Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Keiser – «Sole Victor»

Ute nå via Non Serviam Records

En av høydepunktene fra bloggens (begrensede) dekning av det norske metallåret 2020, var den rike og transporterende andreplata til Levangersbandet Keiser. Etter et helt år med radiostillhet har vi endelig gleden av å bryne oss på en splitter ny låt fra gruppen, den krigerske og episke singelen «Sole Victor». 

Keisers voldsomme og turbulente arrangement på «Sole Victor» bidrar til å bygge opp under tekstens beskrivelse av en kriger som kommer ut av et blodig slag som eneste seirende. Åpningen gir umiddelbare assosiasjoner til vikingmetall i form av et meget Ivar Bjørnson-aktig riff, før en robust melodi peker ut kriger-protagonisten blant de stridende masser. Bryske blastbeats intensiverer uttrykket, før låtas sentrale akkordrekke åpner opp en episk dimensjon. Elementet av thrash som var så viktig for å skape variasjon på ‘Our Wretched Demise’ er heller ikke neglisjert på «Sole Victor», men opptrer i form av det kraftige og presise riffet som støtter opp under verset. 

Er det en ting jeg skulle plukket på angående Keisers nyeste låt, er det at den føles litt avkortet ut. Én enkelt vers/refreng-syklus føles nemlig litt knapt ut etter den utstrakte åpningen, og ytterligere et minutt eller to med thrashende aggresjon kunne bidratt til å gjøre låta mer komplett. Det er likevel flott hvordan tekst og musikk spiller sammen på «Sole Victor», spesielt hvordan avslutningens harmoniserte melodier avslører det tragiske aspektet ved å være den eneste seirende fra et større krigsfølge. «Sole Victor» er et gledelig gjensyn med en av Metallurgis yndlinger fra nyere tid, og en moderne black/thrash-perle som gir umiddelbar mersmak.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lonely Pedro – «Never Am I»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Foruten å være historisk lite selvhøytidelig, presterer bioen på nettsiden til solomusikeren Lonely Pedro å lansere et helt nytt sjangerbegrep innenfor metall. Morten Nicolaysen omtaler nemlig prosjektets musikk som «passiv aggresiv power pop metall», hvilket som forkortelse ville vært kun én bokstav unna det muligens uheldige men meget salgbare begrepet PAPPA-metall. Dette begrepet er i bunn og grunn passende nok, ettersom singelen «Never Am I» demonstrerer en forkjærlighet for 80-tallets powerballader, samt andre former for nedstemt metall som sirkulerte på radioen da min egen far var ung. 

Symfoniske elementer og klimprende piano gir «Never Am I» en avmålt dramatikk, samtidig som det fyller ut det temmelig enkle arrangementet i kantene. Gitarene butter stadig inn med klagende og nedstemte fraser, og Nicolaysen klager med i kapasitet av sin overraskende solide sangstemme. Resultatet høres litt ut som om Black Debbaths Lars Lønning hadde gjestet et power pop-band, eller kanskje til og med som om Riot Vs moderne line-up hadde prøvde seg på en powerballade. «Never Am I» er i alle fall en ganske så solid låt, som kanskje spesielt grunnet sitt fengende refreng vil falle i smak for fans av sentimental og radioklar PAPPA-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s