Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Flukt – Omen ov Darkness

Flukt er et svartmetallband fra Vennesla i Agder som forsøker å balansere sjangerens aggressive og melodiske fakter til et konsist men dynamisk sound. Kvartetten har til nå gitt ut et par EP-er og en debutskive ved navn ‘Darkness Devour’, og den rød tråden gjennom det hele – som man kan lese av tittelen på debuten så vel som andreskiva – er tematikk sentrert rundt mørkets mange betydninger og manifesteringer. Det musikalske grunnlaget er utvilsomt en slags mosaikk bestående av ulike elementer hentet fra den norske andrebølgen, men som låtene på ‘Omen ov Darkness’ demonstrerer vil å stemple bandet som et purt svartmetallband være i overkant reduktivt. 

Åpningslåta «Blodveien» virker i utgangspunktet å indikere at ‘Omen ov Darkness’ er en plateopplevelse som er trygt forankret i gamle tradisjoner. Musikken er vekselvis svært melodisk og rifftung, og farger godt innenfor grensene som nedfelt av den norske svartmetallens Vestlands-faksjoner på 90-tallet. Denne tendensen strekker seg videre gjennom «Mirrors» og delvis inn i «Falt fra Himmelen», men sistnevntes seigere åpningsparti og byksende black/thrash-sekvenser gir et tidlig forvarsel om de uttrykksmessige spilloppene som preger platas noe dypere andrehalvdel. 

Overgangen mellom skivas A- og B-side er brolagt av to løst forbundne låter – «Walls within Walls (the Pallbearer)» og «Walls within Walls (the Burial)» – hvilket gjør at lytteopplevelsen flyter temmelig uavbrutt fra start til slutt. Dette kunne i alle fall ha vært tilfellet dersom ikke skivas andre halvdel hadde svingt så mye i uttrykket. Første del av «Walls within Walls» er den første syndebukken i så henseende, ettersom spennet fra åpningens beske, Funeral Harvest-aktige ritualisme til den øvrige låtas flakkende leads, doom-pregede seksjoner og dødsmetallisk gitarspill gjør at låta fremstår temmelig overfylt og rotete. Denne uttrykksmessige sveivinga fortsetter inn i  oppfølgeren, men i dette tilfellet funker det som følge av den hektiske og sinnssyke fremdriften som fremkommer av låtas høye aktivitetsnivå. 

Det å sørge for variasjon fra låt til låt uten at resultatet blir kaotisk kan være en vanskelig balanse å mestre, og dessverre er ratioen forskjøvet litt for langt i retning kaos på ‘Omen ov Darkness’. Men selv om skiva oppleves som noe flakkende i uttrykket, finnes det fremdeles flust med grunner til å anse ‘Omen ov Darkness’ som en sterk skive – hvilket jeg for øvrig mener den er. Skivas mange ulike tråder samles nemlig av produksjonsmessige valg som senker en stemning av vedvarende, nattlig mystikk over låtene, hvilket komplimenteres av Flukts dyriske, frenetiske instrumentale prestasjoner. Følelsen jeg får av å lytte på ‘Omen ov Darkness’ er trolig lik den jeg ville fått om jeg begikk meg ut på vandring dypt inn i norske skoger på nattestid; en følelse av dyp meditasjon som forstyrres av vissheten av at rovdyr og andre farer kan lure rundt hver en knoll. 

Så selv om ‘Omen ov Darkness’ er for sprikende i uttrykket til å rivalisere årets beste svartmetall-utgivelser, er den fremdeles en skive som burde bli tatt godt i mot av sjangerens kjennere. Flukt har klart å mane frem et usminket og brutalt bilde av naturens flyktighet og egenrådighet; altså en forfriskende naturalistisk skildring heller enn en romantiserende en. 2023 har definitivt vært et innholdsrikt år når det kommer til svartmetall her til lands, men ikke la senårs-apatien hindre deg i å sjekke ut ‘Omen ov Darkness’ av den grunn. Andreskiva til Flukt er nemlig en aldri så liten uslepen diamant, og et høyverdig tillegg til den norske svartmetallens overfylte annaler. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Borgtårn – Sorte Makt

Borgtårn er et enmannsprosjekt ledet av en Hávarðr, og som de fleste enmannsprosjekter innenfor undergrunnsmetallen, spesialiserer det seg på lavoppløselig svartmetall. Prosjektets første utgivelse, ‘Sorte Makt’, utviser noe potensiale, men ender også opp med å lide mye under noen uheldige produksjonsvalg.

Introduksjonen setter imidlertid tonen på nokså ålreit vis, der iskalde orgeltoner suppleres med en særdeles obskur skrikevokal. Etter dette blir svartmetallen sparket i gang for alvor på låta «Skogens Dyp», som i og for seg utviser et greit utgangspunkt med vokalen og noen brutale isvinder av trommer og gitar.

Like fullt dukker utgivelsens desidert største problem opp øyeblikkelig: Synthen. Her snakker vi sure orgeltoner som ligger alt for høyt i miksen, og som for min del ødelegger mye av lytteropplevelsen. Det illustreres dessverre godt av at jeg synes de få partiene uten denne synthen føles som deilige pusterom; riffinga er til tider riktignok også gjerne veldig kul her, spesielt på «Dundrende».

Det under synthen er stort sett ganske bra, og særlig «Over Toppene» lykkes med noen skikkelig brutale vers og god dynamikk; låta balanseres godt ut med et luftigere og tregere bridge-parti. De litt atonale tendensene i første halvdel av tittellåta reddes noe inn av fett akkordspill mot slutten, og «Måneklare Natt» serverer noen veldig gode akkordprogresjoner underveis. Med det er det klart at mye fungerer her, selv om et av virkemidlene ender opp med å ødelegge en hel del.

Skrevet av Alexander Lange


Dummud – Eternal Suffering

Dagens andre enmannssvartmetallemne er Dummud, som også slapp sin første utgivelse en liten stund tilbake. Utgivelsen det er snakk om er EP’en ‘Eternal Suffering’, der Dummud serverer fire låter på til sammen et kvarter. Det er heller ikke så verst, selv om vår ukjente utøver nok kunne gjort ting litt mer interessant i låtskrivingssegmentet.

Denne tosidigheten demonstreres godt i åpningslåta «Frozen Enigma of the Abyss», der ulende gitarer og blast-beats med en gang sørger for et ganske så solid åpningsstrekk. Deretter kommer imidlertid noen gitarer som jeg ikke synes fungerer så godt; grunnidéen er i og for seg god, der det er snakk om raske melodier som nok kunne hatt en god virvelvind-effekt, men det blir for enkelt og repeterende.

Når ting også holdes ganske enkelt i den påfølgende «Shadows Beyond The Void», fungerer det bedre. Her er et steinfett, taktfast riff basis for komposisjonen, og det gjør låta til EP’ens beste på tross av at midtpartiet lider litt av samme tendenser som slutten av åpningslåta.

Resten av ‘Eternal Suffering’ har jeg et noe ambivalent forhold til. Melodien i «Eternal Solitude’s Melancholy» er god, men utnyttes nokså dårlig på grunn av kvelende gitarlyd, vel seige trommerytmer som får det til å høres utight ut og gnagende repetisjon. «Frozen Wasteland» er på sin side bedre med sitt gode, drivende hovedtema, selv om det til tider også her høres utight ut. Helhetsinntrykket er først og fremst dermed at det er en del gode grunnidéer på ‘Eternal Suffering’ som på en rå produksjonskvalitet kanaliserer svartmetallsk, primal råskap på en god måte, men som ikke når sitt fulle potensiale i forlengelsen av litt simpel låtskriving.

Skrevet av Alexander Lange