Taake – Et Hav av Avstand
Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake har siden sin spede begynnelse på midten av 1990-tallet forpestet den norske svartmetallscenen med et nokså særegent uttrykk i stadig utvikling, noe som definitivt har gjort prosjektet til et av de viktigste og mest imponerende enmannseskapadene i norsk svartmetallsammenheng. Når ‘Et Hav av Avstand’ nå omsider er på trappene, er det snakk om Taakes åttende fullengder, og denne må endatil ses i sammenheng med et drøss av mindre utgivelser. Og selv om denne plata stilistisk sett ligger tett opp mot mye av det Hoest har skrevet tidligere, levner den heller ingen tvil om at han fortsatt ikke er blitt redd for å ta risiko og dra Taakes svartmetall i nye retninger.
Det mest åpenbare tegnet til dette er antallet låter og lengdene på dem. ‘Et Hav av Avstand’ representerer ikke Taakes første forsøk på lange låter, men mens tidligere utgivelser i all hovedsak har hatt låter på noen minutter, strekker tre av de fire låtene på denne nye plata seg over ti-minuttersmerket; den korteste er på litt over seks minutter.
Med det presenterer Taake en nokså utfordrende materie for lytteren som fort vil kreve flere gjennomlyttinger for å bli fullgodt forstått. Det er særlig med tanke på at Hoest har valgt en tilnærming som ligger tett opp mot mye omskiftelig og kompleks progressiv rock og metall. Det hele er kledd i en romslig produksjonsdrakt som ivaretar svartmetallsk råskap samtidig som at en forfriskende klarhet ligger i lufta.
Noe av det mest utfordrende kommer med en gang med «Denne forblaaste Ruin av en Bro», der vi etter en melodisk og brakende introduksjon får bryne oss på regelrette virvelvinder av taktskifter og gitargallopper der Darkthroneske tungmetallreferanser, Taakes egen finfølelse for folketonal lekenhet (dog uten banjo) og usminka prog-lingo går i ellevill forening. Det resulterer nesten i forvirring, men også en nokså morsom og kul lytteropplevelse som også etter hvert klarer å lande i litt mer ekspansive og atmosfæriske lydbilder; låtkonstruksjonen er imponerende og interessant.
Den brå og sømløse overgangen til den påfølgende «Utarmede Gruver» gjør at man egentlig kan snakke om en mer eller mindre enhetlig første halvdel av plata. Andresporet byr også på et flust av idéer i løpet av sine elleve minutter, men gjør det på litt andre måter enn åpningslåta. Den første delen utgjør et av mine favorittstrekk på plata med sitt herlige driv og fengende black’n’roll-øyeblikk, men de siste minuttene er en litt annen sak.
Her repeteres nemlig rett og slett et par temaer til det kjedsommelige, og det samme problemet viser seg på «Gid sprakk Vi» som etter noen herlige svartmetallpaletter introduksjonsvis kjører seg fast med ett eneste tema som egentlig ikke er så mye å skrive hjem om. Og dette problemet kan i og for seg ses noe i sammenheng med en innvending jeg har mot låtskrivinga på plata som helhet, som jeg noen ganger opplever som noe retningsløs. Til tider fremstår det litt vilkårlig hvordan låtene er bygget opp og hvorfor enkeltdeler er plassert der de er.
Men det er også begrenset hvor stort dette problemet er, og stort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 
1 kommentar