Borgarting – Beist
Borgarting er et svartmetallband fra Biri, et lite tettsted ved Mjøsa. Bandet ble per metall-arkivene stiftet i 2009, men det tok om lag et tiår før platedebuten kom i form av ‘Far’ fra 2019. Vi har ikke måttet vente like lenge på andreskiva, som traff det norske markedet for et par uker siden via det venerable norske plateselskapet Dusktone.
Borgarting har nevnt at de lar seg inspirere av metall fra både 80- og 90-tallet, men etter min mening er ikke dette så lett å spore basert på låtmaterialet på ‘Beist’. Det er nemlig ikke mytiske navn fra 80-tallets førstebølge eller 90-tallets norske giganter som dukker opp i hodet mitt når jeg hører på Mjøsingenes nye skive – selv om uttrykket deres definitivt har en rot eller to som strekker seg til sistnevnte tiår. Borgarting spiller nemlig en drivende og knallhard form for black’n’roll ala Khold og Mork på sitt mest bredbeinte, en utgreining av det svartmetalliske slektstreet som springer ut ifra skiver som Satyricons ‘Now, Diabolical’ og Sogndalstroppen Vreid.
Når det kommer til tematikk, finner bandet inspirasjon i naturen – den lokale så vel som den menneskelige. ‘Beist’ er en skive som gir assosiasjoner til gold utmark, primal råskap og gamle myter, hvilket blir tydelig allerede på introduksjonssporet «De Skyldige». Flerrende gitarakkorder faller som piskeslag over en arrete ryggtavle, før dundrende gulv-tammer og snerrende vokal fullbyrder lytterens dåp inn i skivas utilgivende musikalske univers. På dette punktet kan det virke som at ‘Beist’ kommer til å være en alvorstynget og prøvende affære, men denne illusjonen brister idet singlene «Allfar» og «Hat» slår oss over ende med sine knusende riff og fengende låtskriving.
Det finnes også argumenter for å slenge en «Post-«-klistrelapp foran Borgartings svartmetall. Dette skyldes delvis produksjonen til Børge Finstad fra legendariske Toproom Studios, som blant annet øser gitarene i mengdevis med bunnfrekvenser (sjekk avslutningen på «Allfar»), i tillegg til at den generelt sett er svært romslig. Dette skyldes dog også den dynamiske låtskrivingen til bandet selv, som åpner massive platåer på låter som «Mer», samt tittelsporets andre halvdel. Det er viktig å påpeke at det ikke er snakk om sedvanlig post-svartmetallisk sentimentalitet i disse tilfellene, men en kjølig og bitende form for post- som komplimenterer tematikkens gravalvor på utmerket vis.
‘Beist’ er en bunnsolid og langt på vei særegen skive i den norske svartmetallfloraen for øyeblikket. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, post-metallisk romslighet og tematikk sentrert rundt menneskelig og lokal natur er kanskje ikke slående banebrytende, men det er likevel en sammensatt cocktail som mangler sanne åndsfrender på vår ringe scene. Jeg føler definitivt at bandet har mer å vinne på å fortsette å utvikle og utforske sitt eget sound, men ‘Beist’ bør også anerkjennes som en solid bragd i seg selv. Borgarting går i seg selv og sine umiddelbare omgivelser på andreskiva ‘Beist’, og kommer hjem fra ferden med et opplyst perspektiv på den norske svartmetallens sen-tradisjoner. Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 