Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Course of Fate – Somnium

Ute nå via Rock of Angels Records

Det er nå fire måneder siden WHO erklærte Covid-19 for ikke lenger å være en global helsetrussel, men fremdeles merker vi etterdønningene av den verdensomspennende tragedien i samfunnet. Kultur-sektoren sliter fremdeles med senvirkninger, det samme gjør pasienter med «long-covid», og mental helse hos spesielt unge har foretatt et halsbrekkende svalestup i kjølvannet av pandemien. Når det kommer til metall-universet har en rekke band sett seg nødt til å kansellere turneer og utsette plate-slipp, og skiver med tematikk sentrert rundt mental helse, isolasjon, depresjon og tap har mer eller mindre oversvømt markedet siden 2020.

Andreskiva til Course of Fate kunne fort ha endt opp med å bli kun én av disse nevnte skivene, men skjebnen fant det for godt å kaste enda en tragedie i fanget på bandet fra Fredrikstad. Den 5. april i år tapte Jan Daniel Nygaard – bandets bassist i over et tiår – kampen mot kreft. Dette hadde vært nok til å stoppe et hvilket som helst band i sporet, men Course of Fate bestemte seg tidlig for å gå videre for å hedre Daniels minne og innsatsen han la ned for prosjektet. Denne kombinasjonen av verdensomspennende og private tragedier veier selvfølgelig tungt på ‘Somnium’, en skive som virker tydelig preget av omstendighetene rundt skriveprosessen. 

‘Somnium’ er også et godt eksempel på hvordan velbrukte og kjente stiltrekk kan benyttes til å skrive virkelig strålende ny musikk. Course of Fate spiller nemlig progmetall av mer eller mindre klassisk sort – tenk QueensrÿcheFates Warning og Dream Theater – med enkelte snev av mer moderne ekstremmetallisk tyngde. Vi får dog ikke servert utbroderte instrumental-odysseer ala bandet til Petrucci og co, men progmetall som alltid holder fokuset på tett og effektiv låtskriving. Bandets tekniske og kompositoriske ferdigheter kommer likevel klart til uttrykk over ‘Somnium’s ni låter, enten det er via 80-talls gitarshredding, rytmiske finurligheter eller den tårnende røsten og melodiske teften til bandets vokalist, Eivind Gunnessen. 

Åpningssporet «Prelude» gir i utgangspunktet følelsen av at vi har med god gammeldags konseptuell prog å gjøre, ettersom den futuristiske, hypnotiske instrumentalen knytter tydelige forbindelser til platas digitale coverkunst. Denne følelsen evaporer så snart førstesingelen «Morpheus’ Dream» toner ut av høyttaleren; en låt som på godt vis presenterer oss for bandets tunge men fengende progmetall. Låtstrekket fra «Morpheus’ Dream» til andresingelen «Blindside» er temmelig upåklagelig, hvor spesielt «Wintersong»s kjølige gitarer, peisvarme melodikk og nydelige refreng slår an for undertegnede. 

Det finnes ikke noe betydelig svakt ledd i ‘Somnium’s låtlenke, men enkelte av låtene gjør unektelig større inntrykk enn øvrigheten. «Remembrance» kan ikke unngå å oppleves som en hyllest til bandets avdøde bassist og kamerat, og er regelrett vanskelig å komme gjennom uten å bli tydelig berørt. Låtas første halvdel er preget av tomrom og lavmælt sang, før bandet bryter ut i en eksplosiv og forløsende instrumentalseksjon mot låtas slutt. Dette øyeblikket er temmelig vanskelig å overgå av mange årsaker, men skivas konkluderende strekk fra «Valkyries» til «…Of Ruins» byr også på mengdevis av ektefølt dramatikk og ikke minst en høyst verdig finale. 

Course of Fate har kommet ut av en periode preget av enorme prøvelser med en velfortjent triumf av en progmetallisk skive. Jo mer jeg lytter til ‘Somnium’, erfarer jeg at det som i utgangspunktet virket som en sorgtynget skive virker tilnærmet gjennomsyret av vitalitet og tæl – som et siv som bøyer seg med vinden heller enn et tre som brekker i to ved stormens toppunkt. Skiva står definitivt stødig basert på sine musikalske meritter alene, men tilegner seg også en ekstra dimensjon som et gripende tilsvar på grusomme omstendigheter. Nå ønsker jeg rett og slett gutta i Course of Fate all mulig hell og lykke med plateslipp, samt spillingen og giggingen i forbindelse med sin forrykende andreskive – en skive samtlige norske progfans burde gjøre seg godt kjent med.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar