Death Crusader – Death Crusader
Death Crusader er et heavy metal-band bestående av mannen bak Bad Noise Records, «Satan», og hans trofaste med-trubadur fra Satan og Kjartan, Kjartan. Per Metallarkivene har bandet eksistert siden 2014, men maskineriet har tydeligvis gått på tomgang en stund ettersom deres selvtitulerte nye plate er den foreløpig eneste utgivelsen de har gitt ut siden sin oppstart syv år tilbake. Årsaken til dette er neppe latskap, ettersom «Satan» har en finger med i ca. 80 prosent av alle utgivelsene som pumpes ut via plateselskapet hans; nei, mer sannsynlig virker det at gutta har ønsket å smi og hamre litt ekstra lenge på disse låtene, et inntrykk som forsterkes av at albumcoveret og produksjonen virker noe oppskalerte i forhold til innpakningen til deres øvrige prosjekter.
Og dette er definitivt låter som nyter godt av et noe høyere ambisjonsnivå. Kjerne-soundet til Death Crusader er ukomplisert, muskulær og energisk trad som blander den presise og bunntunge riffinga til band som Judas Priest og senere Accept med det røffe og uflidde ytret til band som Venom. Vi snakker tektonisk riffing, gitarharmonier og shredding, helhjertede forsøk på Halford-hyling og trommer som trakteres med bunnløs entusiasme. Om du forsøker å addere sammen disse elementene så kommer du sikkert frem til at dette virker som en jævla gøyal plate, og det vil du naturligvis ha rett i å anta. Det som ikke er så lett å kommunisere ved å liste opp lydbildets bestanddeler er hvor høy kvaliteten på mye av musikken faktisk er.
Jeg innrømmer at da jeg først satte meg ned og trykket play på åpningslåta «The Reaper», så slo den meg som nok et eksempel på solid trad som hemmes av svake vokaler. Men dette var mer et resultat av feiljusterte forventninger enn musikkens egenverdi, ettersom de oppstemte gitarharmoniene fikk meg til å forvente en stratosfærisk mannsrøst med melodisk teft og voldsom kraft, heller enn de bjeffende utropene som «Satan» kommer med over platas spilletid. Da jeg innså at et mer passende sammenlikningsobjekt ville vært de snerrende vokalene til Midnight, var det som at en puslespillbrikke falt på plass, og siden var lyttinga en helt annen. ‘Death Crusader’ er som en garasje/protometall-skive som er fylt med nok utsøkte trad-riff til å fullstendig blåse i stykker glasstaket som vanligvis tøyler inn prosjekter av samme kaliber.
Plata oppleves som en bandøving der den noe stive oppstarten gradvis bygges opp til en elektrisk og magisk sesjon ettersom musikerne får spilt seg opp. De første tre låtene er gode nok i seg selv, men det er først på «Hymn of Glory» at bandet virkelig når marsjfart. Den klassiske Tipton/Downing-riffinga og den hardtslående stikkeføringa fører til brede glis hos anmelder, og den røffe og melodi-agnostiske vokalen blir plutselig avslørt som en vital bit av bandets drivende motorikk. Herifra kommer høydepunktene som perler på en snor: «We March» sine glødende leads og fantastiske pre-chorus-riff, «Heavy Metal»s allsang-verdige refreng og sjarmfullt flåsete tekst, «Death Crusader» med sitt heseblesende framdrift og… ja, dere skjønner tegninga.
‘Death Crusader’ er som en beruset barbar som går amok på slagmarken; selv om den skjeggete og lendeklede-utstyrte soldaten ler og snubler over sine egne bein i en lettsindig ørske, er han fremdeles en høy-effektiv drapsmaskin som ikke tenker seg om to ganger før han parterer en stakkarslig og intetanende romer med nådeløs presisjon. I dette tilfellet er jeg romeren som ante fred og ingen fare ved første lytt, for så å bli tatt på senga etter tre-fire ytterligere platespinninger. ‘Death Crusader’ sneik seg opp på meg som få utgivelser makter å gjøre, og jeg kan ikke annet enn å anbefale utgivelsen helhjertet. Om de uraffinerte vokalene viser seg å være sterk kost til å begynne med, bare fortsett å lytt – plutselig ligger du lemlestet og glisende på de blodige slettene ved siden av alle oss andre. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vandrer – In Search of the Path of Return
Instrumental doom-metall, særlig av det ekstra trege og langstrukne slaget, kan fort fortone seg som en risikosport. Vokal tilføyer i mine øyne ofte mer til dette sjangerlandskapet enn man kanskje tenker over, der det ofte bidrar til en viss dynamikk over lydbilder som ofte krever mye tålmodighet av lytteren. Muligens er det også derfor man ikke finner så alt for mye av det. Enmannsprosjektet Vandrer fra Trondheim tok imidlertid utfordringen i fjor med sin tunge og gigantiske selvtitulerte debututgivelse. Nå er oppfølgeren ‘In Search of the Path of Return’ her. De fire låtene er fordelt utover hele 49 minutter, og selv om dette også er en litt kortere totalspilletid enn forgjengeren bød på, er det like fullt snakk om en kjempe som først og fremst lander i et blekt funeral doom-landskap med et ganske klart hint av stoner-elementer.
Og selv om det kan virke som om undertegnede muligens har gått inn i denne utgivelsen med en forutinntatt skepsis, så er det først og fremst slik at Vandrer har mye av det aller viktigste på plass. Det er naturligvis de tunge gitarriffene som stadig er i sentrum, og på sitt beste klarer Vandrer å etablere sterke motiver som står fjellstøtt som fundamenter for de mektige komposisjonene. Det beintøffe hovedtemaet i tittellåta stikker seg ut i så måte, så vel som riffet som etter hvert dominerer «Diamond in a Field of Clay». Det kanskje aller beste finnes imidlertid i «Roadmap of the Cosmic Mind», der det blytunge forenes med det storslåtte i et noe mer dynamisk riff som minner meg en god del om kunststykkene til den britiske doom-trioen 40 Watt Sun – særlig når komposisjonen også er såpass seig. Så er det helt klart gjort nært sagt perfekte valg i produksjonen av denne utgivelsen, der en fantastisk grovkornet gitartone dominerer lydbildet. Det er også her stoner-elementene og assossiasjonene til band som Dopelord begynner å tre frem.
Men det er også slik at ‘In Search of the Path of Return’ også var noe som fikk meg til å tenke over fallgruvene ved instrumental doom. Da handler det ikke bare om jeg omtrent satt og ventet på at Pallbearer-vokalen skulle kicke inn på åpningslåta og at jeg sitter med et inntrykk av at noen vokallinjer hadde gjort plata betraktelig bedre, men låtene er rett og slett litt for lange til at de alltid klarer å holde seg interessante hele veien. Dette er særlig fordi gitarmotivene etter hvert fortoner seg som nokså like. Det er ikke dermed sagt at det ikke er mulig å sette pris på slike tendenser – på sitt beste grenser Vandrers musikk over i et melankolsk meditativt spor det er høyst tilfredsstillende å følge, særlig etter et par gjennomlyttinger. Da stråler det instrumentale formatet. Men så er det også slik at den helt gode balansegangen noen ganger uteblir.
Skrevet av Alexander Lange
Galra – Nailed
Galra er et nytt og ukjent band bestående av to anonyme musikere som opererer under aliasene «Lotr» (samtlige instrumenter) og «Andtef» (vokal). Om vi skal stole på den ytterst beskjedne mengden info det er mulig å oppdrive om bandet på nett er de basert i Oslo, og per Metal-Archives skriver de musikk som har sin opprinnelse i svart/dødsmetallens tjære-fargede malstrøm. Den sjangerbetegnelsen passet gruppen rimelig godt på deres debut-singel fra 2020, «Dod», men på deres nye EP, ‘Nailed’, skritter duoen inn i et sound det er mye vanskeligere å plassere.
Hovedingrediensen i Galras lydbilde er fortsatt dødsmetall; buldrende gitarer og hul, grotte-aktig vokal er å spore nesten hvor hen du retter blikket på denne EP-en. Men i tillegg til denne basale grunnvollen finner vi en tilnærming til harmonikk og riff-utforming som gir inntrykket av at bandet har hentet lærdom fra det franske industriell-psykedeliske svartmetall-bandet Blut aus Nord og kjørt det gjennom en dødsmetall-filter. Dette forsterkes av EP-ens noe digitale produksjon, og resultatet er en klar og distinkt syntese av forskjellige uttrykk som er sjokkerende velkoordinert til å komme skjenende inn fra blindsonen som denne EP-en har gjort.
Tittelsporets ‘777 Sect(s)’-aktige gitarer demonstrerer særegenhetene ved Galras sound allerede fra EP-ens første sekunder. Denne typen riff kan ansees å være bandets nukleon, og de fleste låtene på EP-en inkluderer en variert iterasjon av denne ideen. Låtene har et bredt dynamisk spenn, fra drivende D-beats til svære, atmosfæriske strekk og dødsdoom-platåer. Etter de første par låtene har bombadert lytteren med noe EP-ens mer intense materiale, forekommer det et skifte rundt «Lamentations» hvor harmonikk og melodikk for stadig større innpass, og det er her vi finner de virkelige perlene.
«Lamentations», «Mantra» og «Bloodlike» spoler forbi ‘777’s industrielle maskineri og frem til ‘Hallucinogen’s mystiske og lysergiske visjoner. Melankolske og utenomjordiske akkordrekker brytes opp av Ingurgitating Oblivion-aktige bobler av stillestående vakuum. De strukturmessige defektene som var vanskelige å overse på de første par låtene blekner her i forhold til styrken på materialet, og det blir tydelig at bandet har funnet en mineral-åre som virkelig er verdt å hakke videre på.
Det neste steget til Galra burde være å stramme opp de få elementene som ikke fungerer så bra som de kunne ha gjort. Låtstrukturene er tidvis retningsløse, og sporene ender oftere med et spørsmålstegn enn et utropstegn. Selv om jeg setter pris på selve lyden av «Andtef»s mørke growling, er frasene hans for rytmisk vage til å gjøre større inntrykk over ‘Nailed’s spilletid, noe som kan rettes på ved å skape mer meningsfulle forbindelser mellom vokal, tekst og musikalsk forløp. Dette er uansett ekstremt lovende saker, spesielt med tanke på at dette er en debut-EP fra en helt ny gruppe. Gitt litt tid, kommer jeg ikke til å bli overrasket om det viser seg at Galra er i stand til å produsere noe helt uforlignelig sett i kontekst av Norsk dødsmetall. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 