Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Ildfar – Sorrowful echoes of perdition

Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.

Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.

Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.

Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – Whispering Embers

Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse. 

Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.

Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.

 ‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.

‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dragonfall – Cold Whining Road

Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne. 

Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier. 

Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Urstrid – Urstrid

Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.

Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.

Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.

Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange

Belfalas – Dor-En-Ernil

Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Styggedom – Massedrap

Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.

‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».

Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.

Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange