Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Kvelertak – Endling 

For meg – som sikkert for mange andre – er slippet av Kvelertaks debutskive i 2011 å regne som en formativ musikkopplevelse. Jeg gikk på ungdomsskolen på den tida, og for meg og de av kompisene mine med størst talent for å havne i trøbbel utgjorde låter som «Mjød», «Blodtørst» og «Fossegrim» selve bakgrunnsmusikken til våre veike men lidenskapelige forsøk på å gjøre opprør mot autoriteter. ‘Kvelertak’ var perfekt til å fylle denne rollen fordi den var gjennomsyret av en tøylesløs, eksplosiv og ustoppelig energi; et konsentrert børseskudd i solar plexus som har vært foruten sidestykke i 12 år nå. 

Med tanke på intensiteten på bandets musikk var det lett å se for seg at Kvelertak kunne bli en kraftig brennende men kortvarig affære – litt som det stereotypiske tenåringsopprøret, i bunn og grunn. 12 år senere er bandet dog fortsatt å se på norske scener, og med det noen av de aller største vi har. Selv utskiftingen av den ikoniske vokalisten Erlend Hjelvik senket ikke bandets marsjfart betydelig, og med Ivar Nikolaisen i front har bandet fortsatt å levere legendariske livekonserter og sterke plater. På ‘Endling’ virker Nikolaisen og bandet enda mer hjemme i eget skinn enn de gjorde på ‘Splid’ fra 2020, og resultatet er en skive som både bevarer og videreutvikler Kvelertaks umiskjennelige sound.

«Krøterveg te Helvete» er i sin lengre plateutgave en begivenhetsrik men noe spaltet åpningslåt. Hele tre minutter med tålmodig spenningsbygging venter oss før Kvelertak fyrer av låtas første ordentlige riff; et riff som fremstår mer som en digresjon enn en ankomst når bandet umiddelbart slår over i materialet vi kjenner fra singelutgaven. Låta demonstrerer definitivt platas varme, romslige produksjon og utbroderte arrangementer på godt vis, men jeg er ikke helt sikker på at alle låtas musikalske finter fungerer for min egen del. Dermed funker det fint at låtstrekket fra «Fedrekult» til «Motsols» strammer tøylene litt, selv om det skal sies at «Likvoke» med sin ukarakteristiske synth-bruk fremstår som et friskt pust i bandets låthistorikk.  

Blant skivas andre velfungerende eksperimenter finner vi den ‘Noregs Vaapen’-aktige gjestebanjoen på «Døgeniktens Kvad», de stilige Franz Ferdinand-gitarene på versene til «Skoggangr», samt de drodlende, ‘Blood Mountain’-aktige Mastodontismene på avslutningssporet «Morild». I tillegg opplever jeg at bandet lener seg lenger inn i punk-landskapet enn tidligere, hvilket definitivt delvis skyldes Nikolaisens glefsende tirader. Spesielt «Paranoia 297» og «Svart September» er eksempler på dette, og det skal sies at steget i retning punk – i likhet med de andre nyvinningene nevnt i dette avsnittet – fremstår fullstendig uanstrengt i kontekst av Kvelertaks sound. 

Så må jeg til slutt si noen ord om det aspektet ved skiva som har vært en av de desiderte største åpenbaringene for meg selv, hvilket er tekstene til Ivar Nikolaisen. Det burde på ingen måte komme overraskende på folk at mannen kan skrive låttekster, men spennvidden fra stusselige, Jokke-aktige karakterstudier, via samfunnskritikk ispedd erkenorsk billedbruk til granskninger av unike norske skikkelser som Arnold Juklerød og Helmut von Botnlaus; Nikolaisens tekster tilfører mengder av sjel og karakter til plata. De er ikke fullstendig foruten det særegne, folkemytologiske perspektivet til tidligere Kvelertak, men de er åpenbart skrevet av en kar som ønsker å sette et tydelig preg på bandets musikk. 

Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.  

Skrevet av Fredrik Schjerve