verdande – Metallurgi

April

In Vain – Solemn

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv black/death metal

Utdrag fra vår omtale: “‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! […] Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Beste låter: “Shadows Flap their Black Wings”, “At the Going Down of the Sun”, “To the Gallows”

Lenke til omtale

Haust – Negative Music

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Hardcore punk/black’n’roll

‘Negative Music’ er den første utgivelsen Haust har sluppet på nesten ti år. Det har de gjort med besetningen som også sto bak undergrunnsklassikeren ‘Ride the Relapse’ fra 2005, som var den første utgivelsen som ble sluppet på det nå så anerkjente platelselskapet Fysisk Format. På ‘Negative Music’ rendyrker bandet negativitet og blandingen av (svart)metall og punk som de i starten av årtusenet var svært tidlig ute med, og den karakteristiske, ravgale rulle-r-vokalen, heftig driv og svære fuzz-gitarer er blant ingrediensene. Med denne plata holder Haust seg relevante uten å på noen måte gi slipp på det som satte bandet på Norges metallkart i utgangspunktet.

Beste låter: «Left to Die», «The Burning», «The Devil at My Heels»

https://open.spotify.com/embed/album/4DdlKXB1UuV0ednBLkdAm1?utm_source=generator

Darkthrone – It Beckons Us All

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black/heavy metal

Beskrivelse: ‘It Beckons Us All’ er trolig den beste skiven Darkthrone har levert siden de entret sin nye fase med ‘Eternal Hails……’ for tre år siden. Den støvete, gammelt-lydende produksjonen fra 2021-utgivelsen er fremdeles en faktor på ‘It Beckons…’, men i dette tilfellet underbygger miksen Darkthrones oltidsmetall heller enn å først og fremst fremstå som et kuriosa. Den viktigste leksa å ta med seg hjem er derimot at bandet tar større sjanser enn de har gjort på en stund, hvor de spede keyboardelementene som snek seg inn på duoens to siste skiver nå er en integral og betydningsfull bit av det større bildet. Om Darkthrones musikk ikke alltid har vært like spennende i senere tid, så har den alltid vært bunnsolid og tradisjonsbevisst – ‘It Beckons…’ gir oss litt av begge deler.

Beste låter: “Howling Primitive Colonies”, “Eon 3”, “Black Dawn Affiliation”

Mai

Bismarck – Vourukasha

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Stoner/doom/sludge

Beskrivelse: Bismarcks nyeste skive befinner seg i sjeldent, gjevt selskap I lys av den norske metallscenen anno 2024. Visstnok flyter det mye anonym stoner rundt i Oslos musikkmiljø for tida, men den formen for knusende, atmosfærisk stoner/doom som vi finner på ‘Vourukasha’ er det stort sett kun Dwaal som kan konkurrere med her til lands. Det er også forfriskende hvor kortfattede Bismarck velger å være på sin tredjelplate. Der mye stoner/doom sleper på bakbeina og durer gjennom samme kampesteinsriffet i ti minutter om gangen, presenterer Bismarck en rekke ulike moduser I løpet av ‘Vourukasha’s 35 minutters spilletid – være det enorme riff, friske post-landskaper eller sydende, svartmetalliske infernoer. Det er med andre ord en musikalsk reise som tar lytteren lange avstander på kort tid, og hvilket er lett å sette pris på i oppmerksomhets-økonomiens tidsalder.

Beste låter: “Sky Father”, “Echoes”, “Ocean Dweller»

Vredehammer – God Slayer

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black/death metal

Den brutale svartmetallen til nordlendingen har nok en gang fått utløp gjennom Vredehammer, som slapp sin fjerde plate ‘God Slayer’ gjennom Indie Recordings i slutten av mai. I et eller annet thrasha krysningspunkt mellom svartmetall og death metal, leverer Valla her særdeles solid ekstremmetall, som uten å bryte med spesielt mange konvensjoner har kokt opp en fullengder som på grunn av mye variasjon, sterkt riffarbeid og overbevisende atmosfære aldri blir kjedelig. Slike umiskjennelige metallfester er herlig å få servert i blant.

Beste låter: «The Dragons Burn», «Blood of Wolves», «Obliteration»

https://open.spotify.com/embed/album/3OZPqNUMlkYmY2l5CrNnxC?utm_source=generator

Vestindien – Verdande

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Gothic metal

Vestindien har endelig sluppet oppfølgeren til ‘Null’, som i våre ører var et av 2021s beste og stilistisk mest interessante plater fra den norske metallscenen. Bandet gjør også flittig bruk av elementene som gjorde ‘Null’ så bra på ‘Verdande’, der gufne stemninger, herlig vokal og fengende, post-punksk driv fortsetter å være blant hovedingrediensene. Vestindien har kanskje ofret noe av det metalliske for å slippe til de mer goth-befengte tendensene, men får med det også et noe mer definert uttrykk.

Beste låter: «Etter ilden», «Forbi stillheten», «Verdande»

https://open.spotify.com/embed/album/0zBpLhD7to9rJ00A4KvmgD?utm_source=generator

Whoredom Rife – Den Vrede Makt

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Beskrivelse: Whoredom Rife fortsetter å bevege seg i retning eksellense på sin nyeste skive. Det virker som at det aller meste klaffer på ‘Den Vrede Makt’, ettersom både albumcover, lydproduksjon og låtskriverprestasjoner danner en helhetlig pakke som både bevarer og oppskalerer bandets egenartede, storslåtte signatursound. Det er selvfølgelig fremdeles snakk om fandenivoldsk, hvesende ortodoks svartmetall – noe annet hadde vært uhørt gitt selskapet som har gitt ut skiva – men ‘Den Vrede Makt’ er såpass velpolert at den trolig vil fungere godt som inngangsport til den dypere, mørkere undergrunnen for enkelte. Med andre ord kriger ambisiøse instinkter mot kompromissløs undergrunnsmentalitet i dypet av ‘Den Vrede Makt’, hvilket er nært sagt umulig å spore i platas storslagne, mektige ytre.

Beste låter: “Den Vrede Makt”, “Hevnens Rett”, “Ravenous”

Beaten to Death – Sunrise Over Rigor Mortis

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Melodisk Grindcore

Beskrivelse: Beaten to Death har i lange stunder vært en av melodisk grindcores største fanebærere internasjonalt – om så dette ikke nødvendigvis er en posisjon som har blitt utsatt for store mengder kuppforsøk over årenes løp. Det er uansett ikke så vanlig å se et grindcore-prosjekt nærme seg sitt 15-års jubileum, og dett er nettopp dette Beaten to Death kommer til å feire i 2025, trolig gjennom en månedslang konsertserie på Rockefeller eller Byscenen filmet og sendt på Hovedscenen på NRK. Beaten har lenge mestret balansen mellom kødd og mer kødd, og aldri før har de balansert langs denne prekære eggen med slik fnysende overlegenhet som på ‘Sunrise…’.

Fra destruktive grindcore-detonasjoner til tårevåte Midwest-Emo-progresjoner, fra absurde Van Halen-parodier til geiping i retning Djevels poetiske, smått pretensiøse låttitler; ‘Sunrise Over Rigor Mortis’ inneholder alt du ikke visste at du trengte i en grindcore-skive, samt alt du visste at du ikke trengte i en grindcore-skive, men som er lættis å få uansett. Sånn sett er ingenting nytt under solen i Beaten to Death-land, om så denne solen har kommet lengre på sin reise mot vest (gisp) siden sist vi hørte fra den østlandske grindcore-institusjonen.

Beste låter: «My Hair Will Be Long Until Death», Minus och minus blir minus och minus», «We’re Not Gonna Make It», «Ormer til tarmer, maane paa hodet».

Maktkamp – Hatriarkatet

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore/thrash metal

Maktkamp lanserte den korte EP’en ‘Hatriarkatet’ rett før mai var omme, som både med tanke på titlene og flyten på denne utgivelsen nesten like greit kan ses på som én eneste låt på ni minutter. Det er kanskje også det mest metalliske Maktkamp har sluppet til nå, der den melodiske, Kvelertak-aktige hardcoren i større grad blir supplert med ustoppelig driv og herlig thrash-riffing. Også vokalen fortjener en shout-out for strålende dynamikk.

Beste låter: Hør alle tre, du

https://open.spotify.com/embed/album/2xFTRQN66JBoRKeTyaIkhF?utm_source=generator

Sinsid – «Sarcophagus»

Sinsid fra Haugesund har siden 2018 lansert tre skiver og gjennom dem blitt en trofast leverandør av ukomplisert og tradisjonstro tungrock og -metall. Låta «Sarcophagus» er det første de har sluppet siden tredjeskiva ‘In Victory’ kom i 2022, og her leverer bandet for så vidt akkurat som forventet og ønsket – verken mer eller mindre. Sinsid gjør mye ut av enkle virkemidler og serverer blant annet et sterkt melodisk refreng. Og mer er nok på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Limbonic Art – «Ad Astra et Abyssos»

Limbonic Art er et band som for mange norske metall-lyttere trolig er relativt ukjent, til tross for at de har vært aktive siden midten av det sagnomsuste 90-tallet. Med debutskiva ‘Moon in the Scorpio’ fra 1996 var de også med på å formsette den symfoniske svartmetallen ved siden av band som Dimmu Borgir, Emperor og Old Man’s Child, hvilket burde være nok til å sikre dem en plass i metallens historiebok for ettertiden. Det bør dog nevnes at det er en stund siden den ene av duoens halvdeler, «Morfeus», forlot skuta, og prosjektet har siden 2009 blitt styrt av kun «Daemon».

Og nå har «Daemon» altså annonsert at Limbonic Arts tredje skive under hans ubestridte kommando, ‘Opus Daemonical’, vil bli gjort tilgjengelig for allmennheten i juni. «Ad Astra et Abyssos» er vårt første innblikk i den kommende utgivelsen, og ved første øyekast kan det virke som at lite har endret seg i de syv årene siden ‘Spectre Abysm’ ble spilt inn. Det er snakk om storslått, voldsom svartmetall fylt til randen av gamle, staute melodier og kronet av «Daemon»s beske skrik, som til tross for en staselig atmosfære neppe kan kalles symfonisk svartmetall på noe som helst vis. Det som først og fremst virker å skille «Ad Astra…» fra bandets utgivelser på 10-tallet, er at de digitale trommene er vanskeligere å ignorere enn før. De statiske og noe masete trommene ender dessverre opp med å distrahere fra de flotte strømmene av svartmetalliske melodier som fyller låta til randen, og legger dermed en liten demper på Limbonic Art sin retur til metallosfæren for min egen del. Til tross for denne demperen er det liten tvil om at ny musikk fra Limbonic Art er en viktig hendelse sett i lys av norsk metall, så jeg ser frem til å gi meg i kast med ytterligere singler, samt skiva i sin helhet når den dukker opp.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Diskord – «Shivering, as We Shed Our Hides»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Dødsmetalltrioen Diskord slipper spliten ‘Bipolarities’ i starten av juni sammen med britiske Atvm, som også er på plateselskapet Transcending Obscurity Records. Det blir en begivenhet det mildt sagt er verdt å se fram til, da det er bandets første utgivelse siden den forrige skiva ‘Degenerations’ kom i 2021 – en fantastisk, avant-gardistisk death metal-skive som kapra andreplassen på vår liste over det årets beste norske metallplater.

Låta vi nå har fått høre fra ‘Bipolarities’, «Shivering, as We Shed Our Hides», vitner også om at Diskords side av denne splitten vil kunne imponere stort. Bandet leverer her en låt som kvalitetsmessig er på linje med ‘Degenerations’, og det med en produksjonsdrakt som for meg fremstår bedre og noe klarere. Som vanlig er det snakk om en flerfassetert låt fylt med lekre og merkelige dødsmetalltriks i Gorguts– og Atheist-gata, og selv om den bare varer i tre minutter ville det tatt mye plass å dekonstruere alt her. Illsint vokal, perplekse og uforutsigbare bassgitarlinjer, dissonans og bends i gitarsegmentet, konstante skifter og kubjelle er imidlertid hovedingrediensene, og Diskord krydrer det også til med en synth som lyser opp et parti på midten på overraskende og overbevisende vis. Anbefales!

Skrevet av Alecander Lange

Vestindien – «Etter Ilden»

Vestindien imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de slapp debutskiva ‘Null’ i 2021; en skive som siden den gang stort sett har steget i gunst hos undertegnede. Derfor er det fantastiske nyheter at andreskiva ‘Verdande’ er på vei, hvilket i likhet med debutskiva vil bli sluppet på venerable Dark Essence Records.

Basert på bandets nye singel «Etter Ilden», samt førstesingelen «Forbi Stillheten» (som vi dessverre gikk glipp av) er det både ting som er likt og ulikt ved Vestindien i 2024 i forhold til tidligere materiale. De dansbare, apokalyptiske metalpunk-groovene er videreført fra tidligere, men borte er mye av den glefsende, førstebølges-svartmetallen som preget debutskiva ‘Null’. «Etter Ilden» fremstår mest av alt som en motorisk, psykedelisk ladet garasjepunk-jam, selv om det fremdeles er noe mørkt og fandenivoldsk over låtas atmosfære og tonalitet. Til tross for deres tilsynelatende utfasing av enkelte metalliske elementer er Vestindien fremdeles umiskjennelig seg selv på sin nye singel, hvilket vil si en unik og fengslende mørk kraft på den norske musikkscenen. Det skal bli meget spennende å se hva som venter oss på resten av skiva, som slippes om ganske nøyaktig en måned.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Belfalas – «Dor-En-Ernil»

Nok et lite utsnitt av Belfalas’ storstilte fantasy-univers traff nylig Bandcamps overfylte strender i form av den instrumentale singelen «Dor-En-Ernil». Som på demoen ‘Cries of the Coming Wind’ fra februar er det snakk om en form for symfonisk melo-death gitt et episk, metallisk snitt. Jeg synes nok låtas miks er temmelig ubalansert, hvor øredøvende synther og basstrommer dominerer lydbildet mens gitarsporene blir relegert til bakgrunnen (og har låta i det hele tatt bass?). Belfalas har definitivt sitt å tilby hva gjelder storslått atmosfære og episk melodikk, men inntil miksen balanseres ut og prosjektet skaffer seg en vokalist som kan utstyre det musikalske fantasy-landskapet med karakterer og et plott, er det vanskelig å se på den innspilte musikken deres som noe annet enn foreløpige skisser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Simfonia Borealis – «Aqua Tofana»

«Aqua Tofana» er det nyeste innslaget i en usedvanlig lang rekke med singler fra det symfoniske rocke- og metallbandet Sinfonia Borealis. Om det munner ut i en utgivelse er foreløpig uklart, men det ville i alle fall gitt mening om man tar denne låta i betraktning. Den fremstår både som en klimaktisk avslutning og en rulletekstlåt, og slår til med noen melodier som kan overbevise – særlig i pre-choruset. Likevel synes jeg ikke låta er blant de beste bandet har sluppet, noe som henger sammen med at refrenget både fremstår noe enkelt og klisjébefengt og repeteres alt for mange ganger mot slutten. Produksjonen sliter også i mine ører med å levere nok trykk for en slik låt.

Skrevet av Alexander Lange

Stikkordsarkiver: verdande

Månedens edleste norske metaller: April og mai

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler