Bolt – All Hands Unite
Til tross for at tradmetall/NWOBHM er selve utgangspunktene for all senere metall kan stilartene være overraskende vanskelige å uføre på overbevisende vis. Selv om de fleste metallfans vil kunne nevne en hel drøss med musikalske signaturer som kjennetegner uttrykkene dersom de blir spurt – triumferende ledegitarer, galopperende riff, harmoniserte gitarkor, beltede vokaler – er dette åpenbart ikke nok til å skrive god musikk innenfor sjangrene. I tillegg til kunnskap rundt sjangrenes historikk kreves det nemlig en egenskap som er langt vanskeligere å tilegne seg ved målrettet arbeid; evnen til å kaste seg inn i musikkens teatralske og corny sider uten den minste antydning til ironisk distanse.
Med andre ord må du leve, puste og blø tradmetall for at musikken din skal ha den minste sjans til å bli ansett som mer enn en nostalgisk hyllest til sjangeren. Er det noe man ikke kan ta fra det norske metallbandet Bolt er det at de kaster seg inn i låtene sine nettopp den energien og entusiasmen som kreves, noe som skinner tydelig gjennom på deres platedebut ‘All Hands Unite’. Jovisst finnes det andre ting ved debuten å plukke på, men dedikasjonen til det musikalske materialet utstråles via hvert eneste plekterhugg og høytsvevende vokalmelodi.
Nå skal det sies at Bolt på ingen måte er rendyrket trad eller NWOBHM, men en kombinasjon av tradisjonelle og mer moderne metalliske uttrykk. Growlsene som dukker opp på versene til tittelsporet bryter allerede 80-talls-illusjonen som ble skapt av introens episke melodikk, og innen vi når fjerde spor «Mental Breakdown» blir det tydelig at melodisk dødsmetall er en viktig inspirasjonskilde for gruppen. Dette er en interessant kombinasjon som ikke har blitt utforsket på omfattende vis per i dag, selv om jeg personlig vil argumentere for at Bolt er på sitt sterkeste når de omfavner sine tradmetalliske impulser.
Eksempler på dette finner vi flest av på platas andre halvdel via låter som «Turn Away», «Destiny» og «Midnight Hunter», alle sammen høydepunkter blant skivas ni spor. «Turn Away» åpner med en melodisk og nesten speedmetallisk spurt, før refrengene klemmer til med punkete koring og stopp/start rytmikk. «Midnight Hunter» har noen herlige Hällas-aktige sekvenser bestående av hurtige hi-hats og Lizzy-aktige, harmoniske riff. Til slutt har vi «Destiny», som starter i det samme jagende speed/NWOBHM-terrenget som «Turn Away», og som til tross for noen nødrim og tekstlige forseelser fortjener å bli ansett som en såkalt «Banger».
Dessverre strekker de tekstlige problemene seg lenger enn bare nødrimene på «Destiny» – ja faktisk oppfattes de fleste tekstene som litt typiske og overfladiske for sjangeren. Dette er et svært vanlig i problem i moderne trad-kretser, men likevel noe som må bemerkes når man skal legge en skive som ‘All Hands Unite’ under lupen. I tillegg har skiva noen produksjonsmessige utilstrekkeligheter som gjør at det instrumentale og spesielt growlingen oppfattes som tynt og lite slagkraftig. Det er likevel mye å glede seg over på ‘All Hands Unite’ – Låtskrivingen (rent musikalsk) holder generelt sett en høy standard, og samtlige låter inneholder riff eller ideer som får det til å rykke til i nakkemuskulaturen. Gitt en fyldigere produksjon og et større fokus på det tekstlige kan Bolt komme til å gi ut en riktig god utgivelse i fremtiden, men allerede nå vil nok den gjengse tradmetall-fan kunne ha god nytte av å tilbringe litt tid med ‘All Hands Unite’. Anbefales for lyttere som ikke tar seg nær av litt growling og ekstremitet i tradmetallen sin.
Skrevet av Fredrik Schjerve
ESBEN – i am god
ESBEN er et prosjekt som nå i september både har sluppet svartmetall-EP’en ‘i am god’ og et ganske annerledes eksperimentelt, elektronisk og anime-inspirert krumspring ved navn ‘a letter to my very special’. Et unikt og ganske merkelig utgangspunkt til tross, er i alle fall svartmetallen noe som rent musikalsk følger sjangerkonvensjonene såpass mye at det glir fint inn i mengden av Bandcamp-forsøk på black metal.
Mye er for så vidt også kult på de ti minuttene ‘i am god’ holder på; særlig er avslutningslåta «döda mig» et høydepunkt, der dødelig effektive moll-akkorder, kule riff, en strålende vokalprestasjon og et voldsomt basstrommetrykk sørger for en ganske fryktinngytende og heseblesende opplevelse. Så er nok ikke ESBEN like heldig med «god», som er en litt vel kort og forglemmelig sak, og «slit my wrist down to the bone», der jeg ikke helt klarer å unngå å heve øyenbrynene over hvor mye riffene ligner på segmenter av Mayhems «Deathcrush» og «Chainsaw Gutsfuck». Likevel skal jeg ikke ta fra ESBEN at det er noen særdeles sterke øyeblikk på ‘i am god’.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 