Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Khold – Du Dømmes til Død

Khold har med tiden vist seg å være en av de mer stabile og konsistente leverandørene av groove-tung svartmetall på norsk jord. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, hamrende riff og grufullt poetiske tekster er fullstendig ulikt alt annet som produseres her til lands, og fortsetter å gi avkastning til tross for at kvartetten har levert et aldri så lite vognlass av plater med nært sagt identisk innhold. Subtile forskjeller er dermed av stor betydning i Kholds univers, og på ‘Du Dømmes til Død’ inneholder akkurat nok av disse til at skiva ikke oppleves som overflødig gitt bandets lange utgivelseshistorikk. 

I tillegg har ‘Du Dømmes til Død’ en tematisk ramme som bidrar ytterligere med å skille den fra mengden av Khold-utgivelser. Bandets tekstforfatter, Hilde Nymoen, har på ‘Du Dømmes til Død’ undersøkt bruken av dødsdom og henrettelser opp gjennom Norges historie, og filtrert råstoffet gjennom sin sedvanlige dystre, rå poesi. I andres hender kunne ‘Du Dømmes til Død’ brått blitt en ensformig, blodig parade av halshugging og heksebrann, men Nymoen finner stadig nye perspektiver å anskue skyggesidene av norsk rettspraksis fra. Derav får vi låttekster om skarpretterskap som går i arv («Lædel»), hemmelige fødsler – hvilket ble straffet med døden i Norge frem til 1842 – («Dølgsmål»), og ja, en hel drøss med låter om halshugging og heksebrann. 

‘Du Dømmes til Død’ tar ikke nødvendigvis lytteren på en reise fra A til B, men består av en rekke grusomme stillbilder hentet fra en mørk, norsk fortid. Dette passer egentlig Khold fint, ettersom bandet stort sett skriver enkle men effektive låter med temmelig tradisjonelle låtformer. Det bør likevel nevnes at «Myrdynk» utgjør en usedvanlig seig, dunkel og avmålt åpning på en plate, og at det ikke er før singelen «Vanviddfaren» og det dramatiske, skingrende tittelsporet at Khold virkelig begynner å sparke fra seg. Fra dette punktet får vi servert Khold i all sin umiskjennelige form, hvor kun subtile forskjeller skiller låt fra låt – om de så alle sammen er temmelig solide. 

Som vanlig finner vi flust av drivende black’n’roll og hamrende riff på ‘Du Dømmes til Død’, men Khold har som nevnt injisert låtene sine med noen halv-nye elementer i denne omgang. Dunkel, atmosfærisk gitarklimpring utgjør for eksempel en effektiv kontrast til den ellers drivende tyngden på flere av platas låter. I tillegg får vi passende nok et par riff som strekker seg i retning dødsmetallisk tyngde på låter som tittelsporet og singelen «Galgeberg og Retterbakke», i tillegg til et par eksplosive svartpønk-partier. Disse elementene klarer nok ikke å bryte opp Kholds formular fullstendig, og allerede på «Trolldomsdømt» kjenner jeg personlig at de utallige drivende trommegroovene har begynt å gjøre meg noe fartsblind.

Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. For lyttere som har sett seg lei gruppens grunnleggende metodikk vil plata utvilsomt oppleves som «nok en Khold-plate», og foruten skivas tematiske rammeverk er det nok lite som skiller ‘Du Dømmes til Død’ fra gruppas øvrige diskografi. Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.  

Skrevet av Fredrik Schjerve


Deception – Daenacteh

Metallurgi fikk i 2021 bakoversveis av rogalandsbandet Deceptions plate ‘The Mire’, og plasserte den like godt på førsteplass over årets beste norske metallplater. Dette er en symfonisk og progressiv death metal-plate med en vanvittig kvalitet i låtskriversegmentet, der brutalitet møter rent fengende partier og mestring av progressive låtstrukturer. ‘Daenacteh’ er sånn sett ikke en hvilken som helst oppfølger, og jeg kan si med en gang at bakoversveisen ikke er like markant denne gangen; like fullt er det snakk om en solid prestasjon fra det som definitivt er blant Norges beste death metal-band.

«If it ain’t broken, don’t fix it» får en slags ressonnans på denne plata, da ‘Daenacteh’ både stilistisk og strukturmessig ligger nærme ‘The Mire’. Deception går umiddelbart hardt ut med en kort kraftplugg denne gangen også med «Sulphur Clouds», som gir et utmerket førsteinntrykk med sin intensitet, sine overganger og sitt forbilledlige refreng som får bandet til å høres ut som en slags dødsmetallisk Dream Theater. Låta glir sømløst over i «King of Salvation», som blant bekrefter Deceptions evne til å fange lytteren gjennom minneverdige enkeltmelodier og -riff.

Likevel kommer den litt til kort ved å demonstrere det jeg mener blir en svakhet på ‘Daenacteh’, nemlig at plata er hakket overprodusert og overstimulerende. Jeg tviler ikke på at fans av sjangeren ikke har noe problem med de noen ganger overdådige symfoniske elementene og kompleksiteten i overgangene og strukturene her, men for meg har Deceptions styrke ofte ligget i bandets evne til å balansere dette med tilgjengelighet. Når jeg hører på ‘Daenacteh’ spør jeg meg noen ganger for eksempel om de symfoniske elementene, som for øvrig ligger litt nølende til i produksjonen, egentlig er nødvendige – selv om de noen ganger, som i hovedpartiet til «Monophobic», definitivt er det.

Dette står imidlertid ikke i veien for å konstatere at Deception mønstrer noen upåklagelige høydepunkter på ‘Daenacteh’. Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense.

«Assailants» samsvarer også best med platas merkelige, mytologiske ørkentema, som for øvrig vitner om at lanseringstidspunktet helt, helt, helt sikkert er godt koordinert med Warner Bros., Denis Villeneuve og resten av teamet bak Dune: Part Two, som ble offer for mitt popcorntyggende tryne hele to ganger mellom de mange gjennomlyttingene av denne plata. Tematikken er dessverre ellers ikke så overbevisende, og mister litt sjarmen gjennom den noe sjelløse og (delvis) AI-genererte(?) visuelle presentasjonen.

Forutenom «Dhariyan», som for meg fremstår som en mer uinspirert versjon av «Assailants», serverer imidlertid Deception stort sett fra øverste hylle når det gjelder låtskriving. «Monophobic» er et strålende midtpunkt med sitt storslåtte refreng, og avslutninga på plata er sterk. De galloperende ledegitarene på «Be Headed on Your Way» er en herlig kuriositet før ti-minutteren «Daughters of the Desert» runder av det hele. Denne låta når ikke opp til bandets tilsvarende gigant «Asphyxia», men imponerer like fullt med en svært god oppbygging og en voldsom, symfonisk avslutning.

‘Daenacteh’ har noen svakheter, men det er mest i lys av en viss forgjenger av skyhøy kvalitet. Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter. Jeg håper nok på noen flere nyskapende sprell i neste omgang, men nøyer meg likevel med å slå fast at ‘Daenacteh’ er verdt din oppmerksomhet – om den så falmer litt i skyggen av ‘The Mire’.

Skrevet av Alexander Lange


Coffin Storm – Arcana Rising

Jeg vet ikke om mange supergrupper fra Kolbotn, men det splitter nye prosjektet Coffin Storm er i alle fall det. Her har Darkthrones Gylve «Fenriz» Nagell slått seg sammen med Aura Noirs Ole Jørgen «Apollyon» Moe og Olav «Bestial Tormentor» Knutsen, som på sin side er kjent fra for eksempel Infernö. Sistnevnte står bak strengeinstrumentene på prosjektets debut ‘Arcana Rising’, mens Apollyon bidrar med slagverkskunst og miksejobb. Fenriz leverer på sin side ravgale vokalprestasjoner som kan minne om det han har mønstret på enmannsprosjektet Isengard, og som ifølge han selv er inspirert av bandet Agent Steels teatralske sprell – så vel som en hel del annet.

‘Arcana Rising’ føles i det hele tatt som en eneste stor hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall, og er på ingen måte en innovativ prestasjon. Samtidig føles materialet friskt og inspirert, noe som både skyldes høy kvalitet på selve musikken, en åpenbar professoral kunnskap om inspirasjonsmaterialet blant utøverne og en overbevisende produksjon og presentasjon. Det nydelige albumcoveret setter tonen for en okkult lytteropplevelse som først og fremst er en råtøff riffest av den gamle skolen der tradisjonell tungmetall, doom metal og et ørlite dryss thrash metal går sammen i en sterk enhet. På den måten minner det litt om Darkthrones to siste plater; andre har beskrevet det som noe nærliggende Mercyful Fate, noe som nok er en mer presis sammenligning.

Åpningslåta «Over Frozen Moors» var den eneste smakebiten vi fikk fra ‘Arcana Rising’ i forkant av slippet, og er en forholdsvis dekkende demonstrasjon av grunnelementene på plata – uten at Coffin Storm ruller ut sin fullstendige virkemiddelmatrise. Et bunnsolid hovedriff og noen medhjelpere er drivkreftene mellom de grøssende refrengene, og som platas korteste låt klokker den inn på intet mindre enn seks minutter. Låtene ellers er bittelitt lenger, mer ett noe utstrakt tilfelle på ti minutter, og låtlengdene indikerer en viktig karakteristikk ved ‘Arcana Rising’. Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet.

Denne balansen demonsteres for eksempel godt på tittellåta, der et blytungt og nokså melodisk refreng bryter opp riffinga på strålende vis. Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.

Platas B-side er ikke fullt så god som A-siden, mest på grunn av at jeg synes «Eighty-Five and Seven Miles» har et litt vel gnagende hovedriff. Coffin Storm redder seg imidlertid godt inn igjen med nok et herlig refreng og gitarsolo på «Ceaseless Abandon», og avslutninga «Clockwork Cult» er en strålende oppsummering med sitt seige doom-riff og blendende avslutning. ‘Arcana Rising’ er med det på alle måter en sterk prestasjon, og er et verdig pek tilbake på metallens hjørnesteinsbedrifter. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

The Fallen Divine – Atlas 

The Fallen Divine er en progressiv, melodisk dødsmetall-kvartett fra Oslo som ble opprettet i 2009. Bandet var aktive i musikkmiljøer som tilgrenset mitt eget rundt tiårs-skiftet, og jeg husker godt hvor massivt det føltes ut at debutskiva deres ‘The Binding Cycle’ ble sluppet på selveste Indie Recordings. Det føltes definitivt ut på den tiden som at større ting var i vente for den relativt unge gjengen, men foruten EPen ‘The Event Horizon’ fra 2018 har det vært temmelig stille i etterkant av debuten. Dette endrer seg i år, ettersom den hardt tilkjempede andreskiva ‘Atlas’ endelig treffer markedet, dette for bandets egen maskin. 

Stilistisk sett er det snakk om progressiv, melodisk dødsmetall skrevet av en gjeng som trolig har vokst opp med mye av den samme musikken som meg selv. Dette vil si at teknikker, grooves og teksturer fra band som Lamb of God, Gojira, Mastodon og spesielt Opeth gjør seg til kjenne i bandets musikk, selv om dette trolig skyldes motorisk minne heller enn et nøye kalkulert forsøk på sjangerblanding. Om man skal bruke norske grupper som referanse, er det egentlig ingen band jeg kan komme på som gjør nøyaktig det samme som The Fallen Divine gjør på ‘Atlas’. Enkelte thrash-elementer, samt lange, innviklede og tekniske låtkonstruksjoner gjør det mulig å peke til band som Vorbid og 66crusher, men sammenlikning med disse vil heller ikke være helt treffende for atmosfæren og det sammensatte uttrykket som er presentert på ‘Atlas’. 

Det var tydelig allerede på ‘The Binding Cycle’ at The Fallen Divine var opptatt av menneskeheten som sett gjennom en videst mulig linse, og tematikk sentrert rundt sivilisasjoners fall og oppstandelse, indre konflikter og livets store spørsmål virker å stå sentralt i bandets låttekster nå som da. På ‘Atlas’ synes jeg å skimte en tematisk rød tråd som strekker seg fra start til slutt; et overhengende narrativ som for min egen del minner om Dantes berømte ‘Gudommelige Komedie’. Misnøye med både egen og samfunnets tilstand leder til en reise ned i sjelens dypeste avgrunn, som deretter leder til en tur opp til tilsvarende svimlende høyder. I løpet av reisen oppnår protagonisten både innsikt og aksept for tingenes tilstand, og det blir gjort tydelig at dissonansen mellom alt som er godt og alt som er vondt er en essensiell og uunngåelig del av tilværelsen. 

Om skivas tematiske bakteppe virker litt kryptisk og innviklet, så vil nok musikken også oppleves som utfordrende. Åpningssporet «Pilgrimage» er sånn sett en passende litmus-test, ettersom den ti minutter-lange låta er fylt til randen av et intrikat vev av motiver, rytmiske krumspring og strukturelle finurligheter. Heldigvis fletter The Fallen Divine også inn en del melodier, hvor spesielt den minneverdige melodien sunget av Crecendeds Maria Løschbrandt Kvist fungerer som et viktig musikalsk landemerke på «Pilgrimage». 

Og dersom åpningsduoen bestående av «Pilgrimage» og «Ashen Snowfall» oppleves som noe overveldende, så setter The Fallen Divine en marsjfart som er noe enklere å følge på singelen «Run, Run Away», «The Impossible» og «Phantom Fears». I tillegg finnes det en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter. 

Gitt mylderet av ideer og detaljer som fyller ‘Atlas’ til randen, er det nær sagt umulig å avlegge noen endelig dom før jeg har plata på anlegget i noen måneder. Det er uansett liten tvil om at The Fallen Divines andreskive er en imponerende musikalsk bragd som tilbyr et særegent perspektiv på progressiv metall her til lands, og det virker på alle måter som at all tiden bandet har viet til skrivingen av plata har gitt avkastning. Personlig synes jeg at hakket mer variasjon i vokalen hadde vært på sin plass (mer renvokal, muligens?), og vokalistens -core-aktige sound og kadens vil nok jage vekk mer tradisjonelle prog-dødsmetalliske lyttere. ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

UDÅD – UDÅD

UDÅD er det nye sideprosjektet til Thomas Eriksen som kjent fra Mork, hvor målet etter sigende har vært å finne tilbake til den lavoppløste, rå sjarmen til sistnevntes debutplate ‘Isebakke’. Ord som «rått», «primitivt» og «ekte» blir slengt rundt i beskrivelsen av prosjektets selvtitulerte debutskive på Bandcamp, hvor også den norske andrebølges-svartmetallen fra det tidlige 90-tallet trekkes frem som en kreativ ledestjerne. 

Og ‘UDÅD’ låter stort sett pistrete og rå, med sprakende gitarlyd og trommer som hamrer ut statiske beats i bakgrunnen av lydbildet. Sånn sett er både målet om å gjenfinne noe av ‘Isebakke’s magi, samt å redusere ambisjonsnivået og kompleksiteten som vi finner i Morks senere musikk oppnådd. Jeg vil likevel ikke påstå at ‘UDÅD’ har spesielt mye til felles med svartmetallens fundamentale dokumenter fra 90-tallet utenom en noe mer frynsete produksjon. Til det er både harmoniene og melodiene for oppdaterte, og ‘UDÅD’ låter nok mest som Eriksens lett gjenkjennelige låtskriversignaturer gitt en noe enklere og mer dempet karakter. 

Platas første halvdel har et tålmodig, moderat ganglag og en skogslig atmosfære som minner meg om Gjendøds flotte ‘I Utakt med Verden’ fra 2022. Denne referansen blir desto mer gjeldende når man tar i betraktning basspillet på ‘UDÅD’, som tilfører en mengde ulike fargefasetter som følge av sin rastløse, aktive drodling. Dette kan spesielt merkes på singelen og det tidlige høydepunktet ‘Avgudsdyrker’, som også kan skilte med noen av skivas nydeligste, stauteste melodier. Stormende, aggressive øyeblikk er det lite av til å begynne med, og det er ikke før «Den Virkelige Apokryf» at vi får en vaskeekte, svartmetallisk blast beat på skiva.  

‘UDÅD’ er en skive som virkelig skinner dersom den spilles sammenhengende fra start til slutt. En av Eriksens største styrker som låtskriver er hans evne til å fylle platene sine med både variasjon og meningsfylte, minneverdige hendelser, og ‘UDÅD’ er en sann reise i så forstand. Platas innhyllende kvaliteter gjør stort sett opp for at den mangler noen av Morks mer umiddelbare, punchy aspekter, og dersom du i tillegg tar i betraktning de lange strekkene med hypnotiske repetisjoner vi finner i låter som «Blodnatten» og den besatte, gnagende avslutningslåta «Antropofagens Hunger», blir det tydelig at ‘UDÅD’ er en skive laget for konsentrert lenestols-lytting og gåturer i mørklagte skogholt. ‘UDÅD’ er dermed nok en suksess for Eriksen, om så den ikke er like enestående som fjorårets ‘Dypet’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Náttligr – Midvinternatt

Náttligr er en kvintett fra Trondheim som debuterte med en rufsete og overfylt – om ikke helt merittløs – skive i fjor ved navn ‘Ravatal’. Min egen omtale avslører at min tid med plata var relativt krevende, men at jeg på sikt lot meg fascinere av spesielt de tydelige nikkene i retning svartmetallens førstebølge, dette i form av krokete Celtic Frost-riff og Root-aktige, eksentriske vokalbidrag. Det virker nå som at Náttligr har lagt mye av førstebølge-elementene bak seg, og de to låtene fra bandets kommende andreskive – her samlet som en to-låters EP ved navn ‘Midvinternatt – har en langt tydeligere eim av den norske andrebølgen i all sin primitive beskhet.

Den enkle, klassiske formen musikken til Náttligr har tatt på ‘Midvinternatt’ oser kraftig av Darkthrone, hvor plater som ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og kanskje spesielt ‘Transilvanian Hunger’ virker å ha fungert som ledestjerner for bandet. Dette blir tydelig allerede i løpet av de sprakende, vinterlige og golde åpningsøyeblikkene til «Régi Sír» («gammel grav» på ungarsk), og forsterkes når isvindene pisker for fullt på «Helvete Kaller». Vokalen er like hemningsløs og eksentrisk som på ‘Ravatal’, men i denne omgang minner det mer om den brølte galskapen til «Nocturno Culto» på de nevnte skivene Darkthrone-skivene, og dette fungerer bedre for meg personlig enn på forgjengeren. 

Det meste ved ‘Midvinternatt’ fungerer strengt tatt bedre for meg enn materialet på debutskiva til Náttligr. Bandet har kanskje ristet av seg noe av egenarten sin med overgangen til mer tradisjonell andrebølges-svartmetall, men både låtskriving, vokal og produksjon er kraftig forbedret fra den amatørmessige ‘Ravatal’. Ja, enkelte skavanker er det fremdeles å finne i bandets musikk – som det skranglete solospillet og den rotete outroen på «Helvete Kaller» -, men dette gir også musikken et visst element av punk-rockens «gi faen»-mentalitet. Kombiner det med et nydelig maleri produsert av én av bandets egne medlemmer, og forventningene til bandets kommende skive er vesentlig høyere enn det de hadde vært om vi kun hadde ‘Ravatal’ å gå etter. 

Skrevet av Fredrik Schjerve