Dwaal – Never Enough
Det er nå drøye fem måneder siden WHO erklærte at COVID-19 ikke lenger var en folkehelsekrise, men fremdeles merkes effekten av pandemien på samfunnet. Dette gjelder både større samfunnsenheter som kulturfeltet i sin helhet – som generelt sett har hatt vansker med å karre seg tilbake til nivået det lå på før smitteutbruddet – men også selvfølgelig mindre samfunnsgrupper og enkeltpersoner. Dermed støter vi fremdeles på fenomener som sludge/doom/post/whatever-bandet Dwaals andreskive ‘Never Enough’, som av bandet selv har blitt beskrevet som både «blodet, svetten og tårene fra de siste tre åra» og deres egen «Lockdown-baby».
‘Never Enough’ er en ufattelig tung skive. Med dette referer jeg ikke først og fremst til det rent musikalske (selv om dette også selvfølgelig stemmer), men til sinnsstemningen som gjennomsyrer skiva. Som nevnt i min omtale av singelen «Repentance of a Bastard» har Dwaal opplevd litt av hvert av private kriser og utfordringer siden vi sist hørte fra dem, og disse hendelsene har utvilsomt satt sitt preg på ‘Never Enough’s håpløse, såre og nedslåtte karakter. Med dette i øyemed kan en fullstendig og fokusert gjennomlytting av skiva tære ganske hardt på både kropp og sjel; noe som ikke nødvendigvis er noe negativt sett i lys av en sludge-relatert utgivelse.
Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. Disse avbrekkene er høyst nødvendig i lys av den fulle plateopplevelsen, ettersom de utgjør korte, kjølige lysglimt på en reise ellers preget av håpløshet.
«Pseudanthium Aionios» kaster en videre formørkelse over skiva i etterkant av åpningssporet, og det med en viss okkult mystikk som skiller låta tydelig fra de øvrige. Det er dog først på «Leichenhalle» («likhus», mer eller mindre) at Dwaals dystre sinnelag begynner å smitte over på lytteren. Det atmosfæriske strekket som åpner låta byr i utgangspunktet på et stakket øyeblikk av håpefullhet og ro, før denne blir fullstendig begravd av bandets taktfaste, nådeløse bølger av dypstemte akkorder og frustrerte utrop. Det oppleves her som at vi står i sentrum av den heftige stormen som raser i ‘Never Enough’s indre, og at skivas B-side nødvendigvis må dreie seg om en reise ut av denne.
Men nei, avslutningsduoen «Repentance of a Bastard» og «You Will Never Be Enough» graver seg altså desto lenger i det kalde og våte jordsmonnet åpningstrioen har introdusert. Førstnevnte er skivas desiderte høydepunkt; en gradvis tilspissende låtkonstruksjon som munner ut i et post-metallisk klimaks gjennomsyret av bittersøthet og anger. «You Will Never Be Enough» baker deretter inn noen groteske grooves som hjemsøkes av noen absolutt hatefulle synther, og fullbyrder skivas eksistensielle krise med et komplett musikalsk sammenbrudd i kjølvannet av utsagnet «Deus in absentia» (Gud er fraværende).
Dwaal tilbyr ingen salve mot slutten av ‘Never Enough’ som lindrer effekten av platas alvorstyngede, nedslåtte affekt. Dette gjør at plateopplevelsen kan oppleves som temmelig krevende, spesielt dersom du er typen som lar deg påvirke av den emosjonelle valøren musikken utstråler. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å dykke så dypt ned i ‘Never Enough’s sorte tjern – skiva kan nytes vel så godt på bakgrunn av sin sterke låtskriving, monumentale riff og yndige lommer av post-rock – men den potente stemningen er kanskje det elementet som i størst grad skiller Dwaal fra andre liknende prosjekter her til lands. ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 