Ukas favoritt: Atena – Subway Anthem
Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå. Med det har også forventningene vært svært høye for min egen del, der samtlige av de fem singlene, og særlig «Slip Away» og «Poison Pure» har innevarslet uhyre høy kvalitet på bandets metalcore-håndverk. Og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard.
De fem singlene som har blitt sluppet i forkant utgjør de fleste, men ikke alle, høydepunktene på ‘Subway Anthem’. «Hard Day», som ble sluppet sist av dem, fungerer også bedre i plateformat, der det svære refrenget lyser opp en ganske så hardtslående introduksjon på skiva. Her overrasker åpningslåta «Ultra Ultimate Opus Power» med noen harde, harde industrielle og elektroniske beats før noen minutter med umiskjennelig hardcore følger.
Etter noen gjennomlyttinger synes jeg nesten de første minuttene av plata, før refrenget på «Hard Day», byr på en litt vel stor overtenning. Den poppa hovedmelodien i «Bargain» blir også litt billig. Men den tyder også på en høy grad av profesjonalitet, og åpningsstrekket er utvilsomt sterkt der den balanserer mellom Bring Me The Horizon-tendenser og Parkway Drive-aktig metallisme.
Så blir det bedre når en mer interessant hovedmelodi i tittellåta bygger opp til platas midtpunkt. Og for en midtdel dette er. «Poison Pure» er et sant høydepunkt med sin helt nydelige refrengmelodi og sårbare, ektefølte låttekst, og refrenget «Slip Away» har fortsatt til gode å ikke imponere stort hver gang det kommer på. Etter dette tospannet kommer imidlertid platas store overraskelse i form av «Peeling Skin», som åpner med noen flotte, Touché Amore-tendenser fra post-hardcore-land før et helt utmerket fotballkor bygger opp til platas avslutningsstrekk.
Det svære refrenget i «Leave» og indie-tendensene i «Somebody» piffer opp de påfølgende minuttene, men uten å servere de store overraskelsene eller høydepunktene. Power-balladen «Oh My» sørger imidlertid for en høyst verdig avslutning, der jeg særlig blir imponert av vokalprestasjonen som varierer mellom sårbar falsetto og et herlig, Gerard Way-aktig følelsesutbrudd som legger seg over den skikkelig, skikkelig tunge instrumentasjonen.
Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 
1 kommentar