Taggarkiv: okkultation

Uaar – ‘Landøyde’

Uaar er et svartmetall-påvirket hardcore/crossover thrash-band fra Oslo. Bandet har gitt ut et par korte og eksplosive EP-er siden sin oppstart i 2015, og er nå ute med en splitter ny EP kalt ‘Landøyde’. Landøyde er en giftig plante som på mange måter kan regnes som et ugress, og tar man innover seg låttekstene til utgivelsens fire låter er det lett å tenke seg at planten skal fungere som en metafor på mennesket – i all vår destruktive, virus-liknende glans.  

Med såpass nådeløst samfunnskritisk tematikk er det klart at thrash- og hardcore-sjangrene utgjør en passende musikalsk motpart til låttekstene. Bandet låner dog en drøss av elementer fra svartmetall i tillegg, hvilket kanskje er aller tydeligst på åpningssporet «Rotter og Lik». Dersom man ikke kjenner Uaar fra tidligere kan det være lett å la seg lure av åpningens vemodige, melodiske svartmetall, men det tar ikke lange tida før bandet åpenbarer sin solide forankring i thrashende hardcore. Allerede på andresporet «Den Gamle Mann» fremstår bandet litt som en svertet utgave av Trønderske Ghetto Ghouls, og avslutningssporet «Seiler Alene» åpnes med en mer eller mindre rendyrket sjokkbølge av d-beat og crossover. 

Uaar har med ‘Landøyde’ levert en kort og konsis molotov-cocktail av en EP. Utgivelsens fire låter er gjennomgående dynamiske og velstrukturerte, og byr i tillegg på et par overraskelser – hvorav det kravlende, dødsmetalliske riffet som gjester på «Den Gamle Mann» er den mest verdsatte. Alt i Alt er ‘Landøyde’ en velkalibrert og destruktiv kortutgivelse, og anbefales fans av svartmetall-påvirket -core og thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Okkultation – The Cryptic Manuscript

Okkultations debut-utgivelse kan best beskrives som en nådeløs klasebombing av riff og ekstreme trommeteknikker. Den destruktive og mektige, thrash-påvirkede svart/dødsmetallen vi finner på ‘The Cryptic Manuscript’ kommer temmelig overraskende på meg gitt gruppas besetning, ettersom det er Christer Korsvold fra Funeral Void, Pandemonial og tidligere Thy Grief som står bak musikken. Nei, hverken Funeral Void og Pandemonial er fremmede for et ødeleggende riff eller to, men det heseblesende, krigerske gitararbeidet som utgjørOkkultations grunnvoll fremstår som temmelig foruten presedens i Korsvolds virke frem til nå.

Strengt tatt er det ikke så mange norske band som kan skilte med tilsvarende riff-tetthet og fartsgladhet som Okkultation – i alle fall ikke innenfor et black/death-paradigme. Den svermende syklonen av riff og rytmikk som Korsvold maner frem på åpnings- og tittelsporet består i større eller mindre grad gjennom hele skivas første halvdel, før mellomspillet «Echo Dementia» byr på et nødvendig pusterom – om så dette sporet er temmelig uinteressant i seg selv. Det bør nevnes at musikken til Okkultation tidvis påtar seg en viss keiserlig, Behemoth-aktig fremtoning, hvilket bidrar til å gi musikkens stadige hyperaktivitet en ytterligere dimensjon. 

Når vi først snakker om ytterligere dimensjoner, bør det også nevnes at Okkultation kaster et par skruballer i lytterens retning i løpet av spilletiden. Åpningen på «Seeds of Awe» byr på et midlertidig opphold i et vel så destruktivt black/thrash-landskap; «Wicked Procession of Transcended» følger sine evigvarende svartmetall-strofer inn i broens vidåpne lydrom, og «Conceived to Fade» posisjonerer seg langt tettere opp mot grensen til dødsmetallens rike enn skivas øvrige spor. Nå skal det også sies at sistnevnte spor hemmes dramatisk av et betydelig mangel på synkronisitet mellom gitarer og trommer, hvilket fremstår som en noe uforståelig overseelse i lys av det utmerkede håndverket vi finner ellers på ‘The Cryptic Manuscript’. 

Så mener jeg også at ‘The Cryptic Manuscript’ er for kort og formativ i uttrykket til å betegnes som en full-lengder. Utgivelsen fremstår først og fremst som en overpresterende demo, som demonstrerer et potent og effektivt uttrykk uten at det nødvendigvis danner en overbevisende storstruktur. Som utgangspunkt er ‘The Cryptic Manuscript’ dog uhyre lovende, og folk som savner en viss aggresjon og destruktivitet i det norske riffmaskineriet gjør godt i å sjekke ut skivas tre første låter. 

Skrevet av Fredrik Schjerve