Post-rock er en sjanger som i stor grad oppsto som et resultat av de usedvanlig spesielle og eksperimentelle takesene til band som Godspeed You! Black Emperor og Sigur Rós, som fortsatt fremstår nokså unike selv om de har holdt på helt siden 1990-rallet. Siden har sjangeren dessverre, til dels, blitt noe ganske annet, der nyskapende, oppstemte og crescendo-baserte komposisjoner a la gitar-orienterte band som Explosions in the Sky har blitt basis for en ganske massiv klisjé-produksjon av påfølgende band.
Det Oslo-baserte post-rock og -metal bandet Spurv var i noen grad i denne gata på debutskiva si ‘Blader Som Faller Til Jorden Og Blir Til Nye Trær’, før ting ble langt mer spennende på den påfølgende ‘Myra’. Når seksmannskollektivet nå slår på stortromma med en velprodusert tredjeplate ved navn ‘Brefjære’, er mye bedre nok en gang, uten at det stilmessig nødvendigvis er snakk om et enormt sprang.
Noen steder faller spurven ned i klisjémyra her, som på låta «Som skyer». Bandet vet å treffe post-rock-nerven i meg, og komposisjonen er for all del god, men tromme-crescendoene og gitar-effektene synes jeg rett og slett er såpass velbrukte i sjangerlandskapet fra før at jeg sliter med å la meg overbevise. Også giganten «Til en ny vår» går i noe av den samme fella. Det gjelder imidlertid utelukkende andre halvdel, som uansett kommer litt bedre ut enn «Som skyer» i forlengelse av Spurvs evne til å bråke litt ekstra godt der og det faktum at melodien uansett er ganske sterk. Første halvdel er på sin side helt nydelig, der bandet klarer å utforske sitt folketonale hjørne på tilfredsstillende og sjarmerende vis.
Det er eventyrlyst som dette jeg ellers lar meg imponere av på ‘Brefjære’. Jeg hadde nemlig ikke giddet å bruke så mye tid på å reflektere rundt disse såkalte post-rock-klisjéene, som for øvrig har fått mye bank av andre anmeldere før meg (driver jeg med klisjé-produksjon, jeg også?), om det ikke var noe mer interessant ved dette problemet på akkurat denne skiva. For mye av det Spurv driver med her er veldig kult, og kanskje først og fremst tilløp til noe enda mer interessant.
Åpningsstrekket er for det første sterkt, der dissonans i orkestral lek og guffen vokal maler «Krokete, rettskaffen» før lydbildet lander litt i det «En brennende vogn over jordet» umiddelbart tilbyr et tema som riktignok er dratt ut av baken til orientalsklydende Godspeed You! Black Emperor-påfunn a la «Mladic», men som like fullt fungerer når låtstrukturen er bygget opp såpass godt rundt det.
Platas desiderte høydepunkt kommer imidlertid mot slutten. «Å vente er å endre», som ikke en gang varer i tre minutter, er kanskje min personlige favorittlåt på ‘Brefjære’, der Spurv først sjonglerer mellom sårbare akustiske gitarer og et vanvittig klipp av bråk før en nydelig, Björk-aktig vokalprestasjon leier oss gjennom resten av komposisjonen. Låta går videre utmerket over i «Urdråpene», som har et fantastisk, tungt og metallisk hovedtema som skaper et godt momentum med en gang.
En reprise av riffet på «En brennende vogn…» får imidlertid også vokse her, og blir en rød tråd i en albumopplevelse som på én side føles ganske ambivalent, men som i all hovedsak er spennende og god. Leken med grensene mellom det metalliske og det utpreget post-rocka, det orkestrale og det folketonale og det melankolske og det triumferende er ellers interessant på ‘Brefjære’ over det hele, og ikke minst vokalprestasjonene peker seg ut. Det er en plate jeg anbefaler alle med interesse for sjangeren å høre – om den så ikke bryter den post-rockske lydmuren helt.
Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.
Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.
«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».
Fredrik Schjerve
Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»
Ute nå via Indie Recordings
Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år.
Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos» fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap.
For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»
Ute nå via Crime Records
Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.
Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.
Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.
Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Årabrot – «The Lie«
Ute nå via Pelagic Records.
Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.
Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.
Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.
Skrevet av Alexander Lange
Ravn – «Hulderlokk«
Usignert, ute på strømmetjenester.
«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.
Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.
Skrevet av Alexander Lange
Livløst – «Red«
Ute nå via Dusktone.
Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.
Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.
Metallurgi 