Wyruz – Negative Jævel
Etter noen singelslipp i år og i fjor har innlandsbandet Wyruz sluppet EP’en ‘Negative Jævel’. Dette bandet spiller rask og fandenivoldsk thrashmetall av det mer uhøytidelige slaget, og denne EP’en er den første utgivelsen fra bandet siden andreplata ‘Judge and Jury’ ble sluppet i 2016. Fra før av hadde bandet da debutskiva ‘Fire at Will’ under beltet, så vel som to demoer der den første ble sluppet så tidlig som i 2003. Det er nok relevant å få med seg at man i besetningen her finner gamle travere i Innlandets metallmiljø, som før etableringen av Wyruz var å finne i ekstremmetallbandene Tidfall og Criterion.
Den dag i dag spiller uansett disse gutta stilsikker thrashmetall i en god og nokså moderne produksjonsdrakt. ‘Negative Jævel’ består av fire låter på til sammen et drøyt kvarter, og på tross av den korte spilletida synes jeg Wyruz kommer innom et ganske bredt spekter av elementer og tagninger på sjangeren. Like fullt blir det heller ikke for sprikende, og viktigst av alt har bandet stålkontroll på thrash-håndverket.
Aller best synes jeg det går når Wyruz er på sitt sinteste og raskeste, noe de først og fremst er i tospannet av låter midt i EP’en. Den første av dem, «Chaos», synes jeg er den desidert beste låta på ‘Negative Jævel’; blast-beatsene i begynnelsen er av det sinnssyke slaget, og både tromme- og gitarsegmentet viser seg som herlig dynamisk videre ut i låta. Den påfølgende «Final Winter» er også et blinkskudd, og særlig det flerrende og fengende gitararbeidet får meg på kroken her.
De øvrige låtene har også mye for seg og får mye god drahjelp av de sterke musikerprestasjonene på denne EP’en. Tittellåta synes jeg imidlertid taper litt på en litt vel overtydelig leveranse av tittelen og noen merkelig implementerte symfoniske elementer. Avslutningslåta «Sleep When You’re Dead» sliter på sin side med å skape de helt minneverdige øyeblikkene, og har også et hovedtema som ender opp med å gnage seg litt for mye inn i øregangene. Låtene byr imidlertid på både fengende og dynamiske tendenser, og det er ikke verre enn at de er nokså habile innslag i en EP-opplevelsen som ellers bare imponerer mer. ‘Negative Jævel’ er en artig liten pakke med proff thrashmetall, og kan enkelt anbefales.
Skrevet av Alexander Lange
Guðvangir – Slik Elven Renner
Ikke mye informasjon er å oppdrive om Guðvangir. Dette prosjektet drives imidlertid av en fyr som går under pseudonymet Eremitt, og på sin første utgivelse – ‘Slik Elven Renner’ – gjør denne fyren et helhjertet forsøk på et trehodet beist av typen funeral doom metal. Gjennom tre låter – «Natt i Lofoten», «Morgen i Sognefjord» og «Landskapet på Hardangervidda» – leveres blytung og atmosfærisk metall av en type vi ikke får så mye av i Norge, og som nå til dags først og fremst er befolket av legendene i Funeral og Abyssic og nykomlingene i Gloombound. ‘Slik Elven Renner’ er også en positiv overraskelse, der Guðvangir i all hovedsak tilnærmer seg det gode selskap med hell.
«Natt i Lofoten» åpner for det første skiva på en overbevisende måte, og den presenterer Guðvangirs stilistiske kjerne på en utmerket måte. Åpningsminuttene er vanvittig tunge og deprimerende og sender assossiasjonene i retning Mournful Congregations dypeste musikalske avkroker, blant annet ved hjelp av noen strålende, dype gitarharmonier. Guðvangir har imidlertid mer å by på enn bare dette, og tilføyer en overraskende og heftig dynamikk her med raskere partier anført av doble basstrommepedaler.
Variasjonen er Guðvangirs største ess i ermet her, og preger hele utgivelsen. Svartmetalltendenser åpenbarer seg gjennom blast-beats på slutten av «Morgen i Sognefjord», og den 17 og et halvt minutt lange avslutningslåta er et emne i seg selv. «Landskapet på Hardangervidda» er rett og slett en vanvittig imponerende låtskonstruksjon, og med et klart grunnlag i doom-metallen flørter Guðvangir her med både progressiv metall og post-rock; særlig innslagene av synth og akustisk gitar tilføyer en spennende dynamikk som gjør at denne musikalske reisen aldri blir kjedelig.
Det eneste problemet jeg egentlig har med ‘Slik Elven Renner’ er vokalen. Den dype growlevokalen på «Natt i Lofoten» er det eneste som utelukkende fungerer godt, og clean-vokalen og mid-range-skrikinga blir enten for tam eller rett og slett litt forstyrrende; særlig går det utover «Morgen i Sognefjord». Inntrykket jeg sitter igjen med er like fullt først og fremst svært positivt, og særlig avslutningslåta er en juvel man virkelig bør få med seg om man er interessert i denne type musikk. Så må man jo bare bøye seg i støvet av presentasjonen, atmosfæren og det uhyre kule cover-designet, da!
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 