omtales som en av landets mest profilerte unge trommeslagere. Uansett er en ny plate på vei fra kvintetten, og låta «Oslo Syndrome» er smakebit nummer to derfra.

Her er det på ingen måte snakk om noe flinkisband strippet for sjel; «Oslo Syndrome» er en leken, punchy og utrolig fengende låt der progressive tendenser pakkes inn i en herlig pakke på tre minutter. Stilistisk er dette som en miks av sprettballene i Addiktios musikk og melodihåndverket til band som Leprous og Asmodean. Ekstremmetallere vil kanskje fnyse på nesa av dette, men for de fleste andre bør dette kunne slå an som bare det.

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «Quantum Age»

Sludge-metallerne i Octohawk ser igjen ut til å brygge på noe spennende når de snart skal følge opp debututgivelsen ‘Animist’ – en koloss av en plate vi i Metallurgi til dels hadde svært stor sans for. Blandingen av høy energi og utilgivelig trøkk ser ut til å ivaretas – og vel så det – på førstesingelen fra plata: «Quantum Age».

Dette er en særdeles omskiftelig låt, der hyppige og uforutsigbare taktskifter tvinger frem prog-assossiasjoner. Det blir nesten litt vel intenst og uoversiktelig, men Octohawk redder seg høvelig godt inn med brutaliteten i musikken. I tillegg har låta en velkommen og noe mer fordøyelig andre halvdel som løfter låta og stemningen på overbevisende vis. Produksjonen er dessverre noe voldsom, særlig med en vel høy, Korn-aktig basslyd, men det står ikke i veien for at jeg ser fram til plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange

Nattsvermer – «Phantom»

Rogalendingene i Nattsvermer har sluppet det første siden de slapp sin selvtitulerte debutskive i fjor, da i form av låta «Phantom». Om dette indikerer et større prosjekt vet jeg ikke, men det er i alle fall noe som følger naturlig i fotsporene til plata. Her møter hardrock-tendenser lik de Metallica utforsket på slutten av 1990-tallet 2000-tallets groove- og alternativmetall. Resultatet er ikke all verdens i mine ører, men er likevel en habil komposisjon som særlig treffer godt i refrenget.

Skrevet av Alexander Lange

Vald Heks – «Chantraine»

Tre år etter sin debut-utgivelse, EP-en ‘Aether’, er Vald Heks endelig klare med sin første plate. ‘Forest Witch’ har slippdato 19. april, og i den anledning har vi allerede fått et par singler å bryne oss på; først den noe High on Fire-aktige bråtebrannen «Your Blood», og nå den lengre og mer atmosfæriske «Chantraine».

I min omtale av ‘Aether’ konkluderte jeg med at Vald Heks hadde et sammensatt og spennende, eksperimentelt uttrykk, men at uklare låtformer, diffuse overganger og utett teknisk spill reiste barrierer mellom musikken og lytteren. Denne observasjonen gjør seg dessverre også gjeldende på «Chantraine», om kanskje i mindre grad enn på ‘Aether’. Selve uttrykket er temmelig spennende – en detaljert og atmosfærisk form for doom-metall som slekter på sjangerens romantiske og gotiske varianter fra 90-tallet – men låta virker temmelig svevende og uklar som følge av mangelfulle rammer. Mange av låtas deler virker å gå litt i ring, og min teori er at dette skyldes at vokalmelodiene ofte virker å mangle retning, spesielt på versene.

Dette er synd, ettersom vokalistens dype, Type O Negative/Woods of Ypres-aktige røst gir Vald Heks et tydelig særpreg å skilte med. Det skal også sies at diffusheten ikke ligger som en tåke over hele «Chantraine», men at enkelte partier også er tydeligere, og dermed mer effektive for min egen del. Sånn sett er det tøffe doom-riffet som dukker opp i låtas andre halvdel et høydepunkt, spesielt i det bandet øker tempoet og introduserer en nydelig melodi på toppen. Vald Heks har med andre ord fremdeles noen utfordringer å løse for å gjøre seg tilgjengelig for de bredere lytterskarene, men «Chantraine» viser også at bandet fremdeles har et spennende perspektiv på sjangerblanding og uttrykk som er temmelig unikt i lys av den norske scenen. Spent er jeg uansett på å dykke inn i resten av ‘Forest Witch’, som slippes allerede på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Taggarkiv: den vrede makt

Månedens edleste norske metaller: April og mai

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler