color for a blind man

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

In Vain – Solemn

In Vain er et progressivt death/black metal-band fra Kristiansand som har en lang og bemerkelsesverdig historikk som aktører på den norske metallscenen. Sekstetten gav ut debutskiva si ‘The Latter Rain’ på Indie Recordings i 2007, og har i årene siden sluppet en rekke ambisiøse og særegne, men like så fullt tilgjengelige utgivelser på nevnte selskap. Bandet er kjente for å ta seg god tid mellom utgivelser, og slippet av femteskiva ‘Solemn’ markerer hele seks år med ventetid etter forgjengeren ‘Currents’.

‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! Kombiner dette med et uttrykk som spleiser sammen en rekke ekstreme og progressive stilarter, og det er et aldri så lite under at plata ikke oppleves som mer fragmentert og kaotisk enn den gjør.

For selv om spesifikke strekk kan sende tankene i retning band som f.eks Insomnium, October Tide, Opeth og Borknagar, så fremstår helheten av ‘Solemn’ først og fremst som et produkt av de særegne sensibilitetene til In Vains seks medlemmer. Bandet balanserer lys og mørke, undring og melankoli på ypperlig vis over skivas ni låter, hvor ytterpunkter som den håpefulle, glitrende instrumentalbrua på singelen «Shadows Flap Their Black Wings» kan eksistere side ved side med den progressive dødsmetallriffinga til «At the Going Down of the Sun» uten at den uttrykksmessige akrobatikken føles unaturlig. ‘Solemn’ er som følge en utrolig underholdende og fengslende plateopplevelse, om så jeg fremdeles mener at den er en fem-ti minutter for lang.

Av høydepunkter har vi de to singlene nevnt ovenfor, de strie strømmene av melodisk svartmetall som raser gjennom «To the Gallows», samt det staute, vikingmetalliske finalenummeret «Watch for Me on the Mountain», hvor vokalist Andreas Frigstad får en sjelden mulighet til å vise frem sitt dypere register. Fullstendige dødpunkter finnes heller ikke på ‘Solemn’, selv om det er et eller annet med kombinasjonen av oppløftende dur-tonalitet, brutal growling og dundrende dobbelbass på «Where the Winds Meet» som dessverre fremstår som litt flåsete. Så kan det også sies at den umåtelig polerte miksen gjør at musikken låter litt i overkant strigla, men på den andre siden tilfører den også klarhet og en cinematisk størrelse som er svært beundringsverdig. Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Defect Designer – Chitin

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Den forrige utgivelsen til trioen Defect Designer, EP’en ‘Neanderthal’, krøp helt opp til andreplassen på vår liste over de beste norske metall-EP’ene i 2022. Derfor var det naturligvis knyttet visse forventninger til det neste som eventuelt skulle komme fra bandet, som befinner seg i et underlig lite krysningspunkt mellom grindcore, death metal og avant-garde-metal. Se for deg Gorguts med flere maur i rumpa, eller noe sånt. Man kommer ikke helt utenom å nevne Diskord når Defect Designer-materiale skal skrives om; ikke bare er dette kanskje det norske bandet som ligger nærmest rent stilistisk, men det har også vært en viss overlapp av medlemmer mellom de to bandene og de er begge på plateselskape Transcending Obscurity Records. Akkurat nå står Dmitry Sukhinin for både gitar og vokal i begge band.

Låtene på Defect Designers nyeste skive, ‘Chitin’, er ikke lettfordøyelig kost, og kan være vanskelig å få helt grep om umiddelbart. Låtkonstruksjonene viser seg like fullt som et av bandets største styrker, som før, der de fremstår som noen trehodede beist av noen grindcore-låter; uten at Defect Designer egentlig gir slipp på essensen i denne sjangeren, klokker låtene gjerne inn på rundt tre minutter – noen ganger opp til hele fire og et halvt minutt. Her veksles det hyppig og raskt mellom brutale dødsmetallriff, dissonant, frenetisk avant-garde-flørt, breakdowns, svimlende gitarpassasjer, og mye mer.

Det gjør det naturligvis vanskelig å plukke alt fra hverandre, men det er heldigvis mulig å peke ut noen høydepunkter og ytterligere hovedtrekk på ‘Chithin’. Åpningsstrekket er for eksempel godt og demonstrerer godt hvor mye Defect Designer ofte lykkes her med å få disse komplekse låtene til å flyte usannsynlig bra, selv om åpningslåta fremstår noe todelt på grunn av en liten pause i midten.

Etter dette stiller mange av låtene med noen spesifikke enkeltpartier som kan få lytteren til å sperre opp øynene litt ekstra mye underveis. «We Prescribe» frisker opp plateopplevelsen med noen appellerende korvokaldeler og nesten spillmusikkaktige melodier, «Certainty after The Kafkaesque Twist» har noen helt rå vokalpartier, og «Gaudy Colors from your plastic bag» og «Insomnia» byr på noe av det mer riff- og grooveorienterte man får høre på skiva.

Deretter skjer det noe merkelig når låta «Shine Shine» står for tur; dette er platas klare annerledeslåt gjennom å ligne mest på en speisa progrocklåt fra 1970-tallet. Ingen ringere enn Soilworks Björn «Speed» Strid står for vokalen her, og låta er for all del en spenstig og frisk affære som særlig preges av hans sterke vokalprestasjon. Likevel passer den ikke spesielt godt inn her, og lyduttrykket får litt identitetskrise av den spinkle gitarens uvørne plass i lydbildet her.

Det produksjonsmessige trekker i det hele tatt litt ned på resten av plateopplevelsen også, og er noe av det som gjør at jeg ikke synes dette når opp til for eksempel ‘Neanderthal’. Her syntes jeg det var bedre balanse i miksen, og jeg savner nok en mer sentral og tydelig bass i deler av ‘Chitin’; det blir litt vel diskantbefengt og gitardominert til tider. Defect Designer lykkes imidlertid ellers godt her, og avslutter ikke minst med en låt jeg synes oppsummerer kvalitetene svært godt i sin relativt lange, men like fullt tettpakka og detaljrike form.

Skrevet av Alexander Lange

Svart Lotus – Som et vondt år

Svartmetallbandet Svart Lotus startet opp i 2012 som et enmannsprosjekt styrt av Tor R. Stavenes, som nok er mest kjent som bassisten i 1349. Siden kom flere arbeidshender til, og nå er prosjektet en kvartett som sender ukristelige lydbølger fra Hallingdal i Buskerud. Den nye skiva ‘Som et vondt år’, som vi i Metallurgi dessverre nå anmelder først et par måneder etter slippet, er det første bandet har sluppet siden 2018, da debutskiva ‘Stemmer fra dypet’ kom til verden.

Svart Lotus demonstrerte her en form for svartmetall med visse innslag av elementer fra både death metal, doom metal og progressiv metall, og dette er noe som i mine ører ikke bare videreføres, men også forsterkes på ‘Som et vondt år’. Black/doom-tendensene slår for eksempel ut i full blomst på tittellåta, «Indifference and wrath» byr på brutal dødsmetall, og på «Hat og forakt» minner Svart Lotus til tider mer om Mastodon enn et hvilket som helst svartmetallband.

Det er ikke snakk om noen identititetskrise; stilistisk synes jeg Svart Lotus får til å balansere godt, og de tre låtene jeg nevnte nå er dessuten noen av de beste på skiva. Bandet gjør sånn sett god bruk av den okkulte presentasjonen, som gjennom det herlige plateomslaget og en ganske konsistent og dyster atmosfære gjør at plateopplevelsen uansett føles enhetlig.

Av de mer rendyrkede svartmetallåta vil jeg særlig trekke frem avslutningslåta som Svart Lotus har oppkalt etter seg, der refrenget peker seg ut som et av platas mest minneverdige partier. Utover dette leverer for eksempel «Distraction Industry» en solid åpning på plata etter preludiet «Fyrelogi», der bandets evne til å stelle i stand kraftfulle refrenger kommer for dagen.

Mange sterke høydepunkter til tross vil jeg også si at jeg synes produksjonen kommer til kort på ‘Som et vondt år’, og at den var bedre på debuten. I mine ører ligger rett og slett gitaren litt undertrykt og muddy til, og jeg tror den hadde hatt godt av et mer definert sound. Det tror jeg kunne løftet samtlige av låtene, og særlig høydepunktene som jeg tross alt tror hadde hatt enda mer potensiale. ‘Som et vondt år’ er like fullt en sterk svartmetallplate, og verdig en sjekk om du vil holde tritt med utviklingen i sjangeren her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – Repulsive Forms

UMA er en eksperimentell metal-duo bestående av Eirik Waadeland fra Ruun, Filthdigger og Celestial Scourge og Eivind Ditlev Molin fra Ruun og Inchoation. Prosjektet har sin opprinnelse – som så mange i vårt langstrakte land – i Buskerud Folkehøyskoles metall-linje, men har siden inkluderingen av låta «Enter Cessation» på en av skolens ‘Ungt Blod’-samleplater i 2021 gått mer eller mindre under radaren.

Det var i alle fall inntil debutplata ‘Repulsive Forms’ traff markedet i begynnelsen av april. Musikken til UMA kan best beskrives som eksperimentell sludge med innslag av både svermende black/death og et tidvis snev av psykedelisk ørkenrock. Låtene gir et sterkt inntrykk av å hæ blitt jammet frem på øvingsrommet, og går i stor grad fra idé til idé uten å vie særlig tankekraft til låtstruktur eller stilistisk kongruens. I tillegg er musikken rammet inn i en støyende, eksplosiv og temmelig rå produksjonsjobb, hvilket ytterligere fremhever bandets eksperimentelle, konfronterende og frustrerte natur.

Tematisk sett virker skiva å ha blikket sitt festet på en katastrofe i horisonten, hvor en mulig tolkning er at vår tids adferds-automatikk og passivitet muligens er i ferd med å sende sivilisasjonen ned i avgrunnen. ‘Repulsive Forms’ virker i alle fall å være svært misfornøyd med tidsånden, og raser fra seg via eksplosive sludge-bombardementer, en rebelsk tilnærming til eksperimentering og en live-i-rommet-lydmiks som svøper ståket i en nesten støyrock-aktig karakter. Sånn sett kan referanser være både beske, internasjonale giganter som Chat Pile og Primitive Man, men også norske sludge-eksperimentalister som What the Five Fingers Said to the Face og soloskiva til Golden Cores Simen Jakobsen Harstad.

‘Repulsive Forms’ er en skive som overbeviser mest som følge av kaoset som utspiller seg øyeblikk til øyeblikk, heller enn den store helheten – være det plate- eller låtform. Personlig mener jeg faktisk at den uttrykks- og strukturmessige slingringen gjør at skiva fremstår som noe uferdig og uraffinert, et perspektiv som forsterkes av bassens nær sagt fraværende rolle over platas spilletid. Unntak er nyinnspillingen av «Cessation», som begrenser seg til et knippe solide ideer forankret i knusende sludge, samt den avsluttende låt-mammuten «These Repulsive Forms», som med sin massive kjedereaksjon av spenningsbyggende riff hever seg enormt over det øvrige låtmaterialet.

Å skrive for et duo-format er ikke akkurat enkelt, og det fremstår nok som at Waadeland og Molin fremdeles har en jobb å gjøre for å få UMA til å overbevise i like stor grad på plate som de gjør live. ‘Repulsive Forms’ er like så fullt en opprivende, voldsom og herlig stygg affære, som burde appellere til fans av sludgens og den eksperimentelle ekstremmetallscenens mest kompromissløse hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jötnar – Eternal Path

EP’en ‘Eternal Path’ er debututgivelsen til folk metal-bandet Jötnar – en duo som holder til i Møre og Romsdal. Bandet spiller en form for folk metal som ofte manifesterer seg gjennom klare nikk mot ekstremmetallen, og både melodiske death metal- og svartmetalltendenser åpenbarer seg flere steder på denne EP’en.

Det er også når dette skjer jeg synes ‘Eternal Path’ er på sitt beste. Det kan naturligvis ha å gjøre med personlige preferanser, men når bandet utelukkende går inn for den mykere og mer spiselige delen av uttrykket sitt synes jeg rett og slett ikke Jötnar lykkes så godt. Refrenget i «Time for Asgard» er for eksempel alt for klisjéfylt, og balladen «Allfather» er også farlig nære en slik karakteristikk gjennom å være noe uinspirert.

Åpnings- og tittellåta er på sin side en sterk åpning, der jeg synes Jötnar leverer en del sterke, intense og melodiske partier. Det går muligens enda bedre i «Warrior Song», der jeg attpåtil synes bandet evner å smelte sammen de hardere og mykere elementene sine på nokså overbevisende vis. Akkurat dette hadde det vært kult å høre flere forsøk på i neste omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Color for a Blind Man – Alene

Color for a Blind Man er soloprosjektet til den unge Bergens-musikeren Vegard Fotland, som eksisterer for å gi utløp til karens utallige musikalske, sjangeragnostiske påfunn. Prosjektets produksjon består av et hav av singler og kort-utgivelser innenfor ulike sjangre, hvor slettes ikke alle inneholder en stor nok andel metall til å rettferdiggjøre en omtale her på bloggen. Fotlands nyeste EP, ‘Alene’, er dog trygt plantet innenfor metallens grenser, og er også en av prosjektets bedre utgivelser etter min smak.

‘Alene’ er en dypt melankolsk utgivelse, hvor ulike gråtoner av svart- og dødsmetall virvler sammen til en depressiv tåke. Disse elementene tar en ganske ordinær og lite oppsiktsvekkende form på utgivelsens første par låter, før «I Mørket» skaper større interesse som følge av noen sterke motiver og en noe mer substansiell låtform. Best av låtene er dog avslutningslåta «Til Slutten», hvor rasende black/death og en overraskende bruk av synth er å trekke frem som effektfulle elementer.

Det største problemet som venter lyttere som begir seg i kast med materialet til Color for a Blind Man for første gang, er at det fremstår temmelig identitetsløst. Prosjektet har som sagt ikke noe kjernesound, men opererer utelukkende gjennom korte utgivelser som alle fungerer som stillbilder av interessene til bandets opphavsmann for øyeblikket. Flere av disse stillbildene kan være temmelig effekt- og stemningsfulle i øyeblikket, men svært få av dem gir grobunn for varige, meningsfulle forbindelser mellom musikk og lytter – i alle fall etter min erfaring. Det skulle vært interessant å se hva Fotland hadde kommet opp med dersom han bestemte seg å for å raffinere en enkelt, lovende idé, kanskje spesielt om denne ble utforsket i kontekst av en full-lengder.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Connect the Circle – Mother of Evil

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Connect the Circle slapp debuten sin ‘This is Madness’ i februar 2020, som med tanke på at Metallurgi ble opprettet i oktober samme år betyr at den gikk eders ydmyke skribenter hus forbi. Knappe to år senere har vi blitt servert en ny mulighet på å stifte bekjentskap med gruppen, i form av andreskiva ‘Mother of Evil’. Bandet virker å ha funnet et godt arbeidstempo – raskt nok til at prosjektet ikke viskes ut av det kollektive minnet mellom utgivelser, men sakte nok til at låtene får tid til å vokse inn i tilfredsstillende rike og detaljerte arrangementer.

Bandet har nevnt at andreskiva både er tyngre og mer progressiv enn debuten – et utsagn jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Bandets grunnvoll er fremdeles klassiske former for progressiv metall, men man finner også stadige innslag av den mørke, moderne progmetallens fokus på groovy og tung rytmikk. Dette er dog kun utgangspunktet bandet opererer ut ifra, og samtlige av låtene på ‘Mother of Evil’ byr på noe annet enn låtene rundt seg hva gjelder instrumentering, tematikk og tonalitet. Med andre ord er plata akkurat så mangefasettert som en prog-skive helst bør være for å fremkalle nysgjerrighet og eventyrlyst hos lytteren.

«The Legend of Becky Cotton» byr umiddelbart på noe av skivas tyngste materiale, med et åpningsriff som oser aldri så lite av melodeath, samt et parti i andre halvdel som best kan klassifiseres som et semi-breakdown. Over disse turbulente strømmene finner vi den robuste baryton-stemmen til Arild Fevang, som fra et utgangspunkt i rock og metall tidvis strekker seg ut i en teatralsk dramatikk som kan minne om tidlig Candlemass. «34 Million-Mile-Mission» er påfallende tradmetallisk sammenliknet med åpningssporet, med et allsang-verdig refreng og et orgelspor som bidrar til å fylle ut arrangementet. Platas første halvdel avsluttes så med platas to høyest-ruvende topper, nemlig det imponerende fin-tunede og effektive tittelsporet og den Terra Odium-aktige «1519», som med sine to fengende refrenger skrur skivas lyttbarhet opp på maks.

Etter en meget sterk første halvdel kan ikke B-siden – foruten enkelte strekk – unnvære å komme til kort. «Flat Moon Army» er en velmenende nedrivning av velkjent, manipulativ politisk retorikk, men de halvhjertede King Diamond-hylene og en helhetlig underveldende vokalprestasjon hindrer premisset fra å oppnå særlig tyngde. «Evel Knievel» og «When the King Cried» strever også med sitt; førstnevnte taper mye av momentumet bygget opp av de Judas Priest-aktige versene til broens dur-pregede banaliteter, og sistnevnte sliter rett og slett med å feste seg i minnet i forhold til de uanstrengt fengende låtene på side A. «The Shade» kan dermed sies å være livbøyen i platas andre halvdel, med sitt flotte refreng og sine teatralske, dynamiske utsving.

Til tross for B-sidens svakheter skal det sies at min totale opplevelse av ‘Mother of Evil’ er positiv. Låter som «Mother of Evil» og «1519» vil trolig stå som noen av de sterkere eksemplene på norsk, klassisk progmetall ved årets ende, og jeg har ingen problemer med å se for meg at mer ihuga fans av sjangeren vil være mektig fornøyd med det Connect the Circle har fått til på sin andreskive. Personlig er jeg veldig spent på hva bandet kan finne på å gjøre på en eventuell tredjeskive, og jeg har et stort håp om at de vil klare å rette ut noen av de låtmessige ujevnhetene og levere en gjennomgående storartet plateopplevelse. Makter de dette vil de nok fort kunne bli en essensiell spillebrikke i det moderne norske progmetall-landskapet, en tradisjonelt forankret motpart til noen av de mer futuristiske ungfolene (som f.eks Leprous) som regjerer for øyeblikket. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flashing Thunder – Crazy Strike

Jeg har nok ikke tenkt så mye på hvor godt tung og kaotisk metallmusikk kan reflektere følelsen av å sitte i et smått, klassisk krigsfly, men Flashing Thunder gjør meg i alle fall mer overbevist når de gjør et forsøk på ‘Crazy Strike’. Denne duoen har holdt på ca. siden de slapp debuten ‘Drawn to Fire’ i 2015, og formidler tematikken sin gjennom en type metall som har en tydelig forankring i 70- og 80-tallets tradisjonelle uttrykk, men som bærer et like tydelig preg av mer moderne og tung sludge-metall. Hint til inspirasjon særlig fra Mastodon – uten at jeg vet om Flashing Thunder i det hele tatt har hørt på dem – er blant annet tydelig gjennom både Troy Sanders- og Brent Hinds-aktig vokal, men tidvis med en ekstra dose tyngde som kan sende assossiasjoner til noe så voldsomt som High on Fire.

Og ‘Crazy Strike’ åpner også skikkelig sterkt med slike elementer. Åpnings- og tittellåta viser Flashing Thunder fra noen av sine beste sider når det gjelder gitarlyd, riff, tungt trommespill og et kaotisk preg som komplementerer gaulevokalen på utsøkt vis. «Scars» og «Weak as Hell» fortsetter seiersrekken i så måte, og førstnevnte kvalifiserer seg muligens til albumets beste låt der et lekkert solskinnshook får sneket seg under tyngden av de voldsomme gitarene og basstrommene. «Throne Pretender» er videre et vellykket forsøk på en hakket mer lavmælt låt der preget fra tradisjonell tungmetall er mer iøyenfallende.

Så er ‘Crazy Strike’ like fullt en plate som for meg deler seg ganske på midten når det gjelder kvalitet. Andre halvdel av plata byr som den første helt klart på en del sterke øyeblikk, men komposisjonene er ikke like gode og presise, og den energiske vokalen fortoner seg etter hvert som litt slitsom over uttrykkene fremfor å tilføye et tøft element. Den Ghost-aktige power-balladen «Roll the Thunder» har i utgangspunktet for eksempel en del for seg, men blir alt for lang, og i «Dr. Knowledge» og «Time After Time» synes jeg gaulingen gjør musikken en bjørnetjeneste. Den korte avslutningen «Destroy» synes jeg er albumets svakeste ledd, der den etter en for så vidt lovende intro henger seg fast i et riff og noen vokalfraser som fremstår i overkant banale.

Det er synd, for første halvdel av ‘Crazy Strike’ byr på en rekke tøffe og sterke øyeblikk som overbeviser. Dette gjør imidlertid også at plata er en forholdsvis sterk prestasjon fra Flashing Thunder all den tid de ikke lykkes helt i andre ledd og den nok ikke utmerker seg spesielt mye stilmessig – ‘Crazy Strike’ anbefales for alle fans av tung, ukomplisert og rendyrket metall.

Skrevet av Alexander Lange

Kráka – Winter Solstice Demo / Fog Above the Forest

Svartmetallprosjektet Kráka slapp to små utgivelser i overgangen til det nye året: demoen ‘Winter Solstice’ og den litt lengre EP’en ‘Fog Above the Forest’. De er prosjektets første livstegn, og musikken er tydelig forankret i et rått og atmosfærisk svartmetalluttrykk som formidles gjennom korte og nokså enkle komposisjoner.

Krákas musikk preges kanskje mest av den beske lo-fi-vokalen som gjennomgående fortoner seg som desperate hyl, og som i sin skjørhet og råskap nærmest fremstår som et instrument i seg selv – det faktiske innholdet i vokalfrasene er i alle fall ikke mulig å oppdrive. Vokalen er også Krákas desidert største styrke på begge disse utgivelsene, og aller best er det nok på demoens første låt «Snowfall and Blood» som også er Krákas sterkeste. Her maner vår ukjente utøver frem en atmosfære lik dem jeg nøt i fjorårets utgivelser fra prosjekter som Blutumhang og Chalice Ablaze, og det med hjelp av et ondskapsfullt, smått folkmetallsk og nærmest hypnotisk gitartema som ligger som fundament for komposisjonen.

Sterke øyeblikk finnes imidlertid også ellers på både ‘Winter Solstice’ og ‘Fog Above the Forest’. På førstnevnte byr Kráka riktignok kun på bare én låt til, «Dreams Encased in Ice», men denne fullbyrder en sterk – om enn ganske kort – demo og komplementerer førstelåta fint med et mer typisk norsk andrebølges svartmetalluttrykk. Slike tradisjonelle tendenser er det også flest av på ‘Fog Above the Forest’, all den tid Kráka tviholder på det lavoppløselige preget og den mer særegne vokalstilen.

‘Fog Above the Forest’ imponerer nok likevel ikke like mye som demoen, av den enkle grunn at kvaliteten på riffene ikke er like gjennomgående høy og Krákas enkle uttrykk muligens eksponeres som litt ensformig og lite slitesterkt. Jeg synes for eksempel det åpner litt uinspirert med tittellåta, selv om den like fullt styrker seg like fullt med noen kule riff i andre enden, og selv om «Wanderer in Cursed Lands» er en kul, Darkthronesk doom-flørt a la «Quintessence», holder den seg nok ikke interessant nok hele veien gjennom.

Interluden «Doors of Corvidae» er et fint avbrekk med noen kule perkusjonseffekter, og «Raven of Black Sorrows» og avslutningslåta «Snow Shrouds All», som utvikler seg fra en lavmælt svartmetallåt til en kaotisk avslutning, byr riktignok på noen gode partier. Men jeg synes ikke det evinnelige mørket som kommuniseres gjennom lo-fi-preget på demoen setter seg like godt her – snarere savner man kanskje en noe mer finslipt produksjon fordi nytten av den som Kráka har endt opp med ikke er like iøyenfallende. Det gjør ikke Kráka til et lite interessant prosjekt; snarere tvert i mot vitner disse to utgivelsene om mye potensiale. Men like fullt åpenbares det tydelig hvor prosjektets styrker og svakheter ligger.

Skrevet av Alexander Lange

Heads of Hydra – Waste

Heads of Hydra er et metallband fra Rogaland som operer i krysningspunktet mellom melodisk dødsmetall og thrashmetall med et bankende tradmetall-hjerte. Gruppa gav i løpet av 2021 ut en rekke singler som samtlige gikk Metallurgi hus forbi, hvilket gjør det nødvendig at vi bryter våre egne retningslinjer og skriver en omtale av en dobbel singel som ble utgitt helt tilbake i oktober. ‘Waste’ demonstrerer et band som har mye av det låtskriver-tekniske og uttrykksmessige på plass allerede, men som kunne hatt utbytte av å raffinere disse ørlite granne mer før de begir seg ut på sin første full-lengder.

Hovedattraksjonen er uten tvil den syv minutter lange «Waste», som med sine mange ulike deler og elementer er et akkurat passe mange-hodet beist til å gjøre ære på bandets navn. De fengende og distinkte riffene som befolker låtas første halvdel har åpenbare røtter i trashende dødsmetall (hvilket fremheves av de growlede vokalene), men har ofte en tradmetallisk kant som setter dem i forbindelse med den greske ekstremmetall-scenen og dens særegenheter. Denne klassiske trad-tyngden får enda mer å si for låtas bro, som lener seg litt i overkant i retning rock og metall til å gi mening sett i lys av resten av låtas ekstremitet.

Denne drakampen mellom trad og ekstremmetall forsetter å utspille seg på «Execution». Åpningens tyngde og harmoniserte gitarer tilhører åpenbart førstnevnte, men det påfølgende versriffet har en brutal thrashmetall-kant som umiddelbart skyver låta vekk fra spandexbuksenes tidsalder. Denne mellomsjanger-konflikten trenger ikke nødvendigvis oppleves som noe negativt, men jeg har fortsatt på følelsen av at Heads of Hydra har mer å gå på når det kommer til å justere sammensetningen for maksimal gjennomslagskraft. «Waste» og «Execution» er to tilfredsstillende doser med fengende tyngde og ekstremitet, og markerer Heads of Hydra som en gruppe det skal bli spennende å følge nøyere med på fremover.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Color for a Blind Man – Anathema

Solomusikeren bak Color for a Blind Man uttrykker i sin Spotify-bio at hans sinn og musikalske preferanser er for kaotiske til å settes i én enkelt sjangers tjeneste. Dette reflekteres gjennom mannens utgivelser – EPen ‘Cold Blood Medicine’ kombinerer metall og elektronisk musikk, og andre låter tar igjen for seg urelaterte uttrykk som folk-ballader og melodisk dødsmetall – hvorav den nyeste er ‘Anathema’ fra slutten av desember. Musikken på ‘Anathema’ har vanskelig for å la seg sette i en enkel bås, men inneholder for observante lyttere noen hint til i alle fall hvilket tiår prosjektet er inspirert av.

Det første hintet kommer allerede i de første sekundene av åpningslåta «Endless Spinning Loom», som virker å springe ut ifra det samme auditive universet som ga oss System of a Downs «Toxicity». Til tross for at låta løper av gårde i mange ulike retninger etter denne mulige referansen, beholder den alltid forbindelsen til perioden «Toxicity» stammer fra, nemlig fra 90-tallet og inn i det tidlige 2000-tall. Vage allusjoner til Toolsk rytmikk og riffing forsterker denne tilknytningen, og det samme gjør den noe alternativ rock-pregede vokalen til Vegard Fotland. Den siste biten i det uttrykksmessige puslespillet er en sporadisk og impulsiv kreativitet som sender tankene i retning bandets uttalte inspirasjonskilde i Primus, samt mer moderne sjanger-agnostiske band som Thy Catafalque.

Den brutale og growlede broen på «Endless Spinning Loom» og det avsluttende refrenget må fort gi plass til «Like Cattle», som er en mye mer innadvendt og meditativ affære – i alle fall til å begynne med. Melankolske, psykedeliske gitarfraser veves som av en musikalsk rokk gjennom låtas første halvdel, før eksentriske ledegitarer og et knusende riff klipper over snoren og sender oss ut i nok en sjanger-agnostisk villmark. «A Way Out» avslutter så EP-en på lite forløsende vis, med en halvhjertet jam-sekvens og en knapp låtform som ikke makter å utnytte potensialet til progressive metallfaktene som preger midtpartiet.

‘Anathema’ er en kort EP som oppleves mer som et utløp for Color for a Blind Mans nylige musikalske ideer heller enn en komplett og fullverdig utgivelse i seg selv. Produksjonen har en hjemmestudio-kvalitet over seg i den forståelse at den har en del ubalanser, men har også nok gode ideer til å gi inntrykk av at Vegard Fotland vet hva han vil med musikken sin. ‘Anathema’ kan dermed ansees å være et snaut men fascinerende øyeblikksbilde av hvor Color for a Blind Man befinner seg for øyeblikket, og er en solid nok lytt for fans av alternative og progressive retninger innenfor 90-tallets rock og metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve