Taggarkiv: post rock

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Spurv – Brefjære

Ute nå via Pelagic Records

Post-rock er en sjanger som i stor grad oppsto som et resultat av de usedvanlig spesielle og eksperimentelle takesene til band som Godspeed You! Black Emperor og Sigur Rós, som fortsatt fremstår nokså unike selv om de har holdt på helt siden 1990-rallet. Siden har sjangeren dessverre, til dels, blitt noe ganske annet, der nyskapende, oppstemte og crescendo-baserte komposisjoner a la gitar-orienterte band som Explosions in the Sky har blitt basis for en ganske massiv klisjé-produksjon av påfølgende band.

Det Oslo-baserte post-rock og -metal bandet Spurv var i noen grad i denne gata på debutskiva si ‘Blader Som Faller Til Jorden Og Blir Til Nye Trær’, før ting ble langt mer spennende på den påfølgende ‘Myra’. Når seksmannskollektivet nå slår på stortromma med en velprodusert tredjeplate ved navn ‘Brefjære’, er mye bedre nok en gang, uten at det stilmessig nødvendigvis er snakk om et enormt sprang.

Noen steder faller spurven ned i klisjémyra her, som på låta «Som skyer». Bandet vet å treffe post-rock-nerven i meg, og komposisjonen er for all del god, men tromme-crescendoene og gitar-effektene synes jeg rett og slett er såpass velbrukte i sjangerlandskapet fra før at jeg sliter med å la meg overbevise. Også giganten «Til en ny vår» går i noe av den samme fella. Det gjelder imidlertid utelukkende andre halvdel, som uansett kommer litt bedre ut enn «Som skyer» i forlengelse av Spurvs evne til å bråke litt ekstra godt der og det faktum at melodien uansett er ganske sterk. Første halvdel er på sin side helt nydelig, der bandet klarer å utforske sitt folketonale hjørne på tilfredsstillende og sjarmerende vis.

Det er eventyrlyst som dette jeg ellers lar meg imponere av på ‘Brefjære’. Jeg hadde nemlig ikke giddet å bruke så mye tid på å reflektere rundt disse såkalte post-rock-klisjéene, som for øvrig har fått mye bank av andre anmeldere før meg (driver jeg med klisjé-produksjon, jeg også?), om det ikke var noe mer interessant ved dette problemet på akkurat denne skiva. For mye av det Spurv driver med her er veldig kult, og kanskje først og fremst tilløp til noe enda mer interessant.

Åpningsstrekket er for det første sterkt, der dissonans i orkestral lek og guffen vokal maler «Krokete, rettskaffen» før lydbildet lander litt i det «En brennende vogn over jordet» umiddelbart tilbyr et tema som riktignok er dratt ut av baken til orientalsklydende Godspeed You! Black Emperor-påfunn a la «Mladic», men som like fullt fungerer når låtstrukturen er bygget opp såpass godt rundt det.

Platas desiderte høydepunkt kommer imidlertid mot slutten. «Å vente er å endre», som ikke en gang varer i tre minutter, er kanskje min personlige favorittlåt på ‘Brefjære’, der Spurv først sjonglerer mellom sårbare akustiske gitarer og et vanvittig klipp av bråk før en nydelig, Björk-aktig vokalprestasjon leier oss gjennom resten av komposisjonen. Låta går videre utmerket over i «Urdråpene», som har et fantastisk, tungt og metallisk hovedtema som skaper et godt momentum med en gang.

En reprise av riffet på «En brennende vogn…» får imidlertid også vokse her, og blir en rød tråd i en albumopplevelse som på én side føles ganske ambivalent, men som i all hovedsak er spennende og god. Leken med grensene mellom det metalliske og det utpreget post-rocka, det orkestrale og det folketonale og det melankolske og det triumferende er ellers interessant på ‘Brefjære’ over det hele, og ikke minst vokalprestasjonene peker seg ut. Det er en plate jeg anbefaler alle med interesse for sjangeren å høre – om den så ikke bryter den post-rockske lydmuren helt.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Heave Blood & Die / Fysisk format

Enten man liker det eller ikke, representerer ‘Post People’ utvilsomt et modig sprang ut i nytt territorium for Heave Blood & Die. Musikken til Tromsø-kvintetten har til nå fortonet seg som en suggererende stoner/doom-hybrid med beina godt plantet i metal-landskapet, der likhetene med band som Mastodon har vært tydelige. På ‘Post People’ er det litt andre boller; som albumcoveret for så vidt signaliserer er det her snakk om luftigere, lettere og lysere musikalske uttrykk, og hintene til rockens alternative, støyende og groovy avkroker er her langt mer fremtredende enn en hvilken som helst slags lojalitet overfor metallens spilleregler.

Det vil si: Det er ikke snakk om noen revolusjon. Man hører fortsatt at dette er Heave Blood & Die, og på mange måter kan sikkert ‘Post People’ ses på som en naturlig oppfølger til ‘Vol. II’, som i sin tid fremsto som en litt mer polert og tilgjengelig forlengelse av den grovkornede selvtitulerte debuten. Åpningen og førstesingelen til denne tredjeplata, «Radio Silence», er uansett en ganske så perfekt første smakebit på det man har i vente når det gjelder både kvalitet, kontinuitet og evolusjon. I fare for å virke overentusiastisk, synes jeg denne låta virkelig var noen av de desidert beste som ramlet ut av den norske rock- og metallfloraen i 2020. Grooven er hektisk og uimotståelig, den velutførte gaulevokalen ligger flott tilslørt av det støyete lydbildet, og hovedtemaet utvikler seg på svært naturlig vis gjennom hele låta. På toppen av det hele evner den tilbakevendende, spinkle og orientalske lead-gitaren å få det hele til å låte virkelig storslått når den dukker opp.

Tendensene fra åpningslåta åpenbarer seg videre i den nærmest overveldende «True Believer», der stoner-fundamentet går i dramatisk forening med støyrockens kaoselementer og post-punksk steinansikt-vokal. Et seigt tema som kunne sklidd rett inn på Queens of the Stone Ages ‘Villains’ kjøler det hele ned litt de siste to minuttene før den fantastiske, dronete hypnosen «Everything is Now» introduseres, der en bunnløs følelse av uendelighet sender assosiasjonene rett til Jesu og shoegaze-ekstremistene i Nadja. Post-punk-elementene vender så tilbake i den drivende «Continental Drifting», der den nærmest rituelt gjentakende frasen «environmental warfare, yellow river flood» er en fantastisk detalj over den suggererende og gjennomgående grooven.

Låtene jeg har snakket om til nå, kanskje utenom den sistnevnte, er de som kanskje er de mest komfortable for metal-ørene som bryner seg på dette. Men et av de største styrkene til ‘Post People’ er den store variasjonen og den sjangermessige spennvidden Heave Blood & Die demonstrerer. Dette gjelder på mange måter det instrumentale, men også vokalen, som med og uten tunge effekter over veksler uforutsigbart mellom stoner-gauling, den nevnte steinansikt-vokalen og rolig, lys indie-crooning.

På låt nummer to, «Kawanishi Aeroplane», stuper bandet for eksempel ned i 90-talls alternativ-rock, der det nærmest høres ut som de har leid inn Billy Corgan til å synge over den umåtelig vakre post-rock-balladen dette er. Plata avsluttes med de to fem-minutterne «Geometrical Shapes» og «Post People». Førstnevnte går fra en smått desorienterende og Slowdive-aktig første halvdel til et minst like desorienterende klimaks av skamløst, fantastisk støy. Kronen på verket settes altså av tittellåta, der drømmende vers sakte, men sikkert bøyer seg opp til et saftig post-metal-klimaks.

Det er typisk – og sikkert litt kjedelig – å la den eneste innvendingen mot såpass gode plater som denne være et lite substantielt «jeg vil bare ha mer!». Men det er like fullt en betimelig innvending mot ‘Post People’. Plata varer bare litt over en halvtime, og når lengden i seg selv sannsynligvis ikke holder til en rimelig kritisk merknad, synes jeg albumets variasjon til tider blir dets egen verste fiende da overgangene mellom dem til tider kommer litt brått og uvørent. Jeg øyner da rett og slett litt rom og behov for mer. Men la oss først og fremst si det sånn: Med ‘Post People’ har Heave Blood & Die da samtidig, og mer enn noe annet, laget noe virkelig bra materiale. Ikke minst fremprovoserer det tanker om hvilke grenser som kan utfordres og hvilke hybrider som kan dannes innenfor både rock og metall.

Skrevet av Alexander Lange