Ukas favoritt: Shepherds Crook – Mat For Månen
Shepherds Crook er en trondheimsduo som nå har holdt på noen år og sluppet musikk med høy frekvens. Debutplata ‘Black Lake’ kom i 2018, og mellom denne og ‘Mat For Månen’ finner man hele to EP’er og to fullengdere. Selv var jeg før slippet av ‘Mat For Månen’ imidlertid mest kjent med soloprosjektet til duoens instrumentalist Ole Martin Hellesø (eller Ole Hell), Vandrer, som i år har slått fra seg noen mektige instrumentale doom-metal-utgivelser etter en svær debutplate i fjor.
Oppmerksomme Metallurgi-lesere vil kunne humre over at en ny Shepherds Crook-plate kan synes å være akkurat det jeg trenger. I omtalene av Vandrers utgivelser har jeg nemlig latt meg fascinere stort over strålende produksjon og et kvalitetstegn innenfor den litt magre doom-metal-scenen vi har i Norge, men samtidig irritert meg litt over ensformigheten og tomrommet som oppstår når vokal er helt fraværende og i liten grad erstattes med andre kreative krumspring. Mye kan dermed se ut til å være løst når Hell i Shepherds Crook har med seg vokalisten Nestor og vi fortsatt får servert fantastisk grovkornede dommedagsgitarer og nådeløst taktfaste trommeslag i seige og nærmest minimalistiske komposisjoner.
En slik konklusjon ville naturligvis vært rimelig overfladisk i seg selv, men har likevel mye for seg. Nestor og Hell komplementerer hverandre nemlig helt strålende på ‘Mat For Månen’, der sistnevntes instrumentalformler stadig ligger dundrende under Nestors beske og egentlig ganske svartmetallaktige skrikevokal som bidrar til å legge et nærmest kvelende mørke over musikken. Produksjonen ligger ellers tett opp mot Vandrers siste par påfunn, noe som i mine ører også innebærer en markant forbedring fra duoens tidligere utgivelser – dette er grovt og rått, men likevel forfriskende krystallklart.
‘Mat For Månen’ imponerer imidlertid også gjennom komposisjonene. Plata fungerer på mange måter i to deler, der tre femminuttere står for det første kvarteret og den todelte mastodonten «Ingen Morgenkvist» tar stafettpinnen videre til siste ende. Den første trioen med låter er et utmerket strekk, der Shepherds Crook makter å ha føttene godt plantet i et enkelt, råtøft og mørkt doom-metal-landskap, men samtidig tilføyer nok tilleggselementer til at det aldri blir for ensporet. Noen flotte lead-gitarer lyser opp avslutningene av «The Narrow» og tittellåta, og på min personlige favoritt «Barfight» smeller Hell til med noen ordentlig blues-aktige stoner-riff a la Sleep mens Nestor forpester det hele med lange og grufulle skrik.
«Ingen Morgenkvist», særlig den elleve minutter lange førstedelen, er nok noe vanskeligere å fordøye, og spiller nok i enda større grad på Hells minimalistiske tendenser. Da er det nok også på sin plass å si at det grenser mot å være i overkant ensformig, men det er mer snakk om en lek med grenser enn overtredelser; riffene er det som vanlig lite å si på, og jeg har også sansen for hvordan de to delene komplementerer hverandre og hvordan Shepherds Crook også skrur opp tempoet litt mot slutten av den kortere andredelen der vi også får et gjensyn med de flotte lead-gitarene. Når musikken til slutt lander i dronete, sovende gitarer er det også snakk om en strålende avslutning på plata, der Shepherds Crooks kanskje største og beste bidrag er det evinnelige mørket de maner frem av tilsynelatende enkle doom-metal-elementer.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 