Ukas favoritt: Spurv – Brefjære
Post-rock er en sjanger som i stor grad oppsto som et resultat av de usedvanlig spesielle og eksperimentelle takesene til band som Godspeed You! Black Emperor og Sigur Rós, som fortsatt fremstår nokså unike selv om de har holdt på helt siden 1990-rallet. Siden har sjangeren dessverre, til dels, blitt noe ganske annet, der nyskapende, oppstemte og crescendo-baserte komposisjoner a la gitar-orienterte band som Explosions in the Sky har blitt basis for en ganske massiv klisjé-produksjon av påfølgende band.
Det Oslo-baserte post-rock og -metal bandet Spurv var i noen grad i denne gata på debutskiva si ‘Blader Som Faller Til Jorden Og Blir Til Nye Trær’, før ting ble langt mer spennende på den påfølgende ‘Myra’. Når seksmannskollektivet nå slår på stortromma med en velprodusert tredjeplate ved navn ‘Brefjære’, er mye bedre nok en gang, uten at det stilmessig nødvendigvis er snakk om et enormt sprang.
Noen steder faller spurven ned i klisjémyra her, som på låta «Som skyer». Bandet vet å treffe post-rock-nerven i meg, og komposisjonen er for all del god, men tromme-crescendoene og gitar-effektene synes jeg rett og slett er såpass velbrukte i sjangerlandskapet fra før at jeg sliter med å la meg overbevise. Også giganten «Til en ny vår» går i noe av den samme fella. Det gjelder imidlertid utelukkende andre halvdel, som uansett kommer litt bedre ut enn «Som skyer» i forlengelse av Spurvs evne til å bråke litt ekstra godt der og det faktum at melodien uansett er ganske sterk. Første halvdel er på sin side helt nydelig, der bandet klarer å utforske sitt folketonale hjørne på tilfredsstillende og sjarmerende vis.
Det er eventyrlyst som dette jeg ellers lar meg imponere av på ‘Brefjære’. Jeg hadde nemlig ikke giddet å bruke så mye tid på å reflektere rundt disse såkalte post-rock-klisjéene, som for øvrig har fått mye bank av andre anmeldere før meg (driver jeg med klisjé-produksjon, jeg også?), om det ikke var noe mer interessant ved dette problemet på akkurat denne skiva. For mye av det Spurv driver med her er veldig kult, og kanskje først og fremst tilløp til noe enda mer interessant.
Åpningsstrekket er for det første sterkt, der dissonans i orkestral lek og guffen vokal maler «Krokete, rettskaffen» før lydbildet lander litt i det «En brennende vogn over jordet» umiddelbart tilbyr et tema som riktignok er dratt ut av baken til orientalsklydende Godspeed You! Black Emperor-påfunn a la «Mladic», men som like fullt fungerer når låtstrukturen er bygget opp såpass godt rundt det.
Platas desiderte høydepunkt kommer imidlertid mot slutten. «Å vente er å endre», som ikke en gang varer i tre minutter, er kanskje min personlige favorittlåt på ‘Brefjære’, der Spurv først sjonglerer mellom sårbare akustiske gitarer og et vanvittig klipp av bråk før en nydelig, Björk-aktig vokalprestasjon leier oss gjennom resten av komposisjonen. Låta går videre utmerket over i «Urdråpene», som har et fantastisk, tungt og metallisk hovedtema som skaper et godt momentum med en gang.
En reprise av riffet på «En brennende vogn…» får imidlertid også vokse her, og blir en rød tråd i en albumopplevelse som på én side føles ganske ambivalent, men som i all hovedsak er spennende og god. Leken med grensene mellom det metalliske og det utpreget post-rocka, det orkestrale og det folketonale og det melankolske og det triumferende er ellers interessant på ‘Brefjære’ over det hele, og ikke minst vokalprestasjonene peker seg ut. Det er en plate jeg anbefaler alle med interesse for sjangeren å høre – om den så ikke bryter den post-rockske lydmuren helt.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 