Ex Hydra – Awakening the Ancients
Ex Hydra er en ny, Trondheims-basert kvintett som har kommet luskende ut av skyggene uten forvarsel, for så å klaske denne ferdige debut-plata ned i bordplaten rett foran nesa på anmelder. Fra coveret å lese trodde jeg kanskje vi hadde å gjøre med en sykelig og forvridd versjon av svensk svartmetall ala Dissection, eller muligens et norsk take på gresk svartmetall med sterke undertoner av kosmisk terror. I stedet for å svare på forventningene mine har Ex Hydra snekret sammen en egenartet kombinasjon av både melodisk og riffdrevet svartmetall, en form for halvdissonant, moderne dødsmetall hvis nærmeste analog kan sies å være Slugdges ‘Esoteric Malacology’, og mørk ambient som synes å generere fra et ormehull bak universets horisont. Dette er en miks av uttrykk som meg kjent har blitt særdeles lite utforsket til nå, så til et debuterende prosjekt å være har Ex Hydra allerede vekket betydelig interesse hos undertegnede.
Debutplata ‘Awakening of the Ancients’ er med sine tretti minutter en kort affære. Tiden blir til gjengjeld brukt effektivt, ettersom bandet pakker et bredt utvalg av uttrykk inn i platas åtte låter. Låtene som henter mest inspirasjon fra moderne dødsmetall finner vi helt i begynnelsen, hvor «Where the Truth Lies» og «Cosmic Self Murder» vekker oppsikt med sine uvanlige kombinasjoner av svartmetall, innslag av tohånds-tapping og brutale rytmer. Mellomspillet «Abducted» fremkaller interne bilder av en mørk sfære som vibrerer av onde krefter, deretter finner vi «I, the Universe», en låt som kombinerer et storslått, melodisk hovedriff med post-rock seksjoner og sterke borg-vibber. Limet som holder alle disse ulike elementene sammen er vokalen, som er den mest konstante allusjonen til svartmetall på plata.
Etter «Eyes Closed Into Infinity» har presentert sin sammensmelting av Agallochs paganistiske svartmetall med de lysergiske leadsene fra Blut aus Nords ‘Hallucinogen’, avsluttes plata med et akustisk mellomspill og ti hele minutter med atmosfærisk lyd-maling. Med sine knokkelrangling, mørke rumling og rituelle tromming oppleves «Human Sacrifice» som lydsporet til et ukjent spillprosjekt; det samme gjør avslutningssporet «Dreams of Despair». De bidrar dessverre også til å gi plata en noe u-seremoniell avslutning (ironisk nok), samt å komplisere albumets identitet. Det blir med disse avslutningsnumrene nemlig tydelig for meg at det er litt for mange ideer som kjemper om plass på denne plata, og litt for få bindende elementer til å samle det hele til et enhetlig uttrykk.
Men det er tross alt en debut-utgivelse det er snakk om her, og når det kommer til debuter er jeg mye større tilhenger av bred-vinget eksperimentering enn trygg tilbakeholdenhet. Med sin interessante kombinasjon av tradisjoner er ‘Awakening of the Ancients’ som en uslepen, mangefarget diamant, og jeg er virkelig nysgjerrig på hva Ex Hydra kan få til når de har kommet i gang med slipeprosessen – Det er nemlig flust med partier på plata som vitner om potensiell storhet dersom de kan få storformene på plass. ‘Awakening of the Ancients’ er et cinematisk og mangefasettert påkallelses-ritual, og en lovende introduksjon til en ny aktør i Trondheims undergrunn.
Ajera – In Momentum
Etter å ha sjonglert proposisjoner fra et knippe plateselskaper har Argon Mox bestemt seg for å gi ut debutplata til enmanns-prosjektet sitt Ajera via tyske Wolfmond Production. Dette virker som en passende match for Mox, som i likhet med mange av de andre aktørene hos selskapet produserer undergrunns-rettet svartmetall med depressive undertoner.
Etter at jeg anmeldte omtalte «Alpha Death Commandor» for en uke siden har jeg vært spent på hvordan den særegne og fengende «Deathcrush»-arvtakeren kom til å hevde seg på en lengre låtliste. Det viser seg at den er et mindre avvik fra grunnuttrykket på ‘In Momentum’, som er en meget tradisjonell kombinasjon av suggererende tremolo-gitarer og blast beats. Gammel Mayhem og Burzum er hovedstikkordene her, og kun på platas intro og outro setter Mox de bitende riffene til side for å produsere noen industrielle electronica-stykker.
Selv om andrebølges-svartmetall er det mest fundamentale uttrykket innenfor norsk svartmetall er det fortsatt et sound som kan være vanskelig å gjøre riktig. Risikoen er at endeløse rekker med snerrende riff og blast beats kan føre til at musikken oppleves som ubevegelig, og det er partiene på ‘In Momentum’ som viderefører denne tradisjonen som gjør minst uttrykk. Mangelen på dynamikk forsterkes ytterligere av de tilsynelatende elektroniske trommene, som oppleves som statiske når plata har fått spille en stund. De mest lovende øyeblikkene oppstår når Mox går vekk fra den tradisjonelle filinga for å utforske andre teksturer, som det meditative tomrommet og de grå forhengene av gitar mot slutten av «Abominable Funeral», og de ondskapsfulle Mayhem-linjene som åpner «Humanity Downfall».
Mox har en raspete og ekspressivt hvesende stemme som passer utmerket til denne typen musikk, så jeg har veldig lyst til at han skal få til å produsere musikk som støtter opp rundt dette esset med tilsvarende egenverdi. Jeg tror at med et større fokus på variasjon i det store bildet, så kommer mye til å skje av seg selv. Den innbitte og nedtrykte atmosfæren er jo allerede på plass, og Mox sin entusiasme for sjangerens auditive signatur er vanskelig å betvile. Til album-debut å være er dette en god start, med plenty av rom for utvikling og videre eksperimentering. Anbefales for fans av tidlige norske svartmetall-utgivelser, samt den moderne, primitive formen som florerer hos Wolfmond Production.
Desmodus Rotundus – Ravening Wolves
Annihilated Pentagram Productions kom nylig med en gjenutgivelse av Desmodus Rotundus sin hyperaktive, industrielle svartmetall-aneurisme ‘Ravening Wolves’ fra desember 2019. Ta en lytt om du har nerver av stål eller sans for selv-pryl.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 