Dunbarrow – Dunbarrow III
‘Dunbarrow III’ låter fantastisk rått, friskt og amerikansk. Den er helt sikkert blant årets mest stilistisk beundringsverdige rockeplater fra Norge, og fanger lytteren med en luftig, usminket og hardtslående tilnærming til blues-inspirert stoner-rock og -metall. De 40 minuttene er fullspekket med strålende gitarriff, sterke enkeltlåter og vokalprestasjoner som alltid tilføyer en solid dose emosjonell, menneskelig råskap som også lyser opp det musikalske uttrykket. Et særlig høydepunkt på plata er syvminuttersballaden «Turn in Your Grave», som virkelig kommer ned inn i stemningene som preger plata på sin egne litt spesielle måte – variasjonen denne låta tilføyer vitner om et potensiale hos Dunbarrow som kanskje ennå ikke er 100% forløst.
Skrevet av Alexander Lange
FoxHunt – FoxHunt
Fra åpningsriffet på «The Coop» å dømme kan det virke som at Oslo-bandet FoxHunt har latt seg inspirere av revejakt på mer enn bare tematisk plan. Den svansende rytmikken etterlikner nemlig revens stereotypiske gange til den grad at benevnelsen «reve-metall» nesten blir en del av metall-journalistikkens taksonomi som følge. ‘FoxHunt’ er en utrolig spesiell skive – en vagt progressiv metall-plate tematisk sentrert rundt britisk revejakt på slutten av 1700-tallet (fra coverets flamboyante antrekk å dømme) som unngår å bukke under for gimmickens tunge bør. Det instrumentale er godt på stell, med flust av svingende grooves og minneverdige riff, godt pakket inn i vel-strukturerte og kompakte låtformer. For min egen del er det nok vokalen som har størst forbedringspotensial, ettersom den nesten sleske, hardcore-lenende talesangen sliter med å danne en passende motpart til de strålende instrumentalene. FoxHunt er definitivt inne på noe på sin self-titulerte debut, som generelt sett fenger og underholder fra start til slutt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
O M N I – Sirens
O M N I er en meget lovende kvartett fra Sandnes som uttrykksmessig befinner seg innenfor et moderne, progressivt metallsound. Den polerte og rytmisk sofistikerte musikken kombinert med Juliane Linds pop- og RnB-inspirerte vokalfraseringer sender tankene i retning Leprous, men ispedd de fargerike prog-ekskursjonene til svenske Anubis Gate og de tidvis spinnville påfunnene til Rejectionary Art. Totalen utgjør en usedvanlig robust og fleksibel lydsignatur, hvilket bandet utnytter til sitt maksimale over ‘Sirens’ syv spor. Enkelte av elementene kunne trengt litt videreutvikling; Den jazzy piano/scat-introduksjonen til det episke avslutningssporet «Dorsia» kunne vært utbrodert noe, og Juliane Linds pentatone, pop-informerte tonespråk sklir ikke alltid inn i den instrumentale tonaliteten uten friksjon (selv om det oftest fungerer helt utmerket). ‘Sirens’ er uansett en skive som trolig hadde klart å kjempe seg til en plass på topplisten for året som var dersom vi hadde blitt gjort oppmerksom på den tidligere, så for all del: sjekk ut O M N I om moderne progmetall er din greie.
P.S: Prog-fan eller ei, sjekk ut solopartiet mot slutten av «Crimson». Det strekket er instrumental fusion-galskap på sitt absolutt beste!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hypoxic – A New Way of Death
Hypoxic er et band fra Trysil som på debuten ‘A New Way of Death’ blander sin groove-infuserte thrashmetall med en brutal og veivalsende tyngde. Dette demonstreres godt på åpningslåta «Judgement Slay»s nesten dødsthrash-aktige, ekstreme skjær, som dog egentlig er en liten utstikker på skiva. Allerede på «Toxic Worms» har vi nemlig returnert til et mer ordinært thrash-landskap, og på «Havoc» er ekstremiteten nesten fullstendig faset ut til fordel for groovemetallens «jump-the-fuck-up»-mentalitet. Den brutale rytmikken popper frem fra tid til annen over ‘A New Way of Death’s spilletid, men generelt sett virker det som at Hypoxic befinner seg en uavgjort dra-kamp mellom det ekstreme og det mer groovy og kommerse. Gutta kan åpenbart skrive låter, så eventuelle justeringer dreier seg mest om å få stabilisert uttrykket litt over en hel platelengde, samt å mykne opp den over-komprimerte miksen. Hypoxic er en hvass og kompetent thrash-kvartett, og anbefales groove-agnostiske tilhengere av sjangeren.
Skrevet av Fredrik Schjeve
Metallurgi 